Stafettpinnen går videre i Månedens antropolog! Dette er en spalte som løfter frem bredden, engasjementet og mangfoldet i norsk antropologi, både innenfor og utenfor akademia. Hver måned vil vi bli bedre kjent med en antropolog, deres arbeid, perspektiver og faglige drivkrefter. Månedens antropolog er også den som får sende ballen videre til den vi møter neste gang.

Månedens antropolog for februar er Hanna Marie Ihlebæk!

Bakgrunn: Hovedfag sosialantropologi, UiB og Ph.d. Senter for profesjonsforskning (OsloMet)

Nåværende stilling: Førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold (HiØ)

Tematiske interesser: kroppslighet, materialitet og temporalitet.

Hva inspirerte deg til å bli antropolog?

Jeg tror min første antropologiske oppvåkning var når en lærer på videregående introduserte Fredrik Barth sin studie av Baktamanfolket, mer spesifikt det Barth skriver om hvordan de orienterer seg mot sted heller enn tid i organiseringen av hendelser og erfaringer. Jeg husker at jeg ble veldig fascinert av hvor grunnleggende annerledes deres livsverden virket å være, men også av erkjennelsen om at måten vi organiserer vårt eget samfunn på ikke er gitt. Det åpnet øynene mine for en helt ny måte å se og forstå verden på. Jeg fikk ikke helt med meg da at man kan kunne studere sosialantropologi, men det var nok kanskje starten på veien til antropologien.

Hvilken antropolog eller tenker har hatt størst innflytelse på ditt arbeide?

Det er vanskelig å peke ut én antropolog eller tenker som alene har hatt størst innflytelse på mitt arbeid. Som hovedfagsstudent i Bergen var jeg så heldig å få være en del av bergensskolen, der den barthianske tradisjonen ble ivaretatt og videreutviklet blant annet gjennom arbeidet til Reidar Grønhaug, Gunnar Haaland, og min dyktige og tålmodige (ingen snakket om fullføring på normert tid den gangen) veileder, Leif Manger. Det var en utrolig inspirerende tid der hovedfagsstudenter, stipendiater, førsteamanuenser og professor tuslet rundt i de samme gangene. Som stipendiat på Senter for profesjonsforskning var veilederen min Anne Leseth en viktig inspirasjon og støtte i det å komme tilbake til forskningen og antropologien etter noen år med administrativt akademisk arbeid. Tenkere og tekster som kanskje har inspirert meg mest er Bateson “Steps to an Ecology of Mind”, Merleau-Ponty “Phenomenology of Perception”, Csordas “Embodiment as a Paradigm for Anthropology” og Tim Ingold “The perception of the Environment”.

Hva jobber du med akkurat nå?

Jeg er for tiden med på å bygge opp en tverrfakultær satsing på inkludering av barn og unge sammen med gode kollegaer ved HiØ. Som ledd i det er jeg i gang med en NFR-søknad der vi skal utforske oppvekstsvilkår og kontekstuelle faktorer som påvirker barn og unges opplevelser av å vokse opp i levekårsutsatte områder. Parallelt jobber jeg med digitalisering i helse- og velferdstjenestene. I dette arbeidet er jeg opptatt av hvilke intenderte, uintenderte og ofte motstridende konsekvenser digitaliseringen har, blant annet er jeg med på et prosjekt ledet av Christian Sørhaug som handler om hvordan framveksten av selvbetjeningssamfunnet, som er et gode for majoriteten av befolkningen, bidrar til å forsterke opplevelser av utenforskap blant utsatte og sårbare grupper i befolkningen.

Teknologi og temporalitet er også noe jeg har jobbet en del med de siste årene, spesielt relatert til samspillet mellom ulike rytmer i helsekontekster. Det er mye snakk om at sykepleiere og andre profesjonsutøvere har for liten tid. Jeg har vært opptatt av kompleksiteten knyttet til hva tid «er» og hvordan vektleggingen av tid som en kvantifiserbar ressurs som kan eies, forvaltes og måles, ofte gjennom bruk av digitale verktøy og plattformer, har en normativ og disiplinerende kraft som utfordrer andre måter å orientere seg mot og være i tid på. I videreføringen av det jobber jeg nå med en artikkel der jeg forsøker å bruke Rosa sitt begrepsapparat om resonans i utforskningen av rytmer og opplevelser av meningsfullhet (å være i ‘flyt’), i hjemmesykepleieres arbeid. Inspirert av den siste tidens debatt rundt det å være en langsom professor leker jeg også med tanken om å gjøre en autoetnografisk rytmeanalyse av det akademiske livet. Hvis jeg får tid.

Hva engasjerer deg mest – faglig eller ellers?

Jeg bor og jobber i en region der barnefattigdommen er blant de høyeste i landet, og der mangfoldet i befolkningen øker parallelt med sosiale ulikheter. Dette engasjerer meg både privat og faglig. Jeg er leder for FAU på en skole der 75% av elevene har minoritetsbakgrunn og mange elever betegnes som sårbare. De siste årene har skolen i samarbeid med andre kommunale instanser imidlertid satt i gang et skikkelig løft i det langsiktige forebyggende arbeidet med skolemiljøet. Å være en del av dette er utrolig meningsfullt. Faglig opplever jeg et engasjement for å løfte fram antropologiske perspektiver og det langvarige feltarbeidet som en måte å oppnå nødvendig dybdeforståelse for hva fenomener som sosial ulikhet, utenforskap eller barnefattigdom innebærer, nedenfra og innenfra. Dette er det utrolig spennende å diskutere med kollegaer og studenter som kommer fra, står i eller skal ut i praksisfelt der disse problemstillingene er høyst aktuelle.

Hva er dine fremtidige planer eller prosjekter? 

Planen er å fortsette å utarbeide og gjennomføre gode og gøye prosjekter og undervisningsopplegg sammen med kollegaer ved HiØ og eksterne samarbeidspartnere. Jeg har også en evig plan om å strukturere min egen tid bedre, komme tidsnok (evig tidsoptimist) og rydde mer plass til å lese og skrive. Det er en del av arbeidet som jeg elsker, men som ofte blir skjøvet på. Og så har jeg en langsiktig plan om å reise tilbake til Kampala, Uganda, der jeg gjorde feltarbeid på hovedfaget. Jeg har fortsatt kontakt med noen av informantene mine og det hadde vært fantastisk å se byen, landet og menneskene igjen.

Hva gjør du for å koble av?

Jeg kobler av når jeg gjør ting som er meningsfulle for meg, som fjellturer på Vestlandet med mann og barn, samvær med storfamilien eller venner, korøvelse og friidrettstrening. Avkobling henger altså ikke nødvendigvis sammen med å sitte i ro, selv om jeg absolutt gjør det også. Da er det strikking og lydbok, god mat og TV eller brettspill hjemme i stua.

Hvem vil du nominere videre? 

Veldig stas å bli nominert, Jens! Tusen takk! Jeg vil gjerne nominere en av mine medstipendiater på Senter for profesjonsforskning, Camilla Mevik. Hun har gjort noen skikkelig stilige feltarbeid på lasteskip med fokus på maritimt arbeid og livet til sjøfolk. Dette vil vi vite mer om!