Skrevet av Lene Pettersen, november 2009
Et reisebrev fra IT bransjen
Mange vil kanskje mene at dersom man vokser opp med en filippinsk stefar, som hver søndag ringte hjem til Filippinene for å vedde og administrere sine kamphaner fra Majorstua, så er veien kort til Sosialantropologisk institutt. Men verken det eller riskokeren jeg fikk i innflytningsgave da jeg flyttet hjemmefra tror jeg er forklaringen. Ei heller det at min biologiske trailersjåfør av en far hvert år la ned x-antall mil med folks flyttelass på veier rundt om i verden. Ei heller det at bestefar var sjømann og seilte på de syv hav eller at min mor sortere aviser etter postnummer ved samlebåndet til Bladekspedering AS. At min lærer henviste meg til frisørlinje og yrkesskole, mens resten av klassen ble geleidet til Fagerborg, syntes jeg var rett og rimelig. Jeg hadde jo alltid vært en bråkemaker på skolen. Vel det vil si, jeg var vel en som ofte satte spørsmålstegn ved sannhetene som ble servert av læreren. Og det hadde jeg vel egentlig lært av Mor som hadde et brennende samfunnsengasjement, som dyttet undertegnede sittende i barnevogn i demonstrasjon for fri abort og som var kunstner for oss barna.
Sosialantropologi – mitt legitime reisedokument
Det skulle dog vise seg at det var svært fornuftig å gå frisørlinja, for to år som lærling ved en frisørsalong på Grønland t-banestasjon ville gjort enhver kunnskapstørst og motivert for videre lærdom. At valget falt på sosialantropologi er en av livets mange tilfeldigheter - på linje med sommerjobben som sikkerhetsvakt på amerikanske fly eller da jeg vant tre kilo lakris på reiseradioens sommerkonkurranse. Sosialantropologi var mitt legitime kort for å pakke sekken og svømmeføttene et halvt år, og lese pensum fra alskens hengekøyer i sørøst Asia. Samme hengekøyer hvor jeg innså at sosialantropologi var mitt fag. På grunn av fagets metodiske kvalitative tilnærming, dets fokus på mennesket og mening på et individnivå, og ikke minst fordi jeg kjente meg igjen i alle spørsmålstegnene som ble reist slik at ingenting ble tatt for gitt. Det var som å komme hjem.
Triangelet semantikk, semiotikk og persepsjon
Underveis på min lavere grad registrerte jeg noen interessante teoretiske ytterpunkter som jeg hadde lyst til å undersøke nærmere på feltarbeid. Under studier i film- og medievitenskap ved Universitetet i København ble jeg godt kjent med resepsjonsanalysen (publikumsforskningen) og dens antakelser om at enhver leser/tilskuer avkoder tekster meningsfullt på selvstendige og unike måter. Antakelser som henger tett sammen med fenomenologiske og fortolkende tradisjoner innenfor faget. På det andre ytterpunktet fant man den tradisjonelle tekstanalysen med forfedre fra lingvistikken med et blikk på teksten som iboende en bestemt mening[1]. Dette inspirerte meg til å studere triangelet semantikk, semiotikk og persepsjon. Det var dette rommet jeg ønsket å undersøke da jeg tok videospilleren under armen og dro ut i Oslo på feltarbeid og forsøkte å se etter mønstre i dokumentariske og virkelighetsnære fortellergrep for måter å tolke et utvalg etnografiske filmer, og i hvilken grad de var i samsvar med avsenders intensjoner. Jeg leverte min hovedfagsavhandling til jul 2000, men av underfundige vektalliske grunner sto jeg på med en Cand. Polit grad, men manglet 5 vekttall på min Cand. mag (fordi mine studier i København viste seg å være på høyere grads nivå). Jeg kikket meg derfor rundt etter fem raske vekttall som kunne gjøre min grad komplett og gyldig. Det viste seg at et 5 vekttallskurs i hypermedia, med kunnskaper om html, hypertekst og webkommunikasjonved HF, da ved Institutt for lingvistikk, passet meg godt, ikke bare fordi det var mange meningsfulle teoretiske tråder til kjent mark, men også fordi det skulle vise seg å være svært så nyttig å ha med seg på veien videre.
