“As long as people are living together, it is easy to ignore stereotypes and prejudices because reality of daily life prove otherwise”

Jeg satt på en kafé og hadde egentlig sett meg ferdig med både dagens koding og dagens feltarbeid, da jeg kom i snakk med en muslimsk mann som lurte på om stolen ved siden av meg var ledig. Jeg fortalte at jeg er i Arusha, Tanzania for å lære mer om forholdet mellom islam og kristendom i Arusha og om hvorvidt det finnes “dialogue in diversity?” blant muslimer og kristne i en by som i all hovedsak er kjent for å ha en overvekt av kristne. Det viste seg at mannen ved siden av meg var muslim. Han sippet til kaffen sin, tenkte litt, og så rett på meg med selvtillit og noe som minnet om stolthet, før han sa det jeg har valgt å åpne denne teksten med.

Selv om jeg har møtt mange som er kritiske til den andre religionen de ikke tilhører, og mange som er skeptiske til konsekvensene av hva som kan skje om det blir kjent at hun eller han tilhører en annen religion enn en part, enten i familieliv eller jobbliv, er religion en betydelig del av hverdagslivet til en Tanzanianer i Arusha. Som jeg allerede oppdaget i 2019 og som sparket i gang gnisten til dette feltarbeidet, er det med den største selvfølgelighet at Azan, det muslimske bønneropet, og kirkeklokkenehøres samtidig eller rett etter hverandre. En muslim kan godt sitte i en daladala (lokal bybuss -eller minivan) med full nikab og høre musikk som tilber Jesus fra øredøvende høyttalere, eller høre på en luthersk pastor preke av full hals i en litt større buss til nabobyen, Moshi. På samme måte kan en kristen sitte i en bajaj eller tuktuk hvor det står «alhamdulillah» (lovet være Gud) på.

Noe de fleste tanzanianere i Arusha sier seg enig i, er at et liv uten religion er et liv uten mening. Som en av professorene ved universitetet jeg er student ved en gang sa, så er det mer akseptert blant tanzanianere å tilhøre en annerledes religion, enn å ikke tro i det hele tatt. De fleste mennesker, fortalte han meg, vil tro du har misforstått noe i livet om du ikke har en religion. – Du må ha en eller annen form for Gud i livet ditt. 

Dette ble veldig understreket da denne professoren og jeg var hjemme hos en familie der en alenemor er kristen med en av sine muslimske sønner som fortsatt bor hjemme. Hun aksepterte islam da hun giftet seg med hans far, men ettersom hun ikke var så tilfreds med å være en av hans flere koner, flyttet hun for seg selv og omfavnet en kristen pinsemenighet. Hun sa hun kun ble muslim av praktiske hensyn. Hun var aldri muslim i hjertet. 

Her blir religion brukt som middel for å oppnå noe. Religion er glidende, noe man kan sjonglere mellom av praktiske hensyn uansett hva man skulle tro og føle i hjertet. Det som går igjen hos en hverdagstanzanianer i Arusha er altså at religion ofte er et flytende konsept. Religion består av flere bølger og strømninger på overflaten, som ikke nødvendigvis speiler de dype følelsene på innsiden. Du kan tilhøre én religion i hjertet, og en annen av praktiske hensyn. I alle fall for en periode.

Den ene jeg nettopp nevnte bærer med seg en del negative erfaringer med religion, likevel støtter moren sine barn i deres religiøse valg. Hver fredag går hennes sønn som fortsatt bor hjemme i moskeen og hver dag ber de før de spiser. Moren leder bønnen og ber høyt, mens sønnen ber stille inni seg. Hun fortalte meg at selv om han sitter litt bak oss vet hun at han ber på sin muslimske måte og sier ett ord «bismillah (i Allah’s navn)» før maten serveres. Til tross for visse uheldige opplevelser når det kommer til Islam, velger moren veldig spesifikt å la sine barn ha sitt eget frie forhold til sin religion. Noen ganger lar hun sine muslimske barn lese bibelen for henne, fordi hun ser dårlig. Kanskje vil noen av dem konvertere til kristendom en dag? Kanskje, kanskje ikke- reflekterer hun. Det er opp til dem.

Konvertering fra en religion til en annen er en anerkjent hverdagspraksis i Arusha. Få snakker imidlertid om den så sant du ikke spør. Det er så mange eksempler jeg kunne tatt opp; men det får vente til masterskrivingen. Her holder det å nevne to familier til: 

Den ene familien har en kristen mor som er gift med en muslimsk far. Vi satt i sofaen i stuen deres og faren flirte. «Jeg sa jeg var kristen for å få henne! – men familien kjente meg allerede .. delvis» 

«Og ingen anklaget deg for å lyve?» spurte jeg. 

Han sa at de ikke gjorde det. Men han ville veldig gjerne at hun skulle bli muslim. Det var hans muslimske far som sa at han ikke kunne tvinge henne til å bli muslim hvis hun ikke ville; etter at hun konverterte til islam for bryllupet. Etter bryllupet ble hun kristen igjen.

