Vi gratulerer Annelin Eriksen med prisen for beste NAT-artikkel for 2023! Om hennes artikkel skriver komitéen blant annet følgende: “Eriksen anvender kjent teori og tilfører den noe nytt: Schneider blir ikke helt den samme ikoniske figuren etter at hun viser at et perspektiv som tar med den affektive dimensjonen og samtidig inkluderer døden, er sentralt i hvordan slektskap skaper kontinuitet over generasjoner.” Komitéen som sto for kåringen besto av Ingjerd Hoëm og Olaf Smedal, og vinneren ble kunngjort på Norsk antropologisk forenings årsmøte i går, 28. november.
Denne artikkelen inneholder flere interessante og viktige poeng. Den har et tema som er sentralt for antropologien (slektskap). Eriksen anvender kjent teori og tilfører den noe nytt: Schneider blir ikke helt den samme ikoniske figuren etter at hun viser at et perspektiv som tar med den affektive dimensjonen og samtidig inkluderer døden, er sentralt i hvordan slektskap skaper kontinuitet over generasjoner. Med andre ord: Eriksens analyse åpner for at vi ser endringer i organiseringen og betydningen av familie og slektskap i et lengre historisk perspektiv.
Muligens underspiller Eriksen aldri så lite Schneiders egen vektlegging av kjærlighetens betydning – noe hun fremhever som sin korreksjon til hans stadige kretsing om «natur» og «juss». For hele premisset for det Schneider kaller “kodifisert adferd” mellom slektninger er nettopp “love” – både den ekteskapelig (seksuelle) og den kognatiske (til barn) kjærligheten – som han nærmere bestemmer som «varig, diffus solidaritet».
Men idét hun bringer inn livets endepunkt, og viser hvordan døden, mediert av slektskapsrelasjoner virker inn på generasjonell kontinuitet og diskontinuitet, ser leseren hvordan hennes analyse gjør det mulig å gå dypere i forståelsen av det affektive (altså kjærlighetsdimensjonen) enn det Schneider åpnet for.
Eriksen bruker ny og dristig etnografi. Hun bruker ikke mye plass på å argumentere for hvordan de to typene eksempler (fra en såpeserie som i sin tur ble gjenstand for en dokumentarserie, samt fra “evig liv”-bevegelsen) kan brukes, sammenlignes og eventuelle begrensninger ved dette materialet. Men dette er ingen innvending mot hennes tolkninger – de er edruelige og plausible.
En annen ting hun legger vekt på er endringen/ forskyvningen av hvilken kjærlighetsrelasjon som er den aller mest sentrale. Mye har tydet på at den mellom foreldre og barn er den mest bestandige i moderne (1960-årenes) amerikansk praksis (gitt skilsmissehyppigheten og følgelig ex-partnere [min föra dette fru/man] mens det knapt gir mening i å snakke om ex-barn eller ex-foreldre). Men relasjonen mellom den kybernetiske Bina48 og den transseksuelle Martin(e) tyder på at blant transhumanister og udødelighetsfantaster er (blir) parforholdet mellom ektefeller den ultimate relasjonelle størrelsen. Interessant nok blir avslutningen av Loud-familiens historie (da den HIV-syke og 20-årige crack-avhengige sønnens bønn om at foreldrene må flytte sammen igjen innfris) et eksempel på at det er sønnens relasjon til foreldrene (noe som gir mening til «familie» som et to-generasjonelt fenomen) som får forrang. Nok av dette – denne artikkelen gir leseren mye å tenke på.
Det er bare å gratulere Eriksen med NAT-prisen 2024!
