Skrevet av Erik Nordnes Einum, Stipendiat ved Institutt for kultur, religion, Asia- og Midtøstenstudier, Universitetet i Oslo

De langstrakte dalførene i Gudbrandsdalen kan minne om selve illustrasjonen av norsk nasjonalromantikk. Store områder med fjell, skog, og gårder både høyt og lavt, preger landskapet fra Lillehammer mot Dovre. Langs E6 kan man se dyrket mark og jorder, mens lengre oppi fjellområdene er det annerledes. Brattere terreng og krevende vekstvilkår har gjort at fjellandbruket historisk sett har vært avhengig av utmarksområdene i fjellet, blant annet som beiteressurs. En dag, mens jeg stod og speidet utover det vårgrønne landskapet omringet av lyden av bjeller og brekende sauer og lukten av varm ull, fortalte en sauebonde meg at flere og flere bønder i bygden enten legger ned eller legger om driften sin. Han mente nødvendigvis ikke at folk slutter å være bonde, men at de enten trapper drastisk ned på antall dyr, eller går over til egg-, kylling-, eller svineproduksjon, som egentlig ikke har vært «en greie» her oppe. Det er mer penger og generelt mindre arbeid i det, fortalte han mens han ristet oppgitt på hodet. Her har vi livnært oss av beitedyrene som spiser gras både her og der, la han til og nikket mot bakken foran seg og opp mot fjellet på andre siden av dalen. Nå spiser de fleste dyr ting som kommer langveisfra, fortalte sauebonden før vi fortsatte med dagens arbeid.

Denne lille scenen sier noe om en større utvikling i norsk landbruk, og om hvordan fjellbygdene i Norge står i frontlinjen av sentrale spørsmål knyttet matsikkerhet, klima- og landbrukspolitikk og økonomiske rammevilkår. Beskrivelsen peker blant annet på sammenheng mellom driftsmåter, hva dyr spiser, landskapsrelasjoner, og bygdeliv. Utmarksbeite er en viktig beredskapsressurs i det norske landbruket og lite avhengig av eksterne innsatsfaktorer som kraftfôr. Samtidig er den politiske diskursen omkring klimagassutslipp i landbruket ofte rettet mot reduksjon av metangass fra beitende husdyr. I 2024 og deler av 2025 har jeg gjort feltarbeid som del av en doktorgrad ved Universitetet i Oslo. Jeg har bodd og arbeidet på gårder, bistått i lamming, reparert gjerder, deltatt på beitetilsyn, kadaversøk og sanking, og melket geiter. Underveis har jeg også pratet med andre bygdefolk og personer i mer kontordominerte yrker. Utgangspunktet har vært fjellandskapet: Hvordan utmarksbeite skapes i praksis gjennom beiting, forvaltning, konflikt og samarbeid, og hvordan disse etnografiske øyeblikkene forteller en større historie om Norge, om matsikkerhet og om hvordan vi deler og endrer landskap. For de bøndene jeg har jobbet sammen med, er utmarksbeite også en beredskapsressurs, spesielt når geopolitiske spenninger og krise påvirker norsk matproduksjon. Antropologiske perspektiver og metode er velegnet for å «komme under huden» på hvordan komplekse utfordringer kan både synliggjøre og usynliggjøre relasjoner.

Landbruket i Norge har hatt stor vekst siden andre verdenskrig og blitt betydelig mer konsentrert med en sentralisert styring etter andre verdenskrig. Strukturrasjonalisering og produktivitet har dominert utviklingen av landbruket som gradvis har satt fjellandbruket på sidelinjen. Fjellandbruket krymper og bøndene jeg har jobbet med opplever at de stadig blir frarøvet valgfrihet og muligheten for lokale beslutninger og tilpasninger. Innen dyrefokusert jordbruk har målrettede subsidier har gjort at svin- og fjærkreproduksjon blitt de mest økonomiske gunstige driftene. Men hverken svin eller fjærkre spiser gress slik som beitedyr, og er avhengig av en annen storindustri, nemlig kraftfôr, hvor noe av råvarene er importert fra andre steder i verden. Det skal likevel nevnes at også beitedyr tidvis spiser kraftfôr, men kan i motsetning til svin og fjærkre omdanne gress til en del av kroppen (kjøtt, melk, og ull).

