Velkommen til den andre utgaven av Månedens antropolog! Dette er en ny spalte som løfter frem bredden, engasjementet og mangfoldet i norsk antropologi, både innenfor og utenfor akademia. Hver måned vil vi bli bedre kjent med en antropolog, deres arbeid, perspektiver og faglige drivkrefter. Månedens antropolog er også den som får sende stafettpinnen videre og nominere hvem vi møter neste gang. Månedens antropolog for august er Christine M. Jacobsen!

Bakgrunn: Dr. Polit, UiB

Nåværende stilling: Professor, Institutt for Sosialantropologi, UiB

Tematiske interesser: Migrasjon, grenser, kjønn, religion og sekularisme, makt, politisk mobilisering, temporalitet.

Hva inspirerte deg til å bli antropolog?

Jeg har vært interessert i samfunn og politikk siden ungdomstiden, og vokste opp i en familie hvor samtalene rundt middagsbordet ofte handlet om sosiale relasjoner og samtidsutvikling. Etter å ha studert fransk og religionsvitenskap sto valget mellom sosiologi og antropologi. På info-møtet stilte sosiologene i grå dress, mens antropologi var representert av Anka (Anne-Karin Bjelland), i sine fargerike klær og musefletter. Jeg identifiserte meg helt klart mer med Anka enn med de grå eminensene fra sosiologi. En skjellsettende erfaring var også deltakelsen på den alternative kvinnekonferansen i Beijing, NGO-Forum 1995. Møtet med kvinner fra hele verden som alle kjempet for frihet og rettigheter, men med helt ulike utgangspunkt og kulturelle repertoar pirret min nysgjerrighet.

Hvilken antropolog eller tenker har påvirket deg mest?

Mine formative år som antropologistudent sto i post-strukturalismens, post-kolonialismens og feminismens tegn. Under arbeidet med doktorgraden var jeg del av en internasjonal gruppe unge forskere som jobbet for å utvikle en ‘antropologi om islam i Europa’. Vi var spesielt inspirert av Talal Asads marxistiske, post-strukturalistiske og post-koloniale arbeider om religion og sekularisme, samt Saba Mahmood sin kritikk av den vestlige liberale feminismen sin manglende forståelse av muslimske kvinners religiøse praksis.  Feministiske tenkere i og utenfor antropologien kom som et viktig supplement, og særlig Henrietta Moore’s A passion for difference, som nærmer seg kjønn som relasjonelt, situert og foranderlig satte spor. I mine senere arbeider med migrasjon, har Asads grunnleggende analyser av politikk og makt fortsatt å inspirere min tenkning.

Hva jobber du med akkurat nå?

Jeg har akkurat ferdigstilt et manus til en monografi basert på langvarig feltarbeid med papirløse migranter i Marseille. Monografien kommer på Palgrave i løpet av høsten, og har tittelen  Waiting for Papers: The temporalities of Undocumented Migration in Marseille. Å levere et bokmanus, og særlig et som er basert på forskning gjort i en tiårsperiode, frigir tid til andre små og store prosjekter. For tiden skriver jeg innledningen til en spesialseksjon i NAT om Engasjert antropologi i turbulente tider, samt et position-paper til en spesialsesjon vi arrangerer på NAF-konferansen om Det umistelige kjønnsperspektivet i antropologien, der vi reflekterer over kjønnsperspektivenes betydning for faget og utfordringene slike perspektiver står ovenfor i møte med blant annet anti-gender politikk og deinstitusjonalisering av mangfoldsfeltet. Etter at jeg sluttet som senterleder ved Senter for Kvinne og Kjønnsforskning ved UiB og gikk tilbake til en vanlig professorstilling har jeg også jobbet mye med å utvikle meg som underviser. Jeg får mye energi og påfyll av å jobbe med studenter. Planlegging av nye undervisningsopplegg står høyt på lista når semesteret går i gang igjen.

Hva engasjerer deg – faglig eller ellers?

Jeg lar meg lett begeistre over menneskelig mangfold, men også opprøre av sosial urettferdighet. Dette har også preget valg av forskningstemaer; både migrasjonsstatus og kjønn strukturerer ulikhet på grunnleggende måter og kritiske antropologiske perspektiver trengs på disse områdene. Ellers har jeg jo som styreleder latt meg engasjere i arbeidet for NAF. Jeg tror vi behøver slike arenaer i en tid hvor diverse autokrater og populistiske politikere angriper den kritiske forskningen i humaniora og samfunnsfag med referanse til at vi er ‘tullefag’ eller at vi er ‘politiske’. Antropologien har lenge hatt gode kår i Norge, men vi kan ikke ta som en selvfølge at det fortsetter slik med de politiske kreftene som nå er på frammarsj.

Hva er dine fremtidige planer eller prosjekter?

Akkurat nå er det veldig åpent. Jeg er i ferd med å avslutte et langt kapittel i min forskning om papirløse migranter. Jeg er giret på noe nytt, samtidig som jeg kjenner kostnadene vet å skifte felt geografisk og tematisk. Hvis folk har gøye ideer der ute, er det bare å sende meg en e-post.

Hva gjør du for å koble av?

Min store lidenskap utenfor antropologien er argentinsk tango. Når jeg danser kobler jeg ut alt annet til fordel for tilstedeværelse her og nå og den magien som oppstår når to kropper sammen beveger seg til musikk. Jeg reiser en god del i tilknytning til tangoen, og arrangerer lokale og internasjonale tangoevents i Bergen – ofte til inntekt for humanitære formål. Det er et slags paralellunivers til akademia, hvor jeg får brukt helt andre sider av meg selv. Jeg er også mye på hytten, som fungerer både som fristed og gjemmekontor.

Og til sist, hvem vil du nominere videre til månedens antropolog?

Jeg vil gjerne nominere Nefissa Naguib ved UiO. Hun har hatt en svært aktiv og interessant karriere innen faget vårt, og ikke minst har Israels pågående krig mot Gaza reaktualisert arbeidene hennes om palestinske kvinners hverdagsliv.