Johs fyller 70

Intervju med Johannes Falkenberg i forbindelse med hans 70-årsdag. Intervjuet er gjort av Tord Larsen og ble publisert i Antropolognytt nr. 1, Årgang 3, 1981.

Folk som besøker Johs Falkenberg på hans nye arbeidssted på Folkemuseet, må gjennom et nettverk av ganger som mest av alt minner om et omvendt Karierasystem. Følgelig begynner alle visitter nede blant prospektkortene i vestibylen. Derfra initieres gjesten fra rom til rom av den gamle seremonimester i Totemistisk Samfunn, helt inn i en hule tapetsert med det som finnes av samelitteratur her i verden. Her blir man plassert ved en nøktern dobbeltpult som Knud Leems samebeskrivelse fra 1767 tar mesteparten av, og når en så hever blikket, møter man fem hyllemeter "Finnisch-Ugrische Forschungen", jubilantens milde øyne, og - for denne anledningen - to lange pils. Der sitter Johs og fyller 70 om en måned og arbeider med 40 års samisk kulturhistorie - noe han har tid til etter å ha endevendt det som måtte være igjen av Radcliffe-Browns funkis-katedral av en slektskapsteori.

– Radcliffe-Brown kom inn i mitt liv som en åpenbaring. Han ga mening og sammenheng til et fag som i stor grad besto av løsrevne etnografiske brokker. Min første bok fra feltarbeidet i Australia var derfor skrevet med ham som veiviser og modell. Og jeg brukte tang og slegge og list og lempe for å passe mine observasjoner inn i hans ramme. Men det ble vanskeligere og vanskeligere. Og da jeg begynte å frigjøre meg fra ham, så jeg etter hvert at de australske samfunnene ikke var slik han beskrev dem. Han hadde arvet forestillingen om at slektskap dreier seg om genealogier fra Morgan, og begge tok feil. Slektskap i australske samfunn dreier seg primært om affinale bånd, og derfor heter da også den nye boka vår (hans kone Aslaug Falkenberg er medforfatter) The Affinal Relationship System - A New Approach to Kinship. Det er selvsagt utilfredsstillende å polemisere mot en død mann, men på en måte er det 1idde1ig bra at han er borte – han var en dødsfarlig polemiker som nesten tok livet av både Murdock og Berndt, og jeg er en fredens mann. Sier Johs den Milde.

Falkenberg begynte å studere etnografi i 1936. Som så mange andre kom han til faget fra naboen arkeologi, og som ung student fikk han noen av sine første inntrykk av faget da selveste Malinowski gjesteforeleste i Oslo. Han var den første i vår tid som gjorde etnografisk feltarbeid blant sør-samene på Røros, og hans hovedoppgave om samene i Laksefjord i Finnmark hører med blant de tidligste etnografiske beskrivelser av sjøsamenes kultur. Han ble fanget inn av den strukturfunksjonalistiske revolusjon og importerte Radc1iffe-Browns systemtenkning i Et steinalderfolk i vår tid. Australia fattet han interesse for da han satt i tysk fangenskap under krigen sammen med en australsk offiser – Alan King – som hadde vært "flying doctor" i Nord-Australia, og som fortalte fascinerende ting om kontinentet som har gitt så mye råmateriale for antropologisk tenkning. Han var med på vitaliseringen av faget i 1950-årene, har vært vitne til et snes ulike teoretiske moter komme og gå, og har fulgt to urfolk fra kulturell autonomi, via assimileringspress til etnopolitisk bevissthet. Vi blir nødt til å begynne med begynnelsen, og den heter Ole Martin Solberg.

Solberg

Falkenberg ville opprinnelig bli arkeolog, men på oldsakssamlingen fikk han vite at han kanskje kunne få en stilling når han ble 42 år gammel, og siden etnografene hørte til i det samme huset, gikk han opp til professor Solberg som bestyrte etnografisk museum som en solkonge. Han begynte hos Solberg i 1936.

Det vil si, han ble først avvist. Solberg tok nemlig bare imot de studentene han ville, og avviste resten. Før han lot noen studere hos seg, ba han dem skrive et eller annet, som han så vurderte. Falkenberg fikk i oppdrag å skrive om noen Borneo-masker fra Lumholtz-samlingen.

– Ikke hadde jeg peiling på masker, ikke hadde jeg peiling på Borneo, og ikke visste jeg hvem Lumholtz var. Men jeg skrev da et eller annet. Solberg sa det var dårlige greier, like godt å slutte, sa han. «Gå inn i skolen. Ta norsk og historie. Her har du ikke noe å gjøre.» Jeg tok riktignok bifag i norsk og historie, men forbannet meg på at jeg skulle vise denne Solberg. Da jeg så for annen gang fikk prøve meg og skrev om Laksefjord, fikk jeg snøret bånn. Og så satte jeg meg på loftet på Etnografisk Museum sammen med Buschans "Illustrierte Völkerkunde" og en gjeng motdag-ister som ni-leste Engels. Nåja, det var forøvrig ikke så mange igjen av dem da jeg begynte.

