I disse dager utspiller det seg et drama av historisk betydning på Grønland. Idet landet står på nippet til å bli en selvstendig nasjon, blir de, typisk nok, utsatt for nytt kolonialt press fra USA. I bunn og grunn er heller ikke responsen fra dansk side spesielt ønskelig fra Grønlandsk hold, med oppskalering og øket nærvær av danske styrker og NATO for øvrig.
En helt sentral del av diskusjonene på Grønland handler om traumene som den danske kolonien har påført grønlenderne. Flere skandaler med overgrep og systemisk diskriminering har fått mye publisitet. Først den groteske nyheten om at den danske staten hadde bortført 22 barn på 1950-tallet for at de skulle få dansk utdanning og returnere som «moderne» grønlendere. Det var et skandaløst statlig eksperiment, og i 2022 ba den danske statsministeren om unnskyldning til ofrene og familiene.
Men samtidig begynte en enda mer sjokkerende historie å utfolde seg i media. Det ble klart at grønlandske kvinner tilbake til 1960-tallet fått satt inn spiral mot sin vilje og til og med uten å vite det. Når jenter kom i puberteten fikk de behandlingen – i det som var en dansk kampanje for å holde det grønlandske folketallet nede. Mange har ikke vært i stand til å få barn og hadde heller ikke visst årsaken. Spiralprogrammets store skala gjør at det kan regnes som et systemisk folkemord – med mål om å skape dansk majoritet på Grønland. Den endelige rapporten om saken er fortsatt under utarbeidelse og vil bli publisert i januar 2026.
Høsten 2023 var jeg på reise rundt fjordene på Sør-Grønland, og mange jeg snakket med uttrykte mistillit til danskene. En kvinne i sekstiårene jeg snakket med i Qaqortoq assosierte begge sakene med diskriminering og rasisme blant danskene generelt. Hun oppsummerte sine livslange erfaringer med at danskene pleide å kalle grønlendere for «skrælinger». «Skræl er dansk for søppel», la hun til, og konkluderte med at «Vi er alle søppel i deres øyne».
Mitt reisemål var byen Paamiut på vestkysten sør for Nuuk. Vi har nemlig et portrett i vår samling ved Universitetsmuseet i Bergen av en ung grønlandsk jente fra Paamiut. Hun ble også bortført fra sitt hjemland, men allerede i 1746. I historien som utfolder seg rundt maleriet viser det seg at dagens skandaler bare er fortsettelsen av koloniens systematiske skalting og valting med grønlendernes liv.
På baksiden av maleriet kan vi lese at dette er «den grønlandske, gudfryktige og dydige jomfru Maria», som i 1746 reiste fra Grønland til København fra Paamiut med Pastor Arnoldus von Westen Sylow og deretter videre til Osterøy utenfor Bergen. På veien ble hun portrettert av maleren Mathias Blumenthal. Maleren iscenesatte Maria i sitt tradisjonelle liv som inuitt, i dramatiske naturlige omgivelser med fjell og fangstliv. Hun fulgte med Sylow til Osterøy for at hun skulle bistå med oversettelse av bibelen til Grønlandsk. Hennes retur ble forsinket på grunn av kopper-epidemien, og om vinteren ble hun syk og døde i 1748 bare noen måneder før hun skulle reise hjem igjen.
En viktig ledetråd til en litt mer utfyllende kontekst for historien om Maria fant vi i noen gamle notater fra kolonien. Det var Niels Christian Geelmuyden som grunnla handelsstedet Paamiut sør for dagens Nuuk. Fra 1734 var han kjøpmann under familien til Hans Egede, koloniens grunnlegger i Godthåb. I 1742 fikk han i oppdrag å etablere den nye kolonien i Frederikshåb, i dag Paamiut, og han dro dit sammen med misjonær Sylow.
