Månedens antropolog: Camilla Mevik

Stafettpinnen går videre i Månedens antropolog! Dette er en spalte som løfter frem bredden, engasjementet og mangfoldet i norsk antropologi, både innenfor og utenfor akademia. Hver måned vil vi bli bedre kjent med en antropolog, deres arbeid, perspektiver og faglige drivkrefter. Månedens antropolog er også den som får sende ballen videre til den vi møter neste gang.

Månedens antropolog for mars er Camilla Mevik!

Bakgrunn:

Nåværende stilling: Postdoktor, Universitetet i Agder (Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging)

Tematiske interesser: maritimt arbeid, global shipping, logistikk og forsyningskjeder, teknologi og energiomstilling

Hva inspirerte deg til å bli antropolog?

Godt spørsmål, og et som har mange svar! Utgangspunktet ligger nok langt tilbake, lenge før jeg tenkte at antropolog var noe man kunne bli. For meg handlet det først og fremst om å komme seg ut i verden. Som 16-åring på Karmøy var antropologi nærmest ensbetydende med forestillinger om “fjerne steder” og en slags nomadisk tilværelse som vekket stor interesse. Etter hvert ble det like mye spørsmålene som trakk. Gjennom studiene ved sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo ble jeg opptatt av hvordan antropologien insisterer på å forstå samfunn gjennom levd erfaring, historiske prosesser og maktrelasjoner. Det er et fag som gir rom for å undersøke kompleksitet, også der offentligheten etterspør raske og teknokratiske svar. Sju måneder til sjøs på feltarbeid i forbindelse med doktorgraden, hvor jeg seilte jorden rundt om bord et tankskip, gjorde disse spørsmålene mer konkrete. Om bord fikk jeg innpass i det daglige arbeidet som muliggjør global handelsflyt. Det dreide seg om vedlikehold, sikkerhetsrutiner, logistikk og koordinering, tidsregimer og transnasjonale arbeidsfellesskap. Erfaringen tydeliggjorde hvordan global kapitalisme er avhengig av materiell infrastruktur og disiplinert arbeid som i stor grad er usynlig. For meg befestet det antropologien som et nødvending perspektiv, nettopp fordi den gjør det mulig å analysere slike sammenhenger fra innsiden av praksis.

Hvilken antropolog eller tenker har hatt størst innflytelse på ditt arbeide?

Her tenker jeg nok likt som min forgjenger i denne spalten, Hanna Marie Ihlebæk, at det er vanskelig å peke ut en antropolog eller tenker som alene har hatt størst innflytelse på mitt arbeid. Som student var det avgjørende å bli eksponert for de antropologiske klassikerne og bredden i faget. Det ga en følelse av å tre inn i en samtale som har pågått lenge, og som man både arver og utfordrer.

Jeg vil likevel nevne Marit Melhuus som helt sentral for at jeg i det hele tatt gikk videre med antropologi. Overgangen fra bygd til by, uten noen form for akademisk bagasje, var litt av et kultursjokk, og det var først gjennom masterløpet, med Marit som veileder, at ting virkelig falt på plass. Hun formidlet både en faglig presisjon og en raushet som gjorde det mulig å ta intellektuelle sjanser. Marit er også på sitt beste en no-nonsense akademiker. Hun er opptatt av arbeidet, av teksten, av argumentet, ikke av hvem du er eller hvor du kommer fra. Det opplevdes både befriende og forpliktende.

For meg viser det tydelig hvor viktig folk er i akademia. Forskning framstår ofte som et individuelt prosjekt, men er i praksis dypt relasjonelt. Gode kollegaer, veiledere og samtalepartnere gjør det mulig å tenke klarere og skrive bedre. I tillegg henter jeg stadig inspirasjon fra tenkere som E. P. Thompson, Karl Polanyi, Harry Braverman, James Carrier, David Harvey, Doreen Massey, David Graeber, Mao Mollona, Robert Linhart, Marianne Gullestad og Elisabeth Schober, samt fra det meste som publiseres innenfor critical logistics studies.

Hva jobber du med akkurat nå?

