Av Knut Rio, Universitetet i Bergen.
Vi er nå kommet dithen at vi faktisk opplever de dramatiske klimaendringene som har vært varslet de siste tiårene. Hvordan blir livet etter at vippepunktet er nådd?
Vi overlater stort sett den type spørsmål til amerikanske dystopier, enten det nå er Mad Max filmene hvor det er alles kamp mot alle i en jakt på fossil energi, eller i The Last of Us hvor de overlevende finner tilbake til et noenlunde idyllisk ruralt pionér samfunn. Apokalypsen er så langt mest prominent som et amerikansk fenomen og knytter seg til troen på at når verden går under så skal settlerne i Amerika leve videre. Trump sine fremtidsvisjoner er i så måte også helt og holdent apokalyptiske, i den forstand at Amerika skal overleve klimakriser, økonomisk kollaps og eventuelt atomkrig, simpelthen som et kristent paradis uten institusjoner verdt å nevne.
Men hvordan ser apokalypsen ut her i Norge? Hvordan vil vi tenke og handle når ting virkelig skjærer seg? Hvordan ville vi bygget opp igjen samfunnet om vi skulle begynne på nytt? Kanskje det kan være en nyttig øvelse for å sette dagens situasjon i perspektiv – og for å komme oss bort fra den amerikanske apokalypsen som virkelighetsflukt. Hvordan skulle vi tenkt, vi som sto der tilbake, etter flom, tørke, strømbrudd, kollaps i økonomien, i infrastrukturen, i satellittdekningen?
Vi ville vel kanskje gjort noen viktige endringer, der vi tok lærdom av noen feilsteg i tidligere generasjoner, med industri, konsum og mangel på bærekraftige løsninger? Det jeg lurer på er hvilken type verdier og kunnskap vi da skal legge vekt på for eventuelle nye generasjoner? Hvordan skulle man bygget ny skole eller universitet under slike forutsetninger?
Mange ville peke på teknologiske utfordringer, og det sitter litt instinktivt i oss at vi ville forsøke å gjenopprette den gamle teknologien: få liv i forbrenningsmotoren kanskje, i verste fall dampmaskinen, eller strøm til oppvarming og lys, telefonforbindelse, betong og trevirke og husbygging, eventuelt skytevåpen til forsvar? Universitet og skole burde kanskje være rent teknologisk i den første perioden?
Tja, men det skurrer litt. Da er det nettopp knappheten på den gamle teknologien som styrer alt. Da er vi på strake veien tilbake i det antropoceniske uføret. Det var jo noe fundamentalt feil med den tenkemåten, «problemet med teknologien» som Heidegger kalte det. Som Arne Johan Vetlesen påpeker så har teknologioptimismen vært selve problemet med bærekraft strategien i de siste tiår.
Når vi sitter der og ser tilbake, hva var det som gikk galt? Det hadde vel å gjøre med et overforbruk av naturressurser, unyttig forbruk, bruk og kast? Men var ikke utgangspunktet egentlig et fundamentalt brudd med naturen siden den industrielle revolusjonen?
Naturforståelse må vel være første kurs, egentlig, og kanskje eneste kurs i den første generasjonen i hvert fall? Men da tenker jeg ikke naturfag som læren om hvilke ressurser vi kan utvinne, for det viste seg å slå helt feil ut. Den store fremtidsviteren Donna Haraway har argumentert for at eneste veien ut av uføret med antropocen er å finne andre måter å være menneske på. Hun sier i en spissformulering at vi ikke skal være så opptatt av å befolke eller ta over kontrollen med planeten, men heller finne relasjoner (‘make kin, not babies’). Vi trenger slektninger og nære bekjente – ikke bare oss mennesker imellom, men også med alle de andre arter som vi har rundt oss.
Kanskje for eksempel et utvidet kurs i hesteforståelse hadde vært bra? Bruddet med hesten som livspartner og overgangen til forbrenningsmotoren har vært ganske ødeleggende. Hesten hadde ikke bare en teknisk funksjon, men hadde en sentral plass i menneskets økologiske system, akkurat som kua, sauen, hunden, sjøen, fjellet, trærne i skogen og gresset på markene. Vi trenger altså en helt annen nærhet og en annen vinkling til faget naturforståelse.
Haraway har muligens et poeng, selv om det virker håpløst romantisk? For spørsmålet for vår tid er om det er noe som helst mening i å bevare natur når majoriteten egentlig ikke har noen nærhet til eller forståelse av den?
Hun peker nemlig på noe fundamentalt i tenkemåten i antropocen, og det gjelder skillet mellom natur og kultur. Vi kan si mye om det skillet – men det klart at det er bundet opp til en spesifikk kulturhistorie og moderne forestillinger om verden. I de fleste samfunn vi kjenner finnes det gjensidige relasjoner mellom oss mennesker og våre omgivelser. I antropologisk litteratur kan vi lese om urfolk i Nord-Amerika som protesterer mot norsk lakseoppdrett i fjordene deres. De argumenterer at laksen i fjordene er deres brødre. De er i slekt med den laksen (men ikke med den atlantiske laksen som MOWI har innført). Vi hører om et gammelt ektepar som sitter sammen på kjøkkenet når det tordner, og mannen diskuterer med konen sin etterpå «Hva var det tordenværet fortalte?». Vi leser om bønder i Amazonas som behandler rotfruktene i jorden som deres egne barn. Bøfler i Indonesia som blir behandlet som forfedre. Jegere i Sibir som må drive kurtise med elgen for å kunne klare å skyte den. Samer i Norge som er opptatt av reinsdyrets frie vilje. Alt dette er helt vanlige måter å tenke om natur på.
Unntaket er kun industri- og konsumsamfunnet, og det går bare noen få århundrer tilbake. En kort periode i en begrenset del av verden. Her har naturen havnet langt på utsiden av våre liv, ikke som en slektning eller engang en bekjent, men som upersonlig kilde til råvarer for produksjon av mat eller varer. Mineraler, tømmer, jern, kull, olje og vannkraft til energi, men også fisken i havet og flora og fauna, alt tilgjengelig for å omgjøres til varer for handel.
Gitt at endetiden er nær, er det noe vi kan gjøre med tenkningen allerede nå? På universitetet har vi separert naturvitenskapene, som observerer og analyserer naturen og leverer data, og humanistiske fag og samfunnsfag som legger vekt på forståelse og menneskelig innlevelse i samfunn, historie og kultur. Er det ikke åpenbart at vi i større grad burde kombinere innsatsen? Mens naturvitenskapene har enorm kunnskap om natur, men liten trening i forståelse om man skal våge å si det, så har humsam fagene veldig liten kunnskap om natur, men kanskje mer trening i forståelse? Et steg på veien er at humsam fagene kan rekke ut en hånd til naturfenomen rundt oss – vassdrag, skoger, dyr og planter – og bli kjent med dem, slik som de gjør seg kjent med litteratur, språk, arkitektur eller historiske levninger. Hva med et Apokalyptisk Universitet som ikke lengre er delt inn i kultur og natur, men heller for eksempel med ett fakultet for skog og åker, ett for hav, ett for pattedyr og ett for vær og vind?
