Blikk fra felt, Hannah Eline Bårdli, masterstudent fra NTNU og mottaker av NAFs feltarbeidstipend 2025
I slutten av juni flyttet jeg hjem etter over 5 måneder i Kent i England, hvor jeg utforsket problemstillingen; Hvordan opplever og former unge enslige kvinnelige flykninger sin framtid gjennom hverdagslig praksis i post-brexit Storbritannia? For å samle inn data på dette feltet jobbet jeg som frivillig hos Kent Refugee Action Network (KRAN), hvor jeg deltok i kvinnegrupper, workshops, dro på utflukter, og var til stede i Learing4Life (språklæring) klasserommet. Jeg hadde også et mentorbarn (som var over 18 år) jeg møtte en gang i uken.
Rundt juletider var jeg litt bekymret for om dette feltarbeidet ville la seg gjøre siden jeg ikke hadde klart å lande et bosted. På grunn av den svake kronen mot pundet var det begrensede muligheter på det engelske leiemarkedet for en fattig student. I starten av januar fikk jeg plutselig napp gjennom kjente av kjente, og jeg har de siste fem månedene bodd hos et ektepar i 60 årene, som gjorde dette oppholdet til en av de beste opplevelsene jeg har hatt.
De første månedene av feltarbeidet kjente jeg på mye frustrasjon og tvil. Jeg fikk selv kjenne det engelske byråkratiet på kroppen da det formelle ikke var på plass. På grunn av misforståelser med KRAN, måtte jeg vente i to måneder før jeg fikk tilgang til alt jeg hadde sett for meg før jeg dro. De krevde at jeg hadde en politiattest fra de britiske myndighetene, noe de ikke hadde informert om på forhånd. Jeg hadde derimot sendt inn en fra de norske myndighetene, som de hadde gitt grønt lys for lenge før jeg dro. Det viste seg at dette ikke var gyldig. Med denne opplevelsen, kan jeg bare forestille meg prosessen de unge flykningene må gjennom.
Konsekvensen av misforståelsen gjorde at jeg kun hadde tilgang til kvinnegruppene i starten, som bare okkuperte en dag i uka. Det ble dermed mye dødtid i denne perioden. Jeg prøvde å fylle denne tiden med å kontakte andre lignende organisasjoner om mulighet til å bedrive feltarbeid hos flere, men fikk mye avslag.Etter den britiske politiattesten var iboks løsnet proppen, og jeg hadde til tider en fullere timeplan enn jeg kunne håndtere.
Det som kanskje overasket meg mest med å bedrive feltarbeid er hvordan det å forske på mennesker ikke var en oppgave jeg klarte å holde utenfor kroppen. Jeg må innrømme at den kroppslige og følelsesmessige involveringen ble sterkere enn antatt. Å være med de samme menneskene hver dag, og i mitt tilfelle se progresjon i språklæring, personligheter som trer frem ettersom tryggheten hos de unge ble sterkere, gjorde det vanskelig å skille mellom meg som person og meg som forsker. Jeg fungerte også som en hjelpelærer i språklæringsklasserommet, noe som gjorde at jeg opplevde at min tilstedeværelse påvirket feltet, samtidig som feltet påvirket meg.
Trangen til å hjelpe var noe jeg følte på, (og fortsatt føler på) men jeg tror også at det har vært mye lærdom i dette. Jeg prøvde å finne en balanse mellom å hjelpe og holde det etnografiske blikket. Om jeg har lykkes (?) gjenstår å se når produktet er ferdig og vurdert. Det er først nå jeg virkelig skjønner hva som menes med den antropologiske runddansen. Hvordan ingenting er skrevet i stein, og man må tilpasse seg hele tiden ut ifra funnene og omgivelsene. At ikke alt går helt etter planen er også noe jeg har tatt mye lærdom fra. Jeg er likevel veldig fornøyd med oppholdet og takknemlig for erfaringene jeg tar med meg videre, både som menneske og forsker.