Akkurat nå er jeg på feltarbeid knyttet til et større prosjekt om batteriforsyningskjeder, Battery Justice Network, ved UiA. Jeg ser særlig på maritim elektrifisering i praksis, altså hva som faktisk skjer når nye teknologier skal tas i bruk. Det betyr mye tid med folk som jobber tett på omstillingen, og mange samtaler om alt fra investeringer og standarder til usikkerhet og kompetansebehov.

Energiomstilling framstår ofte som en politisk visjon eller et teknologisk gjennombrudd. I praksis handler det om omfattende materielle og organisatoriske prosesser, om mineralutvinning, produksjonslinjer, havner, sertifiseringer og risikovurderinger. Det er også slående hvor vanskelig det er å opprettholde et klart skille mellom det lokale og det globale i dette feltet. Et elektrisk eller hybrid skip er samtidig dypt innvevd i globale leverandørkjeder, geopolitiske spenninger og råvaremarkeder. Kanskje er det andre markører, som tempo, risiko, kapital og teknologisk standardisering, som i dag strukturerer verden sterkere enn de klassiske skalaene.

Hva engasjerer deg mest – faglig eller ellers?

Faglig er jeg særlig engasjert i arbeid, ikke bare som lønnsarbeid, men som sosial relasjon og livsform. Jeg er spesielt interessert i hva som skjer med arbeid når det digitaliseres, automatiseres eller reorganiseres. Hvem får definere hva som teller som relevant kompetanse, og hvem risikerer å falle utenfor? Jeg er opptatt av hvordan endringer i teknologi og organisering også omformer arbeidsliv, risiko og verdiskapning.

Ellers engasjerer det meg hvordan kystsamfunn og maritime miljøer forandres, og hvordan erfaringer fra steder som ofte omtales som periferi, kan gi innsikt i globale prosesser. Der ligger det nok også en personlig drivkraft.

Samtidig er det vanskelig å skille det faglige fra det politiske i vår samtid. Det pågående folkemordet i Palestina, engasjerer meg sterkt, både som forsker og som medmenneske. Det reiser grunnleggende spørsmål om statsvold, internasjonal rett, avhumanisering og hvilke liv som gis verdi. Som antropolog er jeg opptatt av hvordan slike prosesser normaliseres språklig og institusjonelt, og hvordan globale maktforhold får svært konkrete, kroppslige konsekvenser.

Hva er dine fremtidige planer eller prosjekter?

Den nærmeste tiden handler det om utgivelser. Jeg ser også veldig fram til å undervise på globale utviklingsstudier ved UiA til høsten. Å undervise tvinger fram klarhet og åpenhet i eget arbeid, og det setter jeg stor pris på.

På litt lengre sikt håper jeg å videreutvikle forskningen på energiomstilling og logistikk, særlig med blikk for hvordan nye infrastrukturer skaper både håp, konflikter og nye former for avhengighet. Samtidig vet jeg av erfaring at prosjekter ofte tar uventede retninger, så tiden vil vise. Nettopp det er også noe av det som gjør dette arbeidet så gøy.

Hva gjør du for å koble av?

Her skulle jeg gjerne skrive at det handler om å komme meg ut, at jeg trives ute i naturen eller har en hobby av noe slag, men jeg er nok enklere skrudd sammen. Sett meg i en pub med fine folk, kjente og ukjente, så kobler jeg av. Det er noe med stemningen og samtaler over øl som gjør at tiden stopper litt opp. Det sagt, så har det blitt mindre tid til å være på pub og drikke øl etter at jeg fikk en datter for snart to år siden, så mulig jeg bør utforske noen nye avkoblingsformer som er litt mer tilgjengelige.

Hvem vil du nominere videre?

Jeg vil gjerne nominere Hege Høyer Leivestad. Hun har utrolig mange spennende arbeider bak seg, og alltid flere jern i ilden. Nå leder hun det nye tverrfaglige prosjektet Cargo Crime: (Il)Licit Seaborne Transport and the Energy Transition, som undersøker hvordan energiomstillingen også åpner for nye former for maritim kriminalitet og gråsoner i global sjøtransport. Det vil jeg veldig gjerne høre mer om!