Velkommen til den tredje utgaven av Månedens antropolog! Dette er en ny spalte som løfter frem bredden, engasjementet og mangfoldet i norsk antropologi, både innenfor og utenfor akademia. Hver måned vil vi bli bedre kjent med en antropolog, deres arbeid, perspektiver og faglige drivkrefter. Månedens antropolog er også den som får sende stafettpinnen videre og nominere hvem vi møter neste gang. Månedens antropolog for september er Nefissa Naguib!

Bakgrunn: Dr.Philos, UiB.  

Nåværende stilling: Professor, UiO.  

Tematiske interesser: Historisk og nåtidig migrasjon, humanitærisme og velferd, historie og minner, maritime livsverdener, mat og vann, kjønn, håndverk og materialitet. 

Hva inspirerte deg til å bli antropolog?  

Foreldrene mine var diplomater. Hjemmet hadde vi en Zenit. En radio som kan ta inn all verdens kanaler på de fleste av verdens språk. Den har jeg fremdeles. “Hva er siste nytt?” var gjennomgangsmelodien hjemme. Nyhetene og den etterfølgende diskusjonen over frokostbordet, lunsj og kvelds tente tidlig en spirende nysgjerrighet på verden. Mange år senere, – ved en tilfeldighet, tok en venn meg med på en forelesning med antropologiprofessoren Eduardo Archetti. «Utvikling» var et kjernebegrep i foredraget. Interessen for utviklingsspørsmålene hadde blitt vekket på et tidligere tidspunkt. Men nytt for meg var det å høre en diskusjon om utvikling i antropologisk perspektiv. Eduardo innledet med å fastslå: “Utvikling er ett viktig tema.» Men så fortsatte han: «hva er folk egentlig opptatt av?» – jo, «fotball, tango, mat, og vin.» — elementer som gjør livet verdt å leve. 

Hvilken antropolog eller tenker har påvirket deg mest? 

Inspirasjon henter jeg fra flere kilder og er helt avhengig av hva jeg driver med. Da jeg reiste til Palestina på feltarbeid for første gang var jeg inspirert av Edward Said, Soraya Altorki, Rosemary Sayigh og ikke minst Elisabeth Fernea. Jeg hadde valgt meg ut en liten landsby i fjellene. Ett vakker plass. Landsbyens beboere var for det vesentlige kvinner på mormors alder. Jeg skulle studere sammenhengen mellom utvikling og vann. Planen gikk i vasken den første dagen. Landsbykvinnene tok over. Det ble en reise i vannets lokalhistorie og betydning for landsbyens samfunnsliv. Vannet og dets forvaltning ble perspektivet hvor de gav meg  muligheten til å utforske kvinnenes forhold, ikke bare til familie – slik det tradisjonelt ble gjort i Midtøsten forskning på den tiden. Beskrivelsene av vannforvaltningen fortalte en historie om kolonisering, om landskaps- og miljøforringelse og om okkupasjonsmotstand. Feltarbeidet og bearbeidelsen av materialet førte meg forskningsmessig videre til studier av andre varige elementer i menneskers liv – særlig kvinners. Mat og vann er helt avgjørende i alle samfunn. Det føltes derfor naturlig å bevege seg videre i den retningen. Særlig fokuserte jeg på de humanitære aspektene. Nathalie Z. Davis og Emmanuel Levinas var sentrale inspirasjonskilder. De humanitære aspektene gjorde at jeg fattet interesse for havet. I den sammenheng var Engseng Ho og Midtøsten historikere særlig viktig idet de følger samfunn og ideer på tvers av barrierer – over Det indiske hav, Rødehavet og Middelhavet. Sist, men ikke minst vil jeg nevene hvor oppmuntrende det er å erfare nye generasjoner av lovende forskere innen Midtøsten studier – som for eksempel Noha Fikry, Laura Adwan, Mari Norbakk, Kjersti Berg, og Monica Samir Hanna. De bringer nye ideer og tanker til torgs bl.a. gjennom sine perspektiver og metoder som er med på å redefinere narrativene om regionen. 

Hva jobber du med akkurat nå? 