Ved et lykketreff så har vi i dag tilgang til Geelmuydens dagbok fra denne perioden. Han beskriver nøye misjonsvirksomheten og relasjonene til de lokale innbyggerne. De ble oppfordret til å bringe pelsverk og spekk til handelsstasjonen – og ble belønnet med å motta måltid velsignet av Gud – og fikk «spise ved Herrens bord». Handelsstasjonen ble et sted for velferd og gjensidig avhengighet. Kolonien utstyrte lokalbefolkningen med båter og utstyr for selfangst, og hver lørdag delte de ut brød, smør, erter og tørket fisk til grønlenderne i bytte mot det de hadde klart å fange i løpet av uken. Geelmuyden forstår snart at handelen med spekk skaper mangel på olje lokalt, og han noterer seg at grønlenderne rundt havnen ikke har nok selolje til å holde sine egne lamper tent i hyttene sine. De lider av sult, og kopper-epidemien sprer seg.
En dag treffer han tilfeldigvis på et stort reisefølge som kan fortelle at de har bestemt seg for å migrere nordover for å komme seg vekk fra misjonsstasjonen. I tillegg til sult og mangel på olje til oppvarming har de en enda mer alvorlig bekymring: de forstår det nemlig slik at danskenes intensjon var å stjele barna deres. Nyheten bekymrer Geelmuyden, ettersom denne utviklingen truer med å undergrave virksomheten hans innen olje og pels. Likevel legger han til at han forstår deres bekymring, for han kjente faktisk eksempler på at misjonen hadde hentet barn mot foreldrenes vilje. Dessuten skriver han tidligere i dagboken at han og Sylow omgir seg med det de kaller «Grønlender børnene» på misjonen. Det var faktisk den offisielle politikken i hele den dansk-norske kolonien å adoptere et visst antall barn for å oppdra dem på misjonsstasjonene. De skulle lære seg dansk og kristendom og senere bli lærere og misjonærer i sitt eget hjemland. Bortføringen av barn, ofte tatt imot sin vilje og uten familiens aksept var altså et vanlig fenomen i kolonien. Bekymringen til reisefølget var godt begrunnet.
Maria var nettopp et slikt tilfelle av et «grønlender børn» som hadde blitt adoptert av kirken i ung alder. Da Sylow vendte tilbake til Danmark i 1746 ville han vise frem fruktene av sitt arbeid for misjonsakademiet i København. Han brakte med seg tre av studentene, som bevis på at det var mulig å omvende og sivilisere de grønlandske undersåttene. Meningen var at de tre nå skulle utdannes videre i bibelstudier i København. To av de unge studentene døde imidlertid under reisen. Maria klarte seg og gjorde et sterkt inntrykk på menneskene hun møtte på reisen.
Da jeg møtte folk i Paamiut i 2023 for å finne andre opplysninger om Maria, vakte historien oppsikt. Det fantes imidlertid ikke noe levende minne om en ung jente så langt tilbake i tid. Den blandet seg inn med så mange andre historier om tap, om folk som forsvant til Danmark, om sykdom og død. Marias skjebne føyer seg inn i rekken av alle de mer nylige skandalene i den danske kolonien. Enda et tap å sørge over etter tre hundre år med dansk – og norsk – styre.
I denne situasjonen er det vanskelig for folk å forsone seg med danskenes herredømme over landet. Da hjelper det lite at statslederne stadig referer til hvordan «Kongeriket Danmark» har suverenitet over territoriet og at deres nærvær oppskaleres – akkurat nå som de ser frem mot et brudd med nettopp dette kongeriket. Her deler de skjebne med for eksempel de folk i Stillehavet som fremdeles holdes fast som franske kolonier i Ny Caledonia og Fransk Polynesia (og President Macron har jo støttet ivrig opp om Danmark de siste ukene), eller, kanskje mer relevant, de mange urfolk som forblir marginaliserte i den amerikanske settler-kolonien. Felles har de bak seg langvarige traumer av rasisme, eliminasjon og assimilering og en pågående kamp for en eller annen form for alternativ suverenitet.
