Velkommen til den fjerde utgaven av Månedens antropolog! Dette er en ny spalte som løfter frem bredden, engasjementet og mangfoldet i norsk antropologi, både innenfor og utenfor akademia. Hver måned vil vi bli bedre kjent med en antropolog, deres arbeid, perspektiver og faglige drivkrefter. Månedens antropolog er også den som får sende stafettpinnen videre og nominere hvem vi møter neste gang. Månedens antropolog for oktober er Kari Telle!

Bakgrunn: Dr. Polit, UiB

Nåværende stilling: Seniorforsker. Chr. Michelsen Institutt (CMI)

Tematiske interesser: Religion og ritualer, sekularisme, sted og landskap, borgervern og militser, vold og sikkerhet, infrastruktur, postkoloniale og kritiske perspektiver på utvikling

Hva inspirerte deg til å bli antropolog?

Etter to år ved Atlantic College i Wales reiste jeg som 19-åring til India for å jobbe som frivillig på en gutteskole. Skolen ble drevet av en hvitkledd guru, men mannen viste seg å være mindre ‘ren’ enn klærne og ryktet tilsa. Tiltross for at jeg ble skeptisk til ‘hellige’ menn forble jeg fascinert av Indias kompleksitet og alt jeg ikke forsto. Dermed ble mitt første fag på Blindern religionshistorie, hvor Per Kværne foreleste om hinduisme, bon og buddhisme og Kari Vogt delte sin enorme kunnskap om Islam. Underveis ble jeg inspirert til å lære minst ett asiatisk språk, men fant ut at religionshistorie ble for smalt og begynte så smått å tenke på antropologi. Men før jeg kom i gang med å studere antropologi og indonesisk tok jeg en BA i journalistikk.

Hvilken antropolog eller tenker har hatt størst innflytelse på ditt arbeide?

Kursene med Aletta Biersack ved University of Oregon var fantastiske, særlig seminarer i skjæringsfeltet antropologi, historie og kulturteori hvor Aletta tok oss med i arbeidet med egne tekster, bl.a. boka Clio in Oceania: Toward a Historical Anthropology (1993). Alettas sans for etnografi og strenge krav til empirisk dybde har formet meg og tidvis vært krevende å leve opp til. Clifford Geertz, Anna Tsing og Talad Asad har preget min tilnærming til Islam og religion mer generelt, mens statsvitere som Benedict Anderson, Thongchai Winickakul og James Scott har vært viktige for min forståelse av Indonesias komplekse politiske kultur og Sørøst-Asia som region.

Hva jobber du med akkurat nå?

Jeg skriver en artikkel om et mega-infrastruktur prosjekt i Øst-Indonesia. I forbindelse med at sørkysten av Lombok utvikles til en global destinasjon for motorsport og luksusturisme er mange mennesker blitt tvangsflyttet og landskapet radikalt endret. Også ånder og forfedre er blitt hjemløse, og jeg forsøker å formidle hvordan stedstap, avmakt, sinne og usikkerhet kanaliseres i fortellinger om ulykker og ånder som infiltrerer infrastruktur. Jeg jobber også med en NFR-søknad med lignende tematikk i et komparativt perspektiv, inspirert av Andrew Alan Johnson og Christina Schwenkel.

Hva engasjerer deg mest – faglig eller ellers?

Da Annelin Eriksen og jeg var redaktører i NAT oppdaget jeg at jeg likte å jobbe med andres tekster. Det har vært givende å bidra til å utvikle kritisk etnografi: Swedish Journal of Anthropology, et con amore initiativ drevet av Jørgen Hellman og Sten Hagberg. Derfor takket jeg nylig ja til å bli med i redaksjonskomiteen til NAT. Etter å ha jobbet lenge i instituttsektoren er jeg stadig forarget over hvor dårlige rammebetingelser sektoren har; her tenker jeg særlig på institusjoner som CMI, NUPI og PRIO. Kombinasjonen av lav grunnbevilgning og kortsiktigheten i ymse forskningspolitiske ‘satsninger’ bidrar ikke til å hente ut det store potensialet disse institusjonene rommer, og det er synd! Resultatet er at for mye tid & energi brukes individuelt og institusjonelt til å konkurrere om midler, snarere enn å bygge og vedlikeholde bred og dynamisk kompetanse. Denne virkelighetsbeskrivelsen er verken ny eller original, men dessverre er det få tegn til at trenden snur eller at byråkratiseringen av forskning avtar.

Hva er dine fremtidige planer eller prosjekter? 

Fra og med januar 2026 begynner jeg å jobbe med Edyta Roszko på hennes ERC Consolidator prosjekt «Global Hydroconnectivities beyond Oceans, Seas and Rivers.» Prosjektet utforsker hvordan kunnskap og tilgang til ferskvann på øyer uten overflatevann har skapt dype historiske og kulturelle forbindelser i Asia-Stillehavsregionen, men vil også adressere hvordan livsbetingelsr endres når havet stiger og grunnvannet synker. Prosjektet vil ta meg til nye områder i verdens største arkipelago-nasjon, og jeg ser fram til å være del av et tverrfaglig team, og ikke minst å kunne fordype meg i et stort prosjekt de neste årene.

Hva gjør du for å koble av?

Tja, jeg er ganske lat av natur så det faller meg lett. Jeg har kuttet litt ned på lesing og blitt mer opptatt av å bevege meg, og ser frem til å svette litt på vinyasa yoga og denslags. Matlaging er konkret, sanselig og kan være kreativt, og ikke minst gir det næring til godt samvær.

Hvem vil du nominere videre? 

Først vil jeg takke Nefissa Naguib for fine og sjenerøse ord. Jeg savner å ha henne på CMI, og benytter sjansen til å tipse om at Janet Hoskins har skrevet om fargen indigo og kjønn på Sumba! Det er på høy tid at yngre mannlige antropologer får litt spalteplass, men først og fremst vil jeg nominere Espen Helgesen fordi jeg lurer på hva denne kreative og ryddige antropologen driver med. Det er en stund siden Espen skrev en avhandling om avatarer, lek og digital barnekultur, en tematikk som stadig vekk er høyaktuell.