Barna, som vokste opp med både islam og kristendom som delvis praktiserte religioner i hjemmet, holder at det å praktisere fred og kjærlighet er det viktigste – om det kalles islam eller kristendom, det er ikke så farlig, selv om det naturligvis er viktig å be. De fleste av barna deres ber i kirken fordi det har med tiden føltes riktigere for dem. Faren synes det er greit; for når alt kommer til alt, er Gud en har han understreket mange ganger.

Typisk for interreligiøse eller flerlivssynsfamilier er at barna bærer to navn; ett kristent og ett muslimsk. Dette har vist seg å være vanlig praksis blant familier som består av muslimske og kristne medlemmer.

Mellom de øvrignevnte eksemplene finnes en familie til.

De var alle muslimer. De jeg snakket med var de siste døtrene av den muslimske farens fjerde kone.De vokste opp som muslimer, men gikk ikke på madrasa for å lære Koranen. De synes den kristne religionsundervisningen på skolen var morsommere, enn den islamske fordi de kunne synge og danse. Hun ene likte å høre på, søsteren likte å delta. De følte denne klassen ga dem mer som barn, fordi arabisk – det forsto de ikke.

Hun ene søsteren dro fra familien, konverterte til kristendom, men fikk kontakt med familien igjen etter hun fikk sin første sønn. Nå har de god kontakt igjen, og morens andre barn går til madrasa. 

Hva gjør en slik «religionsveksling» mulig? Jeg holder fast ved at det er mulig fordi

 1 – religion er en tatt -forgitt del av hverdagslivet i Arusha, og 2 – de fleste familiene jeg møter har flere ledd med flerlivssyn i generasjoner. 

En forståelse av at flere livssyn eksisterer når det kommer til religion, er umulig å ikke møte på. Du møter det i daladalaen, både skrevet på daladalaen, eller synlig gjennom hverdagshandlinger som å hilse. For eksempel når en lutheraner går inn på en katolsk skole og hilser slik en skal på katolske prester: «Tumsifu Yesu Christu» (Lovet være Jesus Kristus), da svarer den andre parten «Milele Amina» (I all evighet, Amen).

Selv i bryllupp der religionen og den religiøse retningen er det samme, har jeg funnet at det gir mening å skille mellom livssynsåpne bryllup, og livssynsåpne ekteskap. Selv om ekteskapet ikke er flerreligiøst, er bryllupet det. 

Hver gang de hilser på katolsk kristent vis «Tumsifu Yesu Kristu (lovet være Jesus Kristus)», hilser de også med fred på muslimsk vis «assalam alleikum». Hvorfor? Fordi det med den største selvfølgelighet for dem er muslimer tilstede. 

Derfor selv om det finnes dem som ikke snakker høyt om sin religion eller antakelser om hvordan «den andre» er, speiler sitatet fra muslimen jeg møtte på restauranten virkeligheten i Arusha når det kommer til synet på religion og dialog til hverdags. Dialogen skjer ikke bare gjennom ord og snakk om gjensidig respekt. Religionsdialogen tar også form gjennom å bytte religion, eller gjennom å bevare den. Dialogen skjer gjennom å åpnet vise at du er muslim, men sitte i en dala dala med bilde av Jesus på minibussens bakside. Den skjer gjennom å være kristen og sette seg inn i en bajaj hvor det står skrevet «alhamdulillah», den skjer gjennom religionsundervisning som både tar for seg islam og kristendom. Den skjer gjennom å late som om man er kristen for å få en dame, eller konvertere til islam – på papiret, for å få en mann. Religions og livssynssdialogen skjer gjennom å hilse på kristent og muslimsk vis i bryllup for å anerkjenne de som er til stede. 

Derfor gir det mening å si at til tross for konflikter andre steder i verden der religion hyppig brukes som retorisk virkemiddel, gir det mening for en tanzanianer å bruke det samme virkemiddelet for å si at: “As long as people are living together it is easy to ignore stereotypes and prejudices because reality of daily life prove otherwise”. 

Mitt hovedfokusomtåde har sålangt vært samhandling mellom det jeg kaller « interfaith families », men nå har jeg iogså begynt å ekspandere å se på institusjoner som utvidede «interfaith families» for å få en bredere forståelse av Arusha-samfunnet. Som en professor som har tatt på seg oppgaven å være en veileder utfordret meg på; hvordan er sammensetningen av muslimer og kristne på St. Augustine University?

Feltarbeidet har vist meg flere måter å utfordre stereotyper og fordommer på: Jeg har deltatt på en interfaith fotballkamp der katolske prester spilte mot lutherske pastorer og muslimer var dommere. Jeg har også har møtt på en kristen som tok seg flere koner; en muslimsk og en kristen, som er et eksempel på hvordan religioner kan absorbere praksiser fra hverandre i tanzaniansk kultur; i dette tilfellet hvordan kristendom tar etter islam.