Velkommen til den femte utgaven av Månedens antropolog! Dette er en ny spalte som løfter frem bredden, engasjementet og mangfoldet i norsk antropologi, både innenfor og utenfor akademia. Hver måned vil vi bli bedre kjent med en antropolog, deres arbeid, perspektiver og faglige drivkrefter. Månedens antropolog er også den som får sende ballen videre til den vi møter neste gang. Månedens antropolog for november er Espen Helgesen!

Bakgrunn: Ph.d., UiB

Nåværende stilling: Førsteamanuensis, Høgskulen på Vestlandet

Tematiske og geografiske interesser: Teknologi, lek og humor; tekst og skriftspråk; demokrati, tillit og medborgerskap. Norge og USA.

Hva inspirerte deg til å bli antropolog?

Det første feltarbeidet mitt i San Francisco var en transformativ opplevelse. Som fersk student var jeg opptatt av hvilken betydning skriftspråket har for hvordan vi forstår verden, og jeg leste blant annet Jack Goodys klassiske analyser av skriftspråkets konsekvenser for kognisjon og samfunn. Da jeg begynte på en mastergrad i sosialantropologi ved UiB fikk jeg anledning til å utforske denne tematikken på nært hold, og bestemte meg for å gjøre feltarbeid blant 5- og 6-åringer i en amerikansk førskole. Ved å studere det sosiale samspillet mellom barn som i varierende grad behersket skriftspråket, ønsket jeg å si noe om hvilken sosial betydning tilegnelsen av skriftspråk kan ha. Det viste seg at deltakende observasjon var en god metodisk tilnærming for å utforske temaet, og jeg endte opp med å skrive masteroppgaven min om hvordan skriftspråk inngår i barns lek og humor. Jeg analyserte blant annet et fenomen jeg kalte “navnevitsing”, som innebar at barna byttet om bokstaver og stavelser i hverandres navn. Barna som behersket skriftspråket tolket dette som humor, mens barna som ennå ikke hadde lært konvensjonell lesing og skriving i større grad så på navnevitsing som en personlig krenkelse. I arbeidet med masteroppgaven ble jeg fascinert av hvordan jeg kunne knytte konkrete, partikulære hendelser i førskolehverdagen til større analytiske spørsmål om språk, representasjon og identitet, noe som motiverte meg til å fortsette med en doktorgrad.

Hvilken antropolog eller tenker har hatt størst innflytelse på ditt arbeide?

Jeg leste Gregory Bateson første gang da jeg gjorde feltarbeid i San Francisco i 2007, og ble umiddelbart fascinert av hans idiosynkratiske og tverrfaglige tilnærming til hva antropologi kan være. Det var spesielt hans teori om lek som paradoksal kommunikasjon som inspirerte meg til å forfølge sammenhenger mellom skriftspråk, lek og humor. Jeg vender stadig tilbake til Batesons ideer om kommunikasjon og selvforsterkende prosesser, og hvordan vi kan gjenfinne de samme grunnleggende kommunikasjonsmønstrene på tvers av vidt forskjellige fenomener. Batesons tverrfaglige tilnærming har vært en viktig inspirasjon for mitt eget senere arbeid, ikke minst etter hvert som jeg har beveget meg mellom antropologi og andre fagfelt som teknologistudier og samfunnsfagdidaktikk.

Hva jobber du med akkurat nå?

Akkurat nå er jeg hjemme i farspermisjon, og skal tilbake i jobb som førsteamanuensis i samfunnsfag ved Høgskulen på Vestlandet like før jul. Jeg har jobbet med lærerutdanning siden jeg var ferdig med doktorgraden i 2016, og setter stor pris på muligheten til å få undervise fremtidige lærere. Studentene er ofte samfunnsengasjerte og setter pris på gode diskusjoner, noe som gjør at jeg får god bruk for antropologibakgrunnen min. Vi jobber blant annet mye med perspektivtaking, og jeg er opptatt av at studentene skal forstå at den skolen vi har i Norge i dag ikke er naturgitt, men et resultat av både politiske og kulturelle prosesser. Jeg har de siste årene vært engasjert i studentutveksling, og har vært både i Sør-Afrika og på New Zealand for å følge opp studenter som tar deler av utdanningen sin i utlandet. Min erfaring er at mange av disse studentene kommer tilbake til Norge med nye perspektiver på den norske skolen, noe jeg tenker er fordelaktig både for dem selv og lærerkollegiene de skal bli en del av. Like før permisjonen rakk jeg sammen med gode kollegaer å gi ut boken Begynneropplæring i samfunnsfag, der vi diskuterer hvordan samfunnsfaglige temaer kan tas opp i klasserommet for de yngste elevene.