I dag står det norske landbruket i en situasjon der kraftfôrindustrien er ekstra sårbar i en tid preget av geopolitiske spenninger. I tillegg er en rekke mikroingredienser i kraftfôr er avhengig av import. Mikroingredienser som vitaminer, mikromineraler, enzymer, aminosyrer er nødvendig for friske dyr, men i motsetning til griser og fjørfe, produserer beitedyr de fleste av disse i vommen. For eksempel er vitaminene biotin og folsyre livsnødvendig, og i en særs sårbar posisjon ettersom Kina har en markedsandel på henholdsvis 99 og 94 prosent. Som storfebonde og doktor i husdyrernæring Kim Viggo Weiby påpeker, er det paradoksalt fra et beredskapsperspektiv at Helsedirektoratet, i forlengelse av staten, mener vi bør spise mindre av kjøtt fra beitedyr.

Mange småfe- og ammekuprodusenter opplever utmarksforvaltning og dagens driftsfavorisering som begrensende. Utover det økonomiske, byr forvaltningen og fredningen av rovvilt også på store utfordringer for bønder i rovdyrprioriterte soner, spesielt dem som driver med utmarksbeite. Som flere har påpekt, blant annet i Nationen, tjener bønder som produserer kjøtt av sau, lam og ammekyr dårligst i landbruket. Samtidig blir beitedyrene stemplet som klimaverstinger fordi de slipper ut metan. Miljødirektoratet anslår at norsk husdyrproduksjon står for om lag 10 % av Norges klimagassutslipp, men det er uklart i hvilken grad det skilles mellom ulike produksjoner. Når utslipp beregnes per kilo eller liter produsert kjøtt og melk, kommer svin og fjørfe bedre ut fordi de vokser raskere og slaktes tidligere. At disse produksjonene i større grad er basert på importert kraftfôr, ofte med soya som viktig ingrediens, blir i liten grad synliggjort ettersom de miljømessige kostnadene oppstår utenfor Norges grenser.

Utmarksbeite handler om mer enn en romantisert forestilling av fjellbygder i Norge. Det handler om konkrete relasjoner mellom mennesker, dyr, landskap, politisk økonomi og fremtidsforestillinger. Her har sosialantropologiske perspektiver en nøkkelrolle i å forstå det komplekse nettverket av krefter som påvirker fjellandskapene, og hvilke ringvirkninger dette har for matsikkerhet, lokalsamfunn og økosystemer. Bønder med beitedyr i fjellandbruket gir opp fordi dyrene deres både regnes som klimaproblem, gir for dårlig inntekt og er utsatt for rovdyrangrep på utmarksbeite. Likevel er utmarksbeite og fjellandbruket en viktig beredskapsressurs for norsk matproduksjon. I tillegg danner beiteressursene også et grunnlag for sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft i fjellbygdene. Utmarksressursene er i stor grad gratis, og den naturlige rytmen med beite fra mai til september, etterfulgt av hvile og regenerering, har fungert i århundrer. Dette er trolig mindre belastende for økosystemer enn avskoging til fordel for soyaproduksjon andre steder i verden samtidig som at vomma til beitedyr kan danne essensielle aminosyrer som ellers må importeres. Gjennom et antropologisk blikk på relasjoner mellom dyr og landskap og mennesker kan man forstå beitebruk som bærekraftig praksis som er viktig både for norsk matberedskap, levende fjellandskap og styrke sirkularitet i verdikjeden for norsk jordbruk.