Få fram baksida til forsida
Nå, snart ti år etter, jobber jeg som konseptutvikler og rådgiver i Bouvet ASA, et konsulentselskap som lager informasjonsteknologiske løsninger. Her har jeg vært i straks 3 år – og før det jobbet jeg 6 år som kommunikasjonsrådgiver i Staten. Det er mange artige titler og begreper i IT verden. Vi har interaksjonsdesignere, informasjonsarkitekter, front end programmerere, java folk og SAP folk. Her er open source, scrum, virksomhetsarkitektur, rapid contextual design, semantisk web, knowledge management, sosiale medier og agil metodikk. Her er økonomer og ingeniører, sosiologer og psykologer. Og en sånn som meg. Når en kunde for eksempel ønsker et nytt intranett, setter jeg inn kvalitative glass i mine brilleinnfatninger og suser ut i felten og snakker med en rekke ulike ansatte og spør en masse spørsmål om ting folk gjerne tar for gitt for å forsøke å forstå sammenhengene og kontekstene som løsningen vi skal lage skal inngå i. Hvordan jobber folk? Hva bruker de for å jobbe? Hvordan er arbeidsprosessene? Når jobber de hvor? Hva består selskapenes historier av? Hva fungere bra i dag? Hva funker ikke? Hvorfor ikke? Hvem består folks nettverk av? Hva jobber de egentlig med? Hvilken betydning har kaffemaskinen? Hvor går praten? Og med hvem? Hva betyr de ulike begrepene som folk bruker? Hvilke initiertingsritualer må nyansatte gjennom? Hvorfor arver den kommende generasjonen konkrete elementer som permer og e-post, men ikke nettverk? Hvordan overleveres kunnskap fra de eldre til de yngre? Hvilke maktdimensjoner og taus kunnskap råder? Hvor er meningsfulle møter og vinduer for tolkning? Hvordan ser dette bildet ut i forhold til virksomhetens overordnede målsetninger? Og hvorfor, hvorfor, hvorfor?
På bakgrunn av analyser av alle hvorfor’ene relatert til både forside og bakside, krydret med deltakende observasjon og dypdykk i målbilder og dokumentasjon, lager jeg et løsningskonsept – en idé. Et konsept som ser de små detaljene i en større sammenheng. Et konsept tuftet på noe folk vitterlig trenger, som forenkler deres arbeidshverdag, som gjør at organisasjonen går i takt og som møter fremtidas tendenser med god holdbarhet. Og gang på gang blir jeg imponert over folks evner til å lage sine egne systemer ut fra hvilke tekniske muligheter man har for hånden. Jeg møtte en gang på en montør som faxet timelister som et word dokument fra sin mobiltelefon fra ulike hotellrom han tilbrakte kveldene på i sin jobb, inn til hovedkontoret. Men selv betraktet han seg som lite datakyndig. Slike egenhendige løsninger er det intet datakort som måler. Slike løsninger blir kartlagt gjennom kvalitative tilnærminger.
Flerfaglighet er, i likhet med web 2.0, tuftet på åpenhet, tillit og lack of control
Det å jobbe i et konsulentselskap, som bygger teknologi tuftet på menneskers bruk, sammen med kollegaer med svært forskjellige faglige bakgrunner gjør en ydmyk. Jeg kan underskrive på at flerfaglighet bekrefter at helheten er mer enn summen av delene. Vi involverer hverandre gjennom hele utviklingsprosessen og meisler sammen frem sluttproduktet. Slik flerfaglighet bygger på tillit, for som Bouvet sa da de ringte og tilbød meg jobb; ”Vi vet ikke hva skal bruke deg til, men vi vil ha deg med på laget”.
[1] Se feks Tomaselli, Keyan 1996 Appropriating images. The semiotics of Visual Representation. Intervention Press, Højbjerg Danmark og Bondebjerg Ib Tekst, reception og samfund. Argumenter for et kritisk helhedsperspektiv, artikkel delt ut ved Københavns Universitet 1996
Comments