– Den gangen gjaldt det å lære og kunne kulturene. Det var ikke så farlig om du skjønte noe. Og ikke var det så mye å skjønne heller. Faget besto jo av beskrivende etnografiske brokker, var svært regionalt orientert, og det fantes ikke samlende teoretiske perspektiver. Det vil si, de fantes, men ingen av dem fant nåde for Solberg, som hadde lest dem alle sammen: evolusjonistene, Elliot Smith, Gräbner. Han gjennomskuet dem. Da Malinowskis synspunkter begynte å slå igjennom, fnyste Solberg og kalte ham en mote-forfatter med en turists observasjonsevne. Etnologen Nils Lid var like teori-fiendtlig. Hen redigerte skriftene til Norsk Etnologisk Samfunn og sa rett ut at baktunge teoretiske betraktninger gikk rett i søppelkassa. De to var immune mot teori etter å ha lest så mye tull, og var ute etter «hard-boiled facts». Vi leste riktignok noen lærebøker i «General Anthropology», men det vi lærte av metode, var geografiske metoder. Det var jo geografi vi studerte. Geografi med etnografi.

– Arne Martin Klausen har betegnet Solberg som Norges første profesjonelle etnograf?

– Det kan vel stemme, men de fleste av oss som studerte under ham, holdt ut på tross av ham og ikke på grunn av ham. Hen representerte et professorat enevelde som i dag ville vært utenkelig. La meg fortelle hva som hendte meg under avsluttende eksamen:

– Det var jo slik at Solberg visste hva studentene hans sto for, og hadde gjort seg opp en mening om de fortjente å få eksamen eller ikke. Eksamen ble dermed mye av en formalitet, men på grunn av en uoverensstemmelse mellom Solberg og meg, ble min eksamen likevel et sjokk. Det hadde seg slik at min hovedoppgave om samene i Laksefjord skulle publiseres, og Solberg ville gjøre enkelte endringer i manuskriptet som jeg ikke gikk med på. Og det skulle få alvorlige konsekvenser. På forhånd hadde han fortalt meg hva jeg skulle lese: «Sett Dem godt inn i eskimokulturen, den er det mye godt stoff om. Sibir er det ikke så farlig med, det får De greie på etter hvert. Og så må De sette Dem inn i en helt annerledes region», sa han. Og jeg valgte Indonesia, siden jeg allerede hadde stiftet bekjentskap med Lumholtz. Mitt spesialområde var selvfølgelig samekulturen.

– Men da jeg kom til eksamensbordet, måtte jeg bare le oppgitt. Solberg hadde gitt meg tre helt ville oppgaver. Her hadde han sagt at jeg ikke behøvde å ta det så nøye med Sibir, og så får jeg en oppgave om «bosettingen på tundraen og taigaen», og dessuten fikk jeg noe om Australia, en region jeg var helt blank på. Ikke et pip om samer, eskimoer eller Borneo.

– Men jeg skrev da et eller annet, og etterpå gikk jeg til geografi-professor Isachsen og sa at jeg ville lage bråk, hvis jeg ikke fikk laud. «Du skal få laud», sa Isachsen, som satt i kommisjonen. Han og Solberg kranglet litt om oppgavene. «Det vil jo se rart ut om gutten ikke får laud, han har jo laget en brukbar hovedoppgave som skal publiseres, og han har laud i begge bifagene», sa Isachsen – og så ble det laud.

Laksefjord

For i det hele tatt å få sitte ved Solbergs føtter hadde Falkenberg skrevet et essay om samene i Laksefjord. I 1938 fikk han 400 kroner til et feltarbeid som skulle munne ut i en hovedoppgave om denne fjorden – i første rekke skulle han kartlegge den samiske bosettingen. Han kartla alle gammetufter i hele fjorden, som hadde utelukkende samisk befolkning, bortsett fra et par små lommer med kvener og nordmenn. Men han utvidet den rent beskrivende bosettingsbeskrivelsen til også å omfatte jordbruk og fiske, og da særlig endringene som hadde funnet sted fram til 1938.