Hva engasjerer deg mest – faglig eller ellers?

Jeg er opptatt av urett, og spesielt når maktmisbruk får foregå uten konsekvenser for de som står bak. I Norge har vi svært høy tillit både til hverandre og til myndighetene. Det er i utgangspunktet en god ting, men som Eva Joly og Nina Witoszek har påpekt i boken Det blåøyde riket fører det høye tillitsnivået også til at korrupsjon og maktmisbruk får pågå uten konsekvenser for de involverte. Vi har sett en rekke skandaler de siste årene, både i politiske kretser og i domstolene, der det høye tillitsnivået ser ut til å være den beste forklaringen på hvorfor urett har fått pågå i årevis. I samfunnsfaget i skolen handler dette om å finne den rette balansen mellom systemlegitimering og systemkritikk. På den ene siden skal elevene lære å bli pliktoppfyllende samfunnsborgere som betaler sin skatt og stemmer når det er valg, men på den andre siden skal de også lære å stille spørsmål ved autoriteter og si ifra når de opplever maktmisbruk. Denne balansegangen går igjen i mye av det jeg gjør i klasserommet med mine studenter. Hvorfor er det for eksempel sånn at mange lærebøker fremstiller statlig maktmisbruk som noe som foregår enten i en fjern fortid eller i andre land enn Norge? Slike fremstillinger underbygger myten om Norge som et annerledesland der det ikke finnes korrupsjon eller nepotisme, og den myten er seiglivet og potensielt skadelig både for de som faktisk utsettes for maktmisbruk og for samfunnet som helhet.

Hva er dine fremtidige planer eller prosjekter? 

Jeg har flere ideer som jeg ser frem til å realisere når jeg er tilbake fra permisjon. For det første vil jeg fortsette arbeidet vi begynte med i boken Begynneropplæring i samfunnsfag. For de yngste elevene er skjønnlitteratur godt egnet for å tematisere grunnleggende samfunnsvitenskapelige spørsmål om samfunn, sosialisering og politikk. Jeg har allerede jobbet mye med Thorbjørn Egners klassikere i klasserommet, og ser for meg at jeg vil utforske flere tekster fra barnelitteraturen for å undersøke hvordan disse kan belyse samfunnsfaglige spørsmål. For det andre bidrar jeg til en kommende antologi om vitenskapsteori for masterstudenter i samfunnsfagdidaktikk. Her henter jeg frem en del av tematikken jeg jobbet med i doktorgraden, om 8- og 9-åringers bruk av sosiale medier.

Hva gjør du for å koble av?

Jeg kobler best av når hele familien er samlet, enten hjemme rundt middagsbordet med en god quiz eller på tur i fjellet. Jeg liker også å spille musikk med gode venner. Vi er en kameratgjeng som har møttes nærmest ukentlig de siste tjuefem årene for å spille sammen, og det er en veldig fin og nærmest terapeutisk avkobling fra en hektisk hverdag. Det har også blitt litt reising på oss i det siste, og vi har spilt både i Oslo og Steinkjer de siste månedene. I november spiller vi konsert på Blitzhuset i Oslo. Det gjenstår å se hvor mye avkobling det faktisk blir, men gøy er det i hvert fall!

Hvem vil du nominere videre? 

Tusen takk til Kari Telle for nominasjonen, det satte jeg stor pris på. Jeg vil gjerne nominere Tom Bratrud ved UiB. Han er utvilsomt en av de mest spennende stemmene i norsk antropologi for tiden, og jeg er nysgjerrig på hvordan han har opplevd å vende blikket tilbake til Norge etter å ha tilbrakt noen år med fokus på Vanuatu.