Stafettpinnen går videre i Månedens antropolog! Dette er en spalte som løfter frem bredden, engasjementet og mangfoldet i norsk antropologi, både innenfor og utenfor akademia. Hver måned vil vi bli bedre kjent med en antropolog, deres arbeid, perspektiver og faglige drivkrefter. Månedens antropolog er også den som får sende ballen videre til den vi møter neste gang.

Månedens antropolog for september er Lotte Danielsen 

Bakgrunn: Ph.d. i sosialantropologi (UiO), bachelor i utviklingstudier (UiO), høgskolekandidat i journalistikk (HiOA/OsloMet)

Nåværende stilling:Postdoktor ved MF Vitenskapelig Høyskole

Geografiske/tematiskeinteresser: menneske-dyr-relasjoner, skole, barn og unge, global helsepolitikk, sosial stratifisering, rasialisering, kolonialisme, Sør-Afrika, Malawi, Norge

Hva inspirerte deg til å bli antropolog?
Det var vel en slags uro: først studerte og jobbet jeg som journalist, men syntes det ble lite rom for fordypning og nyanse. Så begynte jeg på utviklingsstudier der jeg savnet å dekonstruere en hel del antagelser som var innbakt i utviklingsprosjektet. Så kom en antropolog innom – Knut Nustad – og holdt en forelesning som plutselig brakte inn helt andre perspektiver. Dette gjorde at jeg tok et sosialantropologi-emne, først i Sør-Afrika og deretter på UiO. Det var done deal og umiddelbar kjærlighet: Her var et fag som stilte spørsmål ved så mye av det som ellers ble tatt for gitt. Ingen grunn til å se seg tilbake etter det nei.

Hvilken antropolog eller tenker har hatt størst innflytelse på ditt arbeide?
Familievenn Odd Are Berkaak snik-antropologifiserte meg nok gjennom innspill til diverse O-fagsoppgaver opp igjennom, og på besøk under hans feltarbeid i Tombstone, Arizona i 1998, som gjorde sterkt inntrykk. Rune Flikke holdt de forelesningene som gjorde at jeg virkelig skjønte hva antropologifaget hadde å by på. Både han og Jean Comaroffs perspektiver, arbeid og innspill om domestisering og det dagligdagse ved kolonisering i Sør-Afrika, var viktige for at jeg tenkte at jeg kunne skrive en hel doktorgrad om at noe tilsynelatende så trivielt som hunder er dypt politisk og innvevd i rasepolitikk i landet i dag. Sidsel Roalkvam introduserte meg til hvordan holde på antropologiens kjerne og snakke dens bidrag inn i ganske radikalt tverrfaglige forskningsprosjekter om global helse. Keir Martin har både nyansert og hjulpet meg med å stå på mitt, skrive det ned, og ture på.

Ellers representerer Edward Saids Orientalismen og Harri Englunds Prisoners of freedom viktige aha-øyeblikk for meg faglig. Harri Englunds metode for å utarbeide kritikk basert på og fundert i svært detaljerte, etnografiske feltarbeid og data, har vært en viktig rettesnor.

Hva jobber du med akkurat nå?
Jeg sendte akkurat av gårde en artikkel om hunder, rasialisering og ‘negative space’ i Sør-Afrika til et spesialnummer av Visual Anthropology, med dyktige Rebekah Ciribassi og Charline Kopf som redaktører. Her argumenterer jeg for at samspill med hunder og deres aggressive atferd bidrar til å opprettholde romlige grenser i dagens Sør-Afrika. Hunders status som sosiale aktører er ambivalent, der de for noen synliggjør, mens de for andre skjuler og naturliggjør maktrelasjoner og hierarkier som virker utenfor det som er eksplisitt og tilsynelatende politisk.

Hva engasjerer deg mest – faglig eller ellers?
Jeg blir sinna-engasjert av dominans og ulikhet, og er spesielt interessert i de formene som kler seg opp som godhet – derav en generell interesse for ulike former for omsorgspolitikk.

Ellers er jeg for tiden opptatt av fremtiden og rekrutteringen til sosialantropologi, som ikke snakker nytten og kvantifiseringens språk i en tid der dette er ‘all the craze’. I det siste har jeg jobbet med forskningspolitikk som fungerende generalsekretær i Akademiet for yngre forskere, og har fått gå inn i en del av disse prosessene. I forrige valgkamp ble jo sosialantropologi pekt på som et fag som ikke er særlig nødvendig for samfunnet. Samtidig lanseres det stadig nye gjennomganger og ordninger der ‘nytte’ er ledestjerna, nå nylig gjennom regjeringens ekspertgruppe for fremtidens doktorgradsutdanning. Samtidig som vi absolutt skal vise hvordan kunnskapen vår er relevant, er det verdt å sette eksplisitt ord på hva som går tapt hvis penger og politikk følger meget smale definisjoner av prinsipper som ‘nytte’, også når det gjelder bidragene fra vårt fagfelt direkte. Jeg tenker at vi som fagfellesskap godt kan lage litt (mer) støy og snakke disse premissene i seg selv imot. Det kan jo stå en del på spill her. (Og heia Annelin Eriksen for det hun gjør på dette.)

Hva er dine fremtidige planer eller prosjekter?
Jeg har akkurat begynt i en ny stilling som postdoktor ved MF Vitenskapelig Høyskole, der jeg skal jobbe på et NFR-prosjekt om ufrivillig skolefravær. Det foregår noe underlig i norsk skole om dagen. Samtidig som skolen og skolering har blitt, som sosiologen David Baker sier, det som muliggjør reisen fra å være barn til å bli voksen og selvstendig, så er det mange, og stadig flere elever som blir hjemme. Jeg vil forstå dette fenomenet og skolen som samfunnsdiagnose. Jeg skal nå gjøre feltarbeid blant ikke-statlige diakonale organisasjoner, i skoler og blant andre offentlige aktører som jobber med dette, for å forstå hvordan ufrivillig skolefravær produseres og møtes.

Hva gjør du for å koble av?
Jeg løper 5 km hver dag. Jeg liker egentlig såpass dårlig å løpe at da tenker jeg ikke på så mye annet. Turen er for øvrig kort nok til at jeg alltid får sneket den inn i løpet av en dag, og lang nok til å gi den nødvendige dosen endorfin og fysiske slitenheten som jeg trenger for å komme meg igjennom detta livet 😊

Hvem vil du nominere videre?
Cecilia Salinas. Cecilia er en kreativ kraft, som tenker på tvers og som våger mye: Som å sette ord på det ubehagelige, og bryte ut av tradisjonelle mønstre og gjøremåter. Nå har hun begynt i ny jobb ved Oslo Museum, og har som alltid tusen baller i lufta som jeg vil vite mer om.