Skrevet av Ragnhild Avelsgaard Lien, sosialantropolog

“Always remember the pink elephant”, sa vennen til faren min, Ian. Jeg husker at jeg så opp på han med noe som han antagelig ville ha beskrevet som “store, tindrende barneøyne”. Jeg hadde litt på følelsen av at det var julaften, og at jeg hadde blitt forært en stor hemmelighet. Den rosa elefanten, selvfølgelig skulle jeg aldri glemme den. Jeg nikket hemmelighetsfullt, jeg forsto at jeg hadde fått vite noe stort, og det kunne ikke falle meg inn å spørre hva han mente, det måtte jo være innlysende siden han ikke hadde sagt noe mer, det var bare jeg som ikke hadde skjønt det ennå, jeg var jo også bare fem år, husker jeg at jeg tenkte.Jeg var fem år og satt og lekte med en pinne i den røde, varme sanda utenfor huset vårt i Harare, hovedstaden i Zimbabwe. Den røde sanda og den rosa elefanten, det er noe av det jeg husker mest. Nå, omtrent førti år senere, skjønner jeg at det var begynnelsen. Det var her frøet ble sådd, det spirende frøet som jeg nå ikke kan beskrive som noe annet enn “kjærlighet til Afrika” og som skulle ta meg tilbake til kontinentet, om enn ikke landet, førti år senere.

Jeg er i Uganda, i hovedstaden Kampala, på jakt, eller leting, etter den rosa elefanten. Er den å finne her, i den varme lufta, i den tørre sanda, i den saftige mangoen? Eller ligger den skjult mellom linjene i samtalene, tårene, latteren, kaffekoppene og tekoppene med melk og sukker jeg skal dele med menneskene jeg møter når jeg er her? Det skal jeg finne ut av. 

Jeg er tilbake, den røde sanda lukter på den samme tørre og varme måten, mangoen er like søt som jeg husker den og avocadoen smelter like deilig i munnhulen som jeg husker at den gjorde da jeg var fem år. Er det her den rosa elefanten ligger skjult, som en deilig følelse i munnhulen? I trommespillinga rundt omkring i gatene. I reggaemusikken som pakker hele hovedstaden inn i 

en mystisk og søtlig duftende tåke. Ligger den i møtene mellom oss, i den deilige følelsen av fellesskap og enhet som noen ganger kan fylle rommet du er i og lufta du puster inn, følelsen av at her er vi to, og vi forstår hverandre, akkurat her, akkurat nå. Er den fanget inn av det viktigste jeg husker at jeg lærte fra min mangeårige karriere som student på samfunnsvitenskapelige fag: “We expect human to be rational. But man is not. Man is full of contradiction”. 

Noen timer senere tar mine personlige motsetninger form av en motorsykkeltur i downtown Kampala som overgår alt jeg tidligere trodde jeg visste om motorsykler (som i grunnen ikke er mer enn at de har to hjul og bråker). Motsetningen ligger i at jeg er mor til ei jente på 11 år, som jeg elsker over alt på jord og min største frykt er at hun skal vokse opp morløs. Ved å sitte bakpå denne motorsykkelen øker jeg sjansen for nettopp med bortimot hundre prosent. Vi suser gjennom gatene, hopper over hull og grøftekanter og jeg holder meg fast i sjåføren og hyler av fryd for det er så overskridende og grensesprengende spennende! Hvis jeg overlever denne turen skal jeg aldri mer kjefte på henne fordi hun spiser opp all sjokoladen som jeg hadde tenkt å bruke til å lage varm sjokolade på termos til søndagsturen og sniker seg til å se på tv ved hver minste anledning. Jeg skal bare være så lykkelig for at jeg lever og får være der sammen med henne, spise sjokolade og se på tv sammen med henne i stedet for å nekte henne det. Jeg skal aldri mer heve stemmen en gang!

Motsetning nummer 2: Jeg har overlevd turen, og vi har kommet inn i bakgården til en refugee artist som jeg skal komme til å bli godt kjent med i løpet av turen. Altså ikke motorsykkelturen, men hele Ugandaturen. Og forresten, og apropo enda en motsetning kanskje: hvorfor finnes det ikke noe godt ord på norsk for refugee artist? Flyktningkunstner?! Det høres bare ikke noe bra ut. Jeg bruker refugee artist inntil videre. 

Han har kommet til Uganda som flyktning fra Kongo. Hele livet sitt har han malt og tegnet på alt han kom over, med pinner og jord i begynnelsen, og etterhvert med pensler,oljemaling og lerret. Han sier at kunsten har hjulpet han å huske på hva det betyr å være menneske, etter å ha vært utsatt for umenneskelige hendelser under flukt og i etableringen av et nytt liv som flyktning i 

Uganda. Som eldstemann av sju søsken er han morens nærmeste støtte og mye ansvar for familiens ve og vel ligger på han. I tillegg har han startet opp kunstnerkollektivet Maboro, som på swahili betyr “togetherness”. Han tror på kunst som en plattform å uttrykke seg fra, å skape fra, å knytte forbindelser til andre mennesker, og å ta vare på sin egen menneskelighet: In difficult times, art really does remind us what it means to be human- to feel, to reflect, and to connect with each other across different lives and perspectives. Som en videreføring av denne filosofien og grunnlaget for kunstnerkollektivet har han opprettet et eget foretak for å drive med maling og kunstterapi blant gatebarn i Ugandas myldrende gater. Han har nesten ingen penger, men med de begrensede midlene han har lager han altså et tilbud for gatebarn. 

Motsetning nummer 3: Kneblede grupper. På takterrassen om kvelden, akkompagnert av Nile Strongbeer og myggspiral, dukker begrepet fra bacheloroppgaven om mødre i fødselspermisjon opp: muted groups. Som kvinner var i de i mange betydninger satt på “mute”, da de som kvinner i et av verdens mest likestilte land fremdeles må uttrykke seg på et språk som defineres av menn og som dermed ikke egentlig gir rom for å uttrykke deres unike erfaringer om barnefødsler og melkesprengte pupper; en erfaring menn aldri har hatt og dermed ikke kan snakke ut fra. Flyktninger kan også sies å være rammet av denne kneblede tilstanden, der de som minoritet er tvunget til å uttrykke sine erfaringer og historier på et språk og i en virkelighet som ikke er deres. Flyktningen som brakte meg levende gjennom dagen bakpå motorsykkelen virker ikke kneblet på meg. Ikke virker han som en “flyktning” heller, i det minste ikke i større grad enn det jeg gjør; jeg prøver å hardt å flykte fra meg selv at jeg plutselig (så “plutselig” som noe kan være etter en 20 timers flytyr) befinner meg på andre siden av jorda. Han har flyktet fra overgripere og soldater, men han virker bra på plass i seg selv; I think being “muted” as a refugee happens in many small ways… like when people don’t really listen to your story, or when they already have an idea of who you are before you even speak. Sometimes it feels like your voice is there, but it doesn’t fully reach people. Even in simple situations, like trying to express something important and not having the right words or space… you feel a bit invisible.But art changed something for me. Through art, I don’t have to ask for permission to be heard. It gives me another language — one that people can feel, even if they don’t fully understand my background. It’s like I can take back my voice without fighting for it, just by creating and sharing. 

Motsetning nummer 4: Teksten begynner å flyte, men jeg hadde bestemt meg for to sider i et forsøk på “kill your darlings” og “always make them want more”. Så, her er det stopp.