Jeg legger siste hånd på to lengre artikler. De springer ut fra to helt separate prosjekter. Den første, har tittelen «Out of the Blue». Artikkelen fokuserer på fargen indigo, som jeg har fulgt fra frø gjennom pigment og til uttrykk i kunst. Å følge fargen utvikling og bruk har ledet til faglige reiser som har brakt meg til nye steder, herunder til frøhvelvet på Svalbard. Hovedfokus har dog vært den afrikanske Middelhavskysten, Nilen og dens omland, særlig Egypt. 

Det andre prosjektet, har tittelen «Sacred Connections». Artikkelen inngår i et størrre samarbeid om den muslimske Ismaili-minoriteten Dawoodi Bohras i fire ulike samfunn. Mitt bidrag omhandler et hellig sted i Kairo og belyser de historisk-religiøse forbindelsene mellom det Indiske hav, Middelhavet og Nilen. Når begge artiklene er i boks ser jeg frem til å delta i UNESCO-Chair samarbeidet ved L’Orientale, Universitetet i Napoli. 

Hva engasjerer deg mest – faglig eller ellers? 

Juss og medisin er gjengangere i familien. Naturlig nok har det påvirket meg. I 1947 ledet Raphale Lemkin en komité som utarbeidet folkemordskonvensjonen. Verden hadde nettopp vært vitne til Holocaust – en av de verste grusomhetene begått mot menneskeheten, som aldri må glemmes. Morfar var en av juristene. Hans etterlate brev og andre dokumenter er viktig faktorer for at jeg forsket på Armenerne. Den ulovlige okkupasjonen av Vestbredden og Øst Jerusalem med okkupasjonsmaktens og bosetteres fremferd kan best beskrives med det engelsk rettslige begrepet «callous disregard». I dette tilfelle «callous disregard for humanity». Det som skjer i Gaza, er om mulig enda verre. Her står vi overfor titusener av sivile drept og hundretusener fordrevet. Alt tyder på at det er et pågående folkemord vi er vitne til. Slikt barbari engasjerer meg dypt og inderlig.

Hva er dine fremtidige planer eller prosjekter? 

Jeg har nettopp sørget for at instituttet har fått en Marie Curie-stipendiat. Det er første gang. Hun heter Theodora Lefkaditou, og hennes fabelaktige prosjekt heter «Making and unmaking refugee camps in Greece.» Samarbeidet med henne gleder jeg meg til. Jeg jobber for øvrig sammen med en rekke kvinnelige forskere i en forskergruppe som går under navnet «Yalla» her ved UiO. Vi har flere prosjekter i «pipeline» og ytterligere prosjektideer under utvikling. Jeg holder også på å strukturere et prosjekt i samarbeid med Kew Gardens, gulflokaliserte botaniske hager, Universitet i Kairo og UNESCO i Paris. Arbeidet vil være en «multi-sited» etnografi om Suez-kanalens betydning for utviklingen av botanisk vitenskap. Vitenskapen og hageanleggene inngikk i fremveksten og konsolideringen av de moderne nasjonalstatene i Midtøsten og Nord-Afrika. Det som særlig pirrer nysgjerrigheten, er at interessen for botaniske hager igjen synes å vokse – særlig Islamsk inspirerte hager. 

Ting, mennesker, ideers bevegelse er alltid i kjernen av mitt arbeid. 

Hva gjør du for å koble av?  

Sjøen er mitt tilfluktssted. Å legge ut på lange svømmeturer i åpent hav gir meg sinnsro. Kjøkkenhagen er “my happy place.” Å se plantenes utvikling er å følge livet. Dertil smaker selvdyrket veldig godt. Jeg er også med et fellesskap av akvarellmalere. Vi er alle amatører men har stor glede både av malingen og felleskapet. 

Så, det korte svaret er sjø, mat, kunst – og ikke å forglemme Asterix! 

Og til sist, hvem vil du nominere videre til månedens antropolog?

Først vil jeg takke Christine Jacobsen som nominerte meg. Dernest vil jeg gjerne nominere Kari Telle ved CMI. Hun er en grundig og sofistikert antropolog som skriver strålende om religion, særlig om Indonesia. Hør godt etter når Kari anbefaler en bok, den er definitivt verdt å lese. Det har jeg selv erfart mang en gang.