Skrevet av Silje Brunstad Paulsen

Akkurat nå sitter jeg på en kafé i Slovakia sin hovedstad Bratislava, omtrent ett år siden jeg fullførte et syv måneders langt feltarbeid i byen som jeg nå kaller mitt andre hjem. For knappe to uker siden forsvarte jeg masteroppgaven min der jeg skrev om Bratislavas skeive miljø og hvordan de opplever landets illiberale utvikling og forståelsen av deres egen nasjonalidentitet. Selv med en ferdigskrevet avhandling på nærmere 100 sider, sitter jeg igjen med mye inntrykk som ikke fikk plass i oppgaven. Spesielt har feltarbeidet fått meg til å tenke mye på steder og deres funksjon og betydning. Steder er dynamiske, hendelser kan endre deres mening dramatisk, og selv etter stedene forsvinner spiller dem fortsatt en stor rolle i menneskers liv. Tepláreň, som et sted som ikke lengre eksisterte, men som fortsatt hjemsøkte nesten alle samtalene jeg hadde, illustrerte dette spesielt godt under feltarbeidet mitt.

En ettermiddag i februar 2025 blir jeg ønsket velkommen av Ondrej i leiligheten hans sentralt i Ružinov. Etter en lang dag på jobb møter jeg han ikledd en hvit tanktopp, en blendende rosa shorts og like blendene gule sandaler. Leiligheten hans er stilfullt dekorert, fargerike møbler og vinyler av Madonna på veggene. Vi satt ved salongbordet hans og drakk hver vår kopp te. Han bruker første tiden av møtet vårt på å fortelle litt om seg selv og oppveksten sin. Hvordan han ble kalt jente på barneskolen for hans tydelige feminine væremåte, hvordan Fløyelsrevolusjonen plutselig åpnet dører som ikke eksisterte tidligere, og hvordan han «møtte Madonna» som lærte han engelsk etter revolusjonen. «Gay men will always choose their icons, and mine was Madonna». 

Omtrent to og et halvt år før denne samtalen fant sted, ble en av de få møteplassene skeive i Bratislava hadde rammet av et terrorangrep. 12. oktober 2022 ble to skutt av en ung mann utenfor den skeive baren Tepláreň. Kort tid etterpå stengte baren dørene sine for godt. Ondrej var et kjent ansikt i her. Navnet Tepláreň har flere meninger til seg. Teplý/á betyr «varmt» men er også slang for skeiv. Selvet ordet tepláreň betyr også «varmeverk». «Tepláreň is where the warmth is made», forklarte Ondrej når han snakket om minnene sine fra den nå nedlagte baren. Han kjente ofrene som mistet livet sitt 12. oktober 2022 godt. Men han sørget ikke bare hans gamle venner, han sørget også stedet. 

Mens vi sitter i sofaen med hver vår kopp te, viser han meg bilder fra Tepláreň. Han viste meg den lille scenen, som så vidt kunne ha plass til to personer. Trappene ved siden av scenen som førte til et lager som også fungerte som skifterom for dragartister, låtskrivere, burlesque-dansere og alle andre som tok del i de månedlige kabaretene. Han pratet spesielt varmt om trappene. De fungerte bra for spesielt dragartister som ønsket å gjøre en dramatisk entré til scenen. Han savnet spesielt åpenheten. Ikke bare den metaforiske åpenheten; for alle nye artister som ønsket å prøve å vise frem talentet sitt var Tepláreň-kabaretene ofte første stedet de fremførte foran et publikum. Ondrej savnet også den fysiske åpenheten. De store vinduene gjorde at hvem som helst kunne se hva som skjedde. Han savnet nysgjerrige blikk fra turister som går forbi på vei til slottet, og lokale som stopper opp for å se de fargerike kostymene utenfra.  

Så hva skjedde når denne åpenheten forsvant? Når jeg spurte informantene mine om hva som endret seg etter terrorangrepet prater flere om et svekket miljø. Om eksisterende konflikter som ble forsterket, om mangel på reell politisk støtte, følelsen av å ikke være trygg i byen man lenge har følt man kan være seg selv i. Ikke minst, ble mangelen på en møteplass et tomrom som, tre år senere, ikke har blitt fylt opp igjen. Konflikter som oppsto etter terrorangrepet svevde fortsatt i luften, selv om ikke alle anerkjente det.

Men Tepláreň forsvant aldri. Det bare endret form. Tepláreň-kabareter tar fortsatt sted månedlig på nattklubben Šafko, på Šafarikovo Námestie midt i sentrum. Kabareten og festen etterpå er mer lukket, det er ingen vinduer, de holder til under bakken, og det koster nesten 20 euro å være publikum, en sum ikke mange har overskudd til å betale. Flere informanter var skuffet over utviklingen. De som fortsatt drar på kabaretene, mener selv folkene har forandret seg. En av dragartistene som opptrer jevnlig pratet om «two queer worlds», en der alle er åpne og komfortable med sin skeive identitet, og en der skeive menn bruker skeive nattklubber for en skjult arena for å utforske. Han mente at Tepláreň før terrorangrepet representerte den første gruppen, mens Tepláreň etter var i stor grad tatt over av den andre. 

Ondrej selv var positiv til endringene. Selv om stedet Tepláreň hadde sin egen sjarm, har det nye Tepláreň utviklet seg positivt på mange måter. Det er mer plass, både for artister og publikum. Selv om Šafko ikke er «deres plass», mener han at meningen med kabareten er fortsatt den samme, det handler om empowerment. Ondrej minnes spesielt om en opptreden han så i det nye Tepláreň. En ung dragartist danset til Bronski Beats sin Smalltown Boy som Den Lille Havfruen mens hun sakte gjennom sangen byttet fra å ha en havfruehale til å ha bein å stå på. Opptredenen handlet om hvordan det er å vokse opp som skeiv i en liten landsby, og hvordan det er å flytte til byen og føle seg fri for første gang. Som en som vokste opp på landet selv, kjente Ondrej seg godt igjen. Han kunne ønske at alle kunne føle på den kjærligheten som var i rommet da. 

Etter vi hadde drukket opp teen vår og like før jeg gjorde meg klar til å dra hjem, spurte jeg Ondrej: «Hvis Tepláreň ikke er et sted lenger, hva er det da?» Han ble stille lenge. «I don’t know», sa han undrende før han ble stille igjen. «I don’t know», sa han igjen. «It’s like a hug». «It’s not a place anymore, it’s a symbol», fortsatte han. Et symbol på hva nøyaktig Tepláreň var for Ondrej ble tydelig denne kvelden. Det var et symbol på kjærlighet, på varme, på empowerment. Men etter flere samtaler med andre informanter ble det mer utydelig hva Tepláreň nøyaktig var et symbol på. For mange var symbolet Tepláreň det stikk motsatte av hvordan Ondrej så det. For mange var Tepláreň et symbol for død, for konflikter, for tapte møteplasser, og for et politisk landskap som ikke så på skeive liv som verdige nok til å sørge over.