Stafettpinnen går videre i Månedens antropolog! Dette er en spalte som løfter frem bredden, engasjementet og mangfoldet i norsk antropologi, både innenfor og utenfor akademia. Hver måned vil vi bli bedre kjent med en antropolog, deres arbeid, perspektiver og faglige drivkrefter. Månedens antropolog er også den som får sende ballen videre til den vi møter neste gang.

Månedens antropolog for desember er Jens Olgard Dalseth Røyrvik!

Fra venstre: feltarbeid i år (Indonesia), det i midten fra første forskerjobb i 2002 (Gløshaugen), og til høyre fra doktorgraden i Nordsjøen

Bakgrunn: NTNU, PhD

Nåværende stilling: Førsteamanuensis, NTNU, institutt for geografi og sosialantropologi

Tematiske interesser: Teknologi, empirisk filosofi, natur, makt

Hva inspirerte deg til å bli antropolog?

På videregående fikk jeg låne boka Roller og rollespill av Jan Brøgger til inspirasjon for en norskstil. Det ene kapittelet om åndebesettelse hos Sidamoene førte til ytterligere to stiler og var det et par særoppgaver også tro? Senere forsøkte jeg aktivt å velge bort antropologi av familiære årsaker (usikkerhet omkring hvor mange antropologer en familie egentlig trenger – svaret viste seg å være fire), men det var umulig å se verden på en annen måte. Spørsmålene som ble stilt – og ikke minst miljøet som stilte disse – var bare mye mer interessant enn alt annet. Så: spørsmålene og folka.

Hvilken antropolog eller tenker har hatt størst innflytelse på ditt arbeide?

Da jeg forsto at Hanne Müller hadde utdannet seg, gått i lære og arbeidet med sveising for virkelig å kunne delta innenfor konteksten hun studerte – og videre da jeg leste «Klondikets Energi: pionerkultur på Ekofisket» – ble jeg utrolig inspirert av hvilke spørsmål det er mulig å stille om man tar feltet alvorlig, virkelig deltar og forsøker forstå noe gjennom det, heller enn å forklare folk og fe på metafysisk avstand. I dag tenker jeg på denne måten å jobbe på som en form for empirisk filosofi – og har gjennom årene ofte sett for meg henne som den jeg skriver til. Tror tekstene blir mer redelige slik.

Teoretisk og filosofisk har vår emeriti Stein Johansen og Tord Larsen begge og på ulike måter vært veldig avgjørende for arbeidet mitt – sammen med miljøet ellers i Trondheim som dykka ned i spørsmål om hva verden og vår erfaring av den er og fremstår som. Jeg inkluderer Tian Sørhaug i det miljøet selv om jeg ikke vet om han er enig. Jeg har dessuten en del kolleger (inkludert stipendiater og studenter) i Trondheim og ellers som inspirerer og påvirker meg grunnleggende i vår pågående faglige samtaler. 

De to enkelttekstene som uten tvil har hatt størst innflytelse er Bateson sin Style, Grace and Information, og spesielt Heidegger sin Spørsmålet om teknikken. Det er begge to korte tekster som jeg leste på avgjørende tidspunkt (Bateson under hovedoppgaven og Heidegger mens jeg skrev på avhandlinga) og begge disse tekstene ligger vel fortsatt til grunn for alt jeg skriver og gjør. Ikke minst gjennom den pågående undersøkelsen av hva det vil si å være menneske i teknologiens tidsalder. 

Hva jobber du med akkurat nå?

Når jeg skriver dette så er jeg på Belitung, Indonesia – og har akkurat møtt på en gruppe unge aktivister som er forbannet over hvordan internasjonal politikk og lokal respons på dette har ødelagt både natur og livsgrunnlag. Jeg er dessuten og ser på (en enorm variasjon av) former for mineralutvinning (igjen går tankene til Müller og ekofisk) – som er avgjørende for den maskina jeg sitter og trykker på nå, fila som jeg skriver, eposten og datasentrene som den inngår i når den sendes til NAF, metadataene om verdi, effektivitet og identitet som produseres mens jeg trykker og søker og leser og beveger meg omkring på øya. Altså dataifiseringa av alt. 

Digitalisering er en politisk grunnpilar i det grønne skiftet, og det er – vel – fascinerende hvordan det selvsamme medfører at grønne øyer blir brune. Jeg vet ikke helt hvor dette går for min egen del, men det vil nok inkludere de materielle aspektene ved digitalisering og hvilke teorier om verden som er skrevet inn i digitalisering (og slikt som twin transition) som konsept og transformasjon. Jeg tror mineralutvinning på Belitung kan lære meg noe om pågående globale gigatrender.

Hva engasjerer deg mest – faglig eller ellers?

Det jeg tenker på som teknologiantropologi er (joda, ungene også selvsagt) nok det nærmeste jeg kommer med meningen med livet, verden og alt. Det er ikke antropologien om dingser, men om det instrumentelle perspektivet og posisjonen som ser alt som ressurs. Antropologien om hvordan mennesket skriver seg selv ut av sin egen historie – som Ingold formulerer det. Og selv om jeg blir lett engasjert – både i form av å bli glad og engasjert, og kanskje spesielt i form av å bli lett forbannet – så har jeg nok hatt et langdistanseengasjement som har blitt tydeligere og tydeligere for meg, og som har vært en grunn under alle ulike prosjekt og andre engasjement gjennom årene. Jeg skulle ønske det var meg som skrev den fantastiske Beyond Anthropology: Society and the Other (som Bernard McGrane altså faktisk gjorde), jeg tror jeg kunne plassert tydelig hva som både gjør meg glad, forbannet og inspirert i idéhistorien om den andre.

Hva er dine fremtidige planer eller prosjekter? 

Av publiseringer som ikke er så langt unna så er jeg medredaktør på en antologi om universitetsmaskina som jeg er veldig spent på, og så er jeg med på ei bok om automasjon (Håkon Fyhn som er hovedforfatter) og har dessuten et kapittel i en antologi om kvalitetsindikatorer i helsevesenet (Gunhild Tøndel som er redaktør). Dessuten skal jeg starte opp og lede et nytt NFR-finansiert prosjekt fra nyttår 2026 som omhandler avskogings(EU)politikk, soyaproduksjon i Brasil og norsk matvareproduksjon. Det er mye jeg aldri har vært borti før innenfor denne tematikken, så det er mye å sette seg inn i både tematisk og faglig. Jeg tenker også at dette prosjektet kan kobles opp mot tematikken jeg jobber med ellers, og som med mineralutvinning og digitalisering tenker jeg dette prosjektet skal være en vei til videre å utvikle teknologiantropologi som empirisk filosofi.

Hva gjør du for å koble av?

Jeg slapper veldig av når stipendiater og studenter forteller alt de må gjøre for å koble av og slappe av og fylle på kroppsbatteriet og gjennomføre konseptdusjer og være den beste versjonen av seg selv på alle måter. Så jeg drikker kaffe med ungdommen og hører på hvor dramatisk innsovinga eller oppvåkninga eller morgenrutinen har vært, og er nok heldig med å koble av helt automagisk uten å gjøre så mye for det.

Hvem vil du nominere videre? 

Takk for nomineringa Tom, deilig å få bable i vei om seg selv og late som om noen hører på! Jeg møtte Hanna Marie Ihlebæk under arbeidet med boken Lost in Digital Translation, og ble veldig inspirert av hennes arbeid med – og tanker om – tid, rytme og disiplinering. Alt hun sier og gjør har en interessant vinkling, så jeg håper hun tar imot nomineringa!