Hvordan i alle dager gjør man egentlig feltarbeid? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv utallige ganger siden jeg satt beina mine i Indonesia. Som masterstudent i sosialantropologi har jeg lest nok om feltmetoder og analyser til å vite hva et feltarbeid går ut på, men hvordan disse analysene og innsiktene faktisk blir til i praksis — det finner man bare ut ved å kaste seg ut i det. Jeg vil derfor komme med en hyllest til alle antropologistudenter som har gjort feltarbeid, står midt i det, eller som planlegger å gjennomføre ett – fordi wow, for en unik, tøff og fantastisk opplevelse det er. Å gå fra å være en student som leser andre forskere sitt arbeid, til å plutselig være forskeren selv, er den mest lærerike erfaringen jeg noensinne har hatt. Å ha bodd i Indonesia i snart et helt år som masterstudent har i tillegg vært det gøyeste året i livet mitt – og det har føltes som alt annet enn et vanlig studentliv.

Å planlegge hvor og hva man skal gjøre feltarbeid om, var for meg den vanskeligste delen av hele prosjektet. Friheten til å velge hvor som helst i verden – og hva som helst – førte for min del til betydelig ubesluttsomhet, drevet av en konstant frykt for å kaste bort denne sjeldne muligheten på «feil valg». Jeg fant noe nytt jeg ville skrive om hver uke, og beveget meg raskt mellom naturmedisin i Fiji, til kosmologi i Amazonas, til Shaman-praksiser i Peru, til urfolksstudier i Costa Rica. Resultatet var et semester fylt med usikkerhet og en nesten pinlig mengde prosjektskisseutkast.

Det eneste jeg visste, var at jeg ønsket et prosjekt med en tydelig ontologisk vinkling, som kunne utfordre etablerte forestillinger om natur, kultur og utvikling. Én uke før endelig innlevering av prosjektskissen dukket det opp en artikkel om Labuan Bajo – et sted jeg aldri hadde hørt om – som traff noe i meg. Fire måneder med omveier endte i en prosjektskisse skrevet på rekordfart, og et valg som endelig føltes riktig. Etter måneder med mentale forberedelser på å bo i jungelen hos en urbefolkning, hadde jeg aldri trodd at jeg skulle ende opp med å skrive om turisme. Feltarbeidet mitt retter seg mot hvordan globale diskurser om turisme og naturvern i Komodo-regionen møter lokale hverdagsliv og ontologier, og hvordan naturens mening forhandles i denne prosessen. Det viser seg at dette berører alle temaene jeg opprinnelig ønsket å utforske. Jeg kan derfor anbefale å følge magefølelsen – det viktigste er å finne et prosjekt som faktisk tenner en flamme.

Ankomst og første møte med Indonesia

Mitt første møte med Asia fant sted i februar, da jeg ankom Indonesia for å ta et forberedende språkkurs i indonesisk på Bali. Her gikk jeg daglig på det lokale universitetet Udayana for å lære indonesisk – på indonesisk – i fem måneder. De første ukene var preget av et lite kultursjokk, kombinert med en oppdagelse av at leggene mine kunne svette. Plutselig befant jeg meg i et land hvor man kjører på rødt lys, slippers er hverdagsskoene, man spiser fritert ris til frokost og det er ingen grense på hvor mange personer/dyr/gjenstander man kan plassere på en scooter. Det å bli trygg nok i en ny kultur til å ta valg uten konstant å tenke: «Gjør jeg noe feil nå?» «Kan jeg gå med dette?» «Hvorfor stirrer de?» – krever tid. Jeg er derfor glad for at jeg tok et semester med språkkurs i forkant av feltarbeidet, for å få en mykere landing. Det viste seg at Bali ikke kan sammenlignes med Flores, men å bo på Bali gav meg likevel en utrolig viktig innsikt i hvordan turisme-utviklingen ser ut til å utspille seg i Labuan Bajo, som regjeringen kaller “the new Bali”.

«The new Bali?»

Jeg befinner meg nå i Labuan Bajo, en liten by i den vestlige enden av øyen Flores, i Øst Nusa Tenggara-provinsen i Indonesia. Labuan Bajo fungerer som “inngangsporten” til Komodo Nasjonalpark – en rekke øyer som tiltrekker turister fra hele verden grunnet sitt vakre landskap, undervannsverden, og selvfølgelig komodovaranen. Etter at Komodo-øyene ble kåret til et av «the New 7 Wonders of Nature», har Labuan Bajo fått en sentral plass i statlige turismesatsinger, og ble utpekt som «Super-Priority Tourism Destination» i regjeringens plan om å skape «10 nye Bali». I dag markedsføres byen som en «super-premium» destinasjon, der økoturisme og bærekraft i stor grad brukes som legitimering for utbygging av luksusresorter.

Labuan Bajo har i løpet av få tiår gått fra å være en liten fiskelandsby med under 300 innbyggere, til å bli preget av massiv infrastrukturutbygging, internasjonale investeringer og statlig styrte utviklingsplaner. Lokale har følgelig endret rolle fra fiskere og bønder, til å jobbe som guider eller i service-næringen. Disse raske endringene har skapt økende konflikter rundt land, rettigheter og tilgang til naturen. En viktig del av feltarbeidet mitt foregår også på Komodo-øyene – ettersom lokalbefolkningen der opplever de mest direkte konsekvensene av utviklingen. De har i løpet av én generasjon blitt tvunget til å endre levebrød tre ganger — fra jakt, til fiske, og senere til turisme — som følge av stadig strengere reguleringer innført “in the name of conservation”, som en informant uttrykte det. Å veksle mellom møter med turismemyndigheter og hverdagsliv hos lokale kontakter i både Labuan Bajo og på Komodo-øyene, har gjort det tydelig at ulike virkeligheter er i spill.

