Jeg gjorde feltarbeidet mitt i Bihac, en liten grenseby vest i Bosnia, bare ti kilometer fra Kroatia i luftlinje.

Etter at tusenvis av mennesker begynte å bevege seg mot EU i kjølvannet av den arabiske våren, og måtte tilpasse reisene sine til stadig strengere grenseregimer, ble Bihac et møtested for migranter, humanitære organisasjoner, grensepoliti og etter hvert også forskere. På et tidspunkt var det flere migranter enn lokale å se i gatene.

Inntrykket mitt var at de fleste forskere primært var opptatt av migrantenes erfaringer. Jeg ønsket derfor å undersøke det lokale perspektivet. I starten brukte jeg mye tid på å vandre rundt i byen, prøve å forstå dynamikken, og overveide å henvende meg direkte til folk på gata. Men jeg fryktet at det ville oppleves påtrengende, og jeg ville heller ikke fremstå som en journalist.

Gjennom et jubileumsarrangement arrangert av en lokal humanitær organisasjon kom jeg i kontakt med representanter fra flere hjelpeorganisasjoner. Det åpnet en vei inn til å studere ikke bare hvordan byens innbyggere møtte migranter som fremmede i hverdagen, men også hvordan humanitære aktører, både profesjonelle og frivillige, forsøkte å gi støtte og gjestfrihet. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var likevel møtene med migrantene selv. Jeg besøkte både de formelle leirene og flere av de improviserte soveplassene i og rundt byen. Til tross for svært vanskelige forhold, preget av usikkerhet og nød, møtte jeg mennesker som utstrålte en uventet glede, besluttsomhet og viljestyrke. Det ble et minne som har fulgt meg videre.