«Motstand mot motorsagen og mot machismo» – fra 3.Juni, Ni Una Menos demonstrasjon i Buenos Aires.
Når feltet tar en uventet vending
Jeg startet feltarbeidet mitt i Buenos Aires i januar 2024, med mål om å undersøke mobiliseringen rundt begrepet femisid. Dette var et tema jeg tidlig hadde bestemt meg for å utforske og ettersom bevegelsen Ni Una Menos, som kjemper mot femisid, oppsto i Buenos Aires i 2015, ble byen et naturlig utgangspunkt for feltarbeidet mitt. Kun én måned før jeg ankom, hadde Javier Milei blitt innsatt som ny president i Argentina. Jeg antok at dette kunne ha en viss innvirkning på feltet mitt, men forventet ikke at ville utvikle seg til å bli et av hovedtemaene i masteroppgaven min. Allerede etter det første møtet med en av organisasjonene i Ni Una Menos-bevegelsen ble det raskt klart at nesten alle samtaler og former for mobilisering kretset rundt Milei. Uansett hvilket spørsmål jeg stilte, ble svaret ofte koblet til ham og hans politikk. Jeg innså raskt at det ikke var mulig å forstå dagens mobilisering i Ni Una Menos uten å ta høyde for hvordan Mileis politikk påvirket bevegelsen.
Som en del av sin såkalte «motorsagpolitikk» startet Javier Milei presidentperioden med omfattende kutt i staten. Han avviklet 13 departementer, deriblant arbeids-, utdannings-, justis- og menneskerettighetsdepartemente
Milei verre en 2001
Store endringer skjedde på kort tid, og mange måtte ta på seg flere jobber for å ha penger igjen i slutten av måneden. For flere av informantene mine som bodde i de uformelle bosetningene, Villa Miseria ble det nesten umulig å delta på mobiliseringsmøter i sentrum, enten fordi de måtte jobbe, ikke hadde råd til barnepass, eller ikke hadde penger til kollektivtransport. Disse utfordringene ble ofte diskutert på møter, da det var betydelig færre som møtte opp for hver uke. Til slutt ble møtene flyttet til Villa Miserias. Under møtene ble det også uttrykt bekymringer for fremtiden, flere sammenlignet dagens situasjon med den økonomiske krisen i 2001, hvor det brøt ut store protester og flere mistet livet.
Det var ikke bare økonomiske utfordringer som påvirket mobiliseringen, men redsel rundt å mobilisere mot Mileis politikk. Etter at en av feministorganisasjonene hadde opplevd at politiet hadde gjennomført en razzia under et mobiliseringsmøte, var det flere som delte bekymringer rundt å delta på offentlige demonstrasjoner. De var urolige for å bli fratatt de få ressursene de hadde igjen, eller at de skulle bli satt i fengsel. Hoved-informantene mine, som var blant dem som ofte organiserte disse demonstrasjonene, prøvde å argumentere med at det gjorde det enda viktigere å gjøre motstand, å slå tilbake mot denne politikken. Denne problematikken skapte et tydelig skille i feministmiljøet, da det var kvinner som hadde mer å miste enn andre, og derfor ulike tanker rundt konsekvensene av å delta og bli observert i offentlige demonstrasjoner.
Under forberedelsene til demonstrasjonene 8.mars i forbindelse med den internasjonale kvinnedagen, hjalp jeg med å tegne, klippe og male motorsager med flammer på, som ble brukt under demonstrasjonen til å danse rundt en dukke av Milei. På slutten av demonstrasjonen ble dukken av Milei og motorsagene satt fyr på.
Ni Una Menos uttrykte også en bekymring for hvordan Mileis politikk ville ramme kvinner som lever i voldelige relasjoner, samt for økningen i femisidene i landet. Da departementet for kvinner, kjønn og mangfold ble lagt ned, stoppet både rapporteringen og arbeidet med forebygging. Siden bevegelsen ble startet i 2015, har Ni Una Menos-bevegelsen fokusert på å synliggjøre at femisidene ikke er isolerte hendelser, men et symptom på et bredere, strukturelt problem av institusjonell svikt og negative holdninger mot kvinner. I flere av sakene ble det løftet fram hvordan staten har sviktet ofrene med temaer som voldsalarmer som aldri ble fulgt opp, uløste drapssaker, og kritikk av hvordan kvinnene ble fremstilt i femisid-sakene, såkalt vicitm blaming. Mileis motorsagpolitikk skapte flere diskusjoner innenfor Ni Una Menos-bevegelsen, han stengte hjelpelinjen for vold i nære relasjoner og fjernet støtte til en rekke sosiale programmer som hjalp kvinner ut av voldelige forhold. På den måten ble han et konkret symbol på den institusjonelle svikten som Ni Una Menos lenge hadde forsøkt å rette oppmerksomheten mot, en svikt de mener er medansvarlig for det høye antallet femisider i Argentina.
Femisid begrepet var ikke bare brukt i akademia og gateprotester, men også som del av det juridiske rammeverket. I Argentina kan du nemlig få en egen dom for å ha begått femisid, dette er for å slå ned på kjønnsbasert vold, og femisid i landet. Også dette ønsker Milei å endre på; han har sagt rett ut at han ikke tror på femisid som eget begrep. Han mener det ikke er noen grunn til å se kjønn og vold i sammenheng, og at lovverket rundt femisid i praksis gjør at kvinner blir sett på som mer verdt enn menn. Han har derfor uttrykt at han ønsker å fjerne begrepet femisid fra det juridiske rammeverket. Dette har også skapt reaksjoner, og et behov for å spre mer kunnskap om begrepet femisid, kjønnsbasert vold i Argentina, og hvordan Milei sin politikk og holdninger påvirker femisid.
Plakat til venstre: Til den kvinnehatende motorsagen: Feministisk motstand
Plakat i Midten: Ni Una Menos rettferd for Sofi. Det var et travesticidio
Plakat til høyre: Foran denne patriarkalske og kvinnefiendtlige regjeringen vil vi IKKE trekke bakover. Vi holder stand!
Selv om feltarbeidet mitt i utgangspunktet var planlagt annerledes, ble president Mileis politikk og uttalelser om femisid-begrepet et uunngåelig tema i møte med både aktivister og hverdagsliv. Hans økonomiske kutt og nedleggelsen av departementet for kvinner, kjønn og mangfold førte til sterke reaksjoner fra Ni Una Menos-bevegelsen, og endret dynamikken i feltet mitt på et grunnleggende vis. Denne nye politiske virkeligheten brakte også underliggende spenninger, diskurser og interne konflikter tydeligere til overflaten – noe jeg sannsynligvis ikke ville ha sett uten det presset og den mobiliseringen som fulgte Mileis maktovertakelse. Det som først virket som et sideblikk på Milei, ble etter hvert et sentralt vendepunkt i feltarbeidet mitt: en inngang til å se samspillet mellom strukturell vold, politisk styring og sosial motstand, samtidig som jeg innså at jeg plutselig sto midt i en bevegelse i endring. Som masterstudent opplevde jeg også hvordan politikk kan snu et forskningsopplegg på hodet, og bidra til å ny innsikt som jeg ikke hadde kunnet forutse.
“Milei er en bedrager – fedrelandet er ikke til salgs”
“Nok dødsfall på grunn av illegale aborter”
“Femisid er ikke en tildens, det er en nødsituasjon”