Feltarbeidets utvikling

Å få forskningstillatelse i Indonesia viste seg å være et feltarbeid i seg selv. Etter over fem måneder med byråkrati, tvil, venting på underskrifter og kreative løsninger – og med god støtte fra UiB og Universitas Udayana – kan jeg endelig meddele at jeg fikk til det som lenge virket umulig: jeg gjør nå lovlig forskning. Tillatelsen kom riktignok rundt tre måneder for sent, noe som førte til at jeg har valgt å forlenge feltarbeidet til ut januar – men det ordnet seg til slutt!!

Jeg startet feltarbeidet mitt med noen få kontakter jeg fikk gjennom professorer på Bali. Derfra vokste nettverket mitt gjennom snøballmetoden, som sakte men sikkert åpnet døren til personer og miljøer jeg ellers ikke ville møtt. I begynnelsen fikk jeg mest overfladiske beskrivelser av situasjonen i Labuan Bajo og Komodo, men etter hvert som jeg ble introdusert dypere inn i ulike nettverk, møtte jeg mennesker som delte langt mer komplekse og sensitive perspektiver. Jeg sjonglerer nå mellom svært ulike ståsteder, der flere av informantene mine har egne interesser som preger hvordan situasjonen fremstilles for meg. Det er både spennende og frustrerende å ha tilgang til så ulike versjoner av hva som egentlig skjer her, og erfaringen viser hvor avgjørende det er å forstå flere, til tider motstridende perspektiver for å kunne nærme seg en mer helhetlig forståelse av situasjonen.

Jeg har så langt lært at den beste måten å gjøre feltarbeid på er å si JA til alle opplevelser … Kjøre 5 timer på scooter for å være med i et tradisjonelt bryllup på høylandet i morgen? Så klart – høres ut som et eventyr! Ta en lokal tre-båt i 4 timer til en landsby på Komodo for å bo hos en mann jeg aldri har møtt? Selvfølgelig, det må jo gi noen innsikter! Bo i en tradisjonell landsby uten strøm og vann på fjellet? Selvsagt, ingen bedre måte å lære på! Plutselig satt jeg i et bambus-hus med en takhøyde som gjorde at jeg som nordmann ikke kan stå oppreist, og fikk spådd fremtiden min i innvollene til en høne. La meg legge til – jeg er veganer, av etiske grunner. Å se en høne bli flådd 1 meter fra meg, var ikke på ønskelisten. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har revurdert hva jeg egentlig har begitt meg ut på. I etterkant sitter jeg igjen med mer enn bare gode historier: erfaringer og innsikter jeg ikke ville vært foruten, og en dypere forståelse av at feltarbeid også handler om å få egne grenser utfordret.

Utfordringer og engasjement

Selv om feltarbeid er helt nytt for meg, har det samtidig føltes overraskende naturlig. Det har vært som å få en legitim unnskyldning til å gi den iboende nysgjerrigheten et tydelig formål. Å tre inn i rollen som en slags detektiv – stille spørsmål, oppdage mønstre og følge sporene som dukker opp – føles som å leve en drøm jeg ikke visste jeg hadde. Samtidig har en av de største utfordringene vært å balansere rollen mellom «turist» og «forsker». Flores ligger i den fattigste provinsen i Indonesia, noe som mildt sagt har tydeliggjort eget privilegium som nordmann. Dette blir spesielt tydelig når barn roper «money, money, money» når de ser meg. Jo mer innsikt jeg får, jo vanskeligere har det vært å forholde seg til stedet som en vanlig besøkende. Hvordan kan jeg bruke 80 kr på et glass vin, når det er mer enn dagslønnen til en lokal? Hvordan kan jeg dra på en seilbåttur i Komodo, når jeg vet at båtene eies av forretningsfolk og at inntektene ikke går til lokalbefolkningen? Kontrasten mellom livssituasjonen til informantene mine og meg selv har ført til følelser av både ansvar og dårlig samvittighet – og det føles sjelden som om jeg gjør eller gir nok. I stedet for å la dette lamme meg, forsøker jeg å bruke disse følelsene som drivkraft i et feltarbeid som de jeg møter kan ha nytte av.

Denne bevisstheten har etter hvert utviklet seg til et tydelig engasjement for å forstå feltets mange perspektiver. Å få så direkte innsikt i de maktforholdene og konsekvensene man blir vitne til som antropolog, kan være krevende. Flere av situasjonene jeg møter oppleves som utfordrende, og har gjort meg særlig oppmerksom på hvordan egne følelser og vurderinger aktiveres i møte med feltet. Det å innta rollen som «nøytral antropolog» har dermed gjort meg bevisst på behovet for å balansere personlig engasjement med analytisk distanse. Samtidig kjenner jeg likevel ofte på et ønske om å bidra mer enn å observere, vel vitende om at det å åpent «velge side» kan påvirke både tilgangen til og forståelsen av ulike perspektiver. Å navigere denne spenningen har derfor blitt en sentral del av hvordan jeg forstår min rolle i feltarbeidet.

Feltarbeidet i Labuan Bajo har gjort det umulig for meg å se verden på samme måte som før. Det jeg observerer her speiler en bredere global prosess der statlige utviklingsmodeller påføres samfunn som i liten grad har vært med på å forme endringene selv. I en verden som går stadig raskere, og der utvikling i økende grad styres av økonomiske interesser, har feltarbeidet gjort meg enda sikrere på valget om å studere sosialantropologi. Selv om en masteroppgave sannsynligvis ikke leder til noe revolusjonerende, er det å late som om man som masterstudent løser verdensproblemer kanskje det beste rådet jeg kan gi til andre som skal på felt: det gjør arbeidet ekstremt spennende og dypt engasjerende.