Det første jeg vil si er: ta en masteroppgave i sosialantropologi!
Det er de beste årene jeg har hatt gjennom løpet og ville gjort det igjen om jeg kunne. Det å kunne velge et prosjekt selv, gjøre feltarbeid hvor du vil og utarbeide det sammen med gode veiledere og engasjerte medstudenter er virkelig en unik mulighet. Til tross for det akademiske rammeverket som jeg personlig ønsket jeg kunne tre ut av i ny og ned, er det en enorm frihet. Ikke bare søker du informasjon om ditt eget tema gjennom to år, men du knytter sterke bånd til medstudentene og deres prosjekter. Ved å være engasjert i prosjektene til medstudentene mine (og gode venner) sitter jeg nå på diverse kunnskap om bl.a. kvinnefotball i Oman, dykking og marine verneområder i Filippinene, mannlig feminisme i Uruguay, flykningsruter gjennom Bosnia og anti-aging praksiser i London – kun for å nevne noe.
Etter mye om og med endte jeg selv opp i Australia og studerte miljøaktivisme i et økende presset aktivisme miljø – med hovedfokus på Extinction Rebellion. Den friheten jeg nevnte tidligere lot meg endre plan og idé flere ganger og tillot at jeg kunne bevege meg fritt på felt for deretter å tilspisse problemstillingen nærmere etter feltet. Jeg vil imidlertid anbefale og ha en mer spisset plan tidlig i utviklingen før felt, men jeg vil si at feltet mitt og resultatet at oppgaven hinter til at det løser seg uansett.
Jeg reiste første til Sydney hvor aktivisme-miljøet hadde fått en kraftig knekk etter pandemien og ikke helt klart å komme seg på bena igjen. Anti-protest lover, strengere politi og politisk motstand var også mye av grunnen. Jeg ble invitert til å flytte inn hos en av aktivistene fra miljøet i Melbourne etter en samtale over Zoom hvor hun forklarte at aktivist-scenen i Melbourne er mer levende. Det hadde hun rett i. Noen uker senere sto jeg plutselig sammen med en gjeng aktivister og blokkerte Melbournes største bru -og hovedpulsåre under morgen rushet. I etterkant deltok jeg på flere demonstrasjoner, rettssaker, møter og workshops. Deltakelse i disse samlingene ga meg en mye bredere kunnskap om klima, både lokalt og nasjonalt – selv om oppgaven min i hovedsak ikke handlet om klimakampen. Jeg oppdaget umiddelbart hvordan aktivistene ikke kun kjempet en kamp for miljøet, men parallelt deltok i en like levende debatt om rettigheten til å demonstrere i seg selv. Protest for protest. En kamp om demokratiske rettigheter under press fra flere hold.
Selv om ting kan virke treigt og tungt i starten, vil mest sannsynlig snøballeffekten tre frem før eller siden. Jeg dro ned og hadde både ingen og mange forventninger samtidig, men sa til meg selv «du skal ut av komfortsonen så mye som mulig». Dette sto jeg ved og samlet inn masse data som til slutt ble et både spennende prosjekt, men også et bidrag til den pågående debatten om retten til å demonstrere i en global kontekst. Et feltarbeid byr på mange utfordringer hvor man møter seg selv i døra, blir forbanna, lei seg, frustrert, man tenker «hva f… holder jeg på med» og «hvordan gjør man egentlig feltarbeid??». Jeg tror ikke på at noen har gjort et plettfritt feltarbeid foruten tvil og følelsen av å føle seg alene og kanskje litt dum. Det jeg med sikkerhet kan si er at man lærer så enormt mye under og etter feltarbeidet, både om seg selv (jada Geir Henning, det er litt klisjé) og feltarbeid som metode – og det er så gøy!
Jeg håper jeg kan bidra til å motivere nye studenter til å utarbeide og gjennomføre et feltarbeid. Med dette lille bidraget ønsker jeg vel egentlig kun å si at det alltid løser seg. Det er perioder man føler man står helt fast, men det er samtidig i disse periodene du oppdager helt nye vinklinger og måter å se ting på. Jeg styrte voldsomt med prosjektet før jeg dro, og under oppholdet. Selv om brikkene kanskje hadde falt på plass tidligere hos mine medstudenter, falt mine smidig på plass lenge etter felt – og det er helt ok!
Og viktigst av alt: KOS DEG!
(PS: masteroppgaven min er offentlig publisert og inneholder en rekke bilder fra felt den også. Ta gjerne en titt: https://bora.uib.no/bora-
