Stafettpinnen går videre i Månedens antropolog! Dette er en spalte som løfter frem bredden, engasjementet og mangfoldet i norsk antropologi, både innenfor og utenfor akademia. Hver måned vil vi bli bedre kjent med en antropolog, deres arbeid, perspektiver og faglige drivkrefter. Månedens antropolog er også den som får sende ballen videre til den vi møter neste gang.

Månedens antropolog for oktober er Cecilia G. Salinas. 

Bakgrunn: PhD fra UiO og kunstutdanning fra Argentina og Norge.

Nåværende stilling: Førstekonservator, Oslo Museum, avdeling Interkulturelt Museum

Tematiske interesser: Makt, politikk, identitetsdynamikker, rasisme, urfolksproblematikk, aktivisme, avkolonisering, kunstneriske perspektiver, metode og etikk.

Hva inspirerte deg til å bli antropolog?
Spørsmålet er veldig eksistensielt for meg. Inspirasjon kommer fra det latinske ordet inspirare, som betyr å puste inn eller ånde inn. Ordet bærer i seg en forestilling om at en guddommelig kraft puster ideer inn i oss. Min inspirasjon til å bli antropolog kommer fra det motsatte: ikke noe guddommelig, men noe materielt, rått og vondt. Kraften kommer fra møkka, rett og slett. Kanskje ligger kimen i opplevelsen av andregjøring fra jeg var liten. Kanskje var det den vonde barndommen som tvang fram viktige spørsmål om samfunnsforhold. Fra jeg var ni år, solgte jeg berlinerboller i nabolaget for å hjelpe familien min med å få endene til å møtes. Som 15-åring jobbet jeg 13 timer i strekk både fredag og lørdag og seks timer på søndag som kelner, samtidig som jeg gikk på skolen. Jeg har sett mine egne og familiens tøffe levekår speilet i andres nedlatende blikk. Så kom den smertefulle opplevelsen av migrasjon. Jeg hadde videregående skole og en fireårig kunstutdanning fra Argentina, men i Norge ble utdannelsen min ikke ble godkjent. Jeg lærte norsk og engelsk og fullførte realkompetanse. På det tidspunktet tenkte jeg at jeg ikke lenger ønsket å bli kunstner. Så traff jeg Eduardo Archetti, som dyttet meg i retning av antropologien. Gjennom pensum og forelesningene på SAI fikk jeg et frigjørende og eksistensielt språk for å snakke om og bearbeide personlige erfaringer, og for å få svar på spørsmål om makt og ulikhet i verden, som er temaer jeg brenner for.

Hvilken antropolog eller tenker har hatt størst innflytelse på ditt arbeide?
Antropologene som har hatt størst innflytelse på mitt arbeid, var først mine norske veiledere Marit Melhuus og Marianne Lien, og de latinamerikanske Marisol de la Cadena, Arturo Escobar og Mario Blaser. Jeg har hatt kontakt med alle de siste tre, men har jobbet tettest med Mario Blaser. I 2017 startet Astrid Stensrud, María Guzmán-Gallegos, Mónica Amador Jiménez og jeg et leseseminar ved SAI som vi kalte Dekolonial tenkning fra Latin-Amerika. Vi møttes flere ganger i semesteret, og i 2018 ble Mario Blaser med og Esben Leifsen senere. Deretter holdt vi det gående digitalt i flere år. Det har vært den mest kraftfulle tankeskolen jeg har vært med på. Folkeviser fra Argentina og Latin-Amerika har også hatt stor innflytelse på min antropologi. De beskriver livserfaringer på måter som berører meg dypt og får meg til å se og forstå verden fra andre vinkler.

Hva jobber du med akkurat nå?
Som vanlig har jeg mange jern i ilden. På museet arbeider vi med en forskningsbasert utstilling med arbeidstittelen «Livet på mottak». Det er et fantastisk kollektivt arbeid som bygger på en museumssamling fra to mottak, Tanum og Refstad, intervjuer som den dyktige unge antropologen Sara Benmalek har gjennomført med flyktninger som kom til disse mottakene fra 1980-tallet og framover, og en serie workshops jeg er med på å gjennomføre sammen med kreative og drevne kollegaer, og med ulike målgrupper. Jeg har også nettopp gitt ut en bok om avkolonisering på Cappelen Damm, skrevet sammen med min svært sjenerøse og kloke kollega Kristin Gregers Eriksen. I tillegg er jeg fagansvarlig og foreleser på emnet «Makt, politikk og religion» i Argentina som jeg har designet i regi av Kulturstudier og i samarbeid med OsloMet. Jeg gleder meg veldig over å undervise studenter fra Skandinavia i min gamle hjemby, Buenos Aires.

Hva engasjerer deg mest – faglig eller ellers?
Min tidligere veileder professor Marit Melhuus trekker ofte frem at jeg har en utrolig evne til å motivere meg. Jeg tror hun har rett, jeg blir entusiastisk over veldig mye. Men om jeg må trekke noen særlig spesielle interesser, er lidenskap for formidling, særlig med kunstneriske midler. På museet liker jeg å interagere med grupper i sammensatt alder og bakgrunn og i ulike setninger dele kunnskap og erfaring. Det er veldig givende. Jeg blir sterkt engasjert i spørsmål om kunnskapspolitikk, motstand, ulikhet og sjanselikhet, og dessuten mental helse. Dette er et tema jeg har jobbet med kunstnerisk i mange år, og i 2025 ga jeg ut en to språklig diktsamling om sårene vi bærer.

Hva er dine fremtidige planer eller prosjekter?
Jeg har også sådd et frø til et langsiktig prosjekt som jeg håper jeg får sjansen til å utvikle videre. Det handler om arbeid med Carl Lumholtz’ fotografiske samling ved Kulturhistorisk museum, som dokumenterer wixárika-urfolk i Mexico. I august og september var jeg ved Universitetet i Nayarit, der jeg holdt presentasjoner og workshops med urfolksforskere, kunstnere og wixárika-studenter. Vi arbeidet kunstnerisk med måter å avkolonisere dette arkivet på. Jeg håper også å kunne fortsette postdoktorprosjektet mitt med Mapuche-Chewelche-urfolk i Argentina og deres kamp mot ulike former for kolonialisme.

Hva gjør du for å koble av?
Jeg elsker å være med familien min, dyrke grønnsaker, ta vare på planter, sanke sopp og plukke ulike typer bær. Jeg kobler av med matlaging, baking og surdeigsbrød, med å danse med min minste sønn og med å være mye ute i naturen generelt.

Hvem vil du nominere videre?
Jeg vil nominere Long Litt Woon. Boka hennes «Stien tilbake til livet: om sorg og sopp», er spesiell. Woon anvender ikke bare antropologi til å studere andre mennesker, men også til å forstå seg selv, sorgen og samfunnet rundt. Vi deler en glede over sopp-plukking og vakker prosa. Hun mangfoldiggjør antropologien, og det er det vi trenger hvis vi skal fortsette å utvikle faget i takt med samfunnsendringer og utfordringer. Hun har kommet med en ny bok som jeg gleder meg til å lese. Jeg er jo fra Buenos Aires. Det var en tid da jeg elsket å danse tango, og identitetsspørsmål om hvem jeg er i mitt nye land, med foreldre som blir eldre langt borte, vekker en enorm nysgjerrighet.