 – Før hadde dette vært en vital samisk kultur, men da jeg kom, lå fisket nede, og jeg ble nærmest vitne til sammenbruddet av en kulturtype. Hele Finnmark var hardt rammet av tilbakegangen etter den første verdenskrig, men samene ble rammet verre enn nordmennene som tross alt fikk hjelp til fiskebåter og utstyr. Grunnen til at ikke samene fikk den samme hjelpen, var at de drev gårdsbruk ved siden av og dermed ikke var utelukkende fiskere. Men det gårdsbruket de drev, var ganske primitivt og ga dårlig utbytte, slik at den samiske befolkningen ble helt utarmet i mellomkrigstiden. Det var dette jeg laget en story på.

Etter at eksamen var unnagjort i 1941, dro Falkenberg til Røros for å skrive om sør-samene. Selv om Solberg hadde besøkt Pueblo-indianerne i det sørvestlige USA, var det så å si umulig for en nordmann uten egne midler å drive feltarbeid i utlandet på den tiden. Å være etnograf i Norge var ensbetydende med å være «lappolog». Og slik ble det med Falkenberg også. Han oppholdt seg til sammen to år på Røros i periodene 1941–43 og 1948–49. Allerede i 1941 ble det ledig en konservator-stilling på museet, men Solberg var redd for at nazistene skulle plassere en av sine egne i stillingen, og besluttet å vente med å utlyse den til etter at krigen var over. I 1945 fikk så Falkenberg stillingen som konservator. To år etter ble Guttorm Gjessing professor, og så var spørsmålet hva Falkenberg skulle gjøre nå.

Australia

– Siden jeg ikke kan bli professor, kan jeg like godt ha det litt moro, tenkte jeg. Jeg hadde ikke fått Alan Kings historier ut av hodet, og da Lumholtz-fondet ble opprettet og det ble mulig å reise til tropene, søkte jeg. Selv om jeg hadde et omfattende materiale om sør-samenes kulturhistorie fra 1900 til 1950, lot jeg nå materialet ligge og ofret de neste 30 årene av mitt liv på slektskapsstudier. På den måten kan jeg sammenligne meg med zoologen Natvig. Han brukte et helt liv på å studere – ikke myggen – men mygghjernen. Helt borti natta, selvfølgelig, men når en borer seg ned i et materiale så lenge, kan man få sagt noe interessant om det til slutt, og det mener jeg vi har gjort i bok som kommer i år og som oppløser mitt 30-årige ekteskap med KINSHIP og Murinbata-folket.

I Australia ble ekteparet Falkenberg tatt hånd om av Radcliffe-Browns elev og etterfølger A.P. Elkin, som koordinerte mye av den etnografiske forskningen i Australia. Nå var ikke Elkin helt enerådende i australsk antropologi på den tiden. Hans motpol og konkurrent var Stanner, og det fortelles at Falkenberg uforvarende ble dratt inn i denne konflikten, et tema han helst ikke vil gå nærmere inn på.

Aslaug og Johannes Falkenberg kom til Port Keats i rette øyeblikk. Misjonærene hadde egentlig virket i området i bare fem år, og selv om de hadde begynt å ansette innfødte på plantasjen og plassere ungdom i skoler, var den tradisjonelle sosiale organisasjon og religionen intakt. Men bare noen år senere ville det ha vært umulig å utføre de studiene som i første omgang ble til Kin and Totem og nå årets bok. Kin and Totem – som fikk meget laudabel omtale av Lévi-Strauss i L'homme – var helt i Radcliffe-Browns ånd, men årets bok er et endelig brudd med den genealogiske oppfatning av slektskap.

– Selv om Radcliffe-Brown var min åpenbaring, gjorde han ikke stort mer med slektskap enn å modifisere Morgan. Deres teorier er i virkeligheten ikke så ulike som lærebøkene vil ha det til, blant annet fordi begge oppfattet slektskapsbetegnelser primært som genealogiske etiketter. Radcliffe-Brown oversetter f.eks. Murinbata-termen «ille» med det klassifikatoriske «far». Men «ille» betyr egentlig «svigermors bror» og er derfor en affinal term.

– Hvordan opplevde dere møtet med denne helt fremmede verden?

– Det var en selsom opplevelse. Deres verdensbilde ga opphav til mildhet, til spøk og latter og en ustoppelig trang til å prate. I deres historiefilosofi gjentar jo tiden seg hele tiden (hadde jeg nær sagt), fortiden lever i seremoniene, folk blir født om og om igjen, skapelsen gjentar seg kontinuerlig, og alt i naturen er i slekt. Det gir både livsro og dødsro. Totemismen inneholder også en særegen naturfølelse og er ikke blott og bart et arbitrært språk å snakke om sosiale enheter i. Jeg har vel mange ganger fortalt om den gangen jeg plukket en vakker orkide og hørte et forferdet skrik bak meg. Det viste seg at jeg hadde tatt livet av en «søster» til en mann i følget. Hadde jeg vært en innfødt, ville jeg ha blitt drept der og da. Men siden vi ikke kunne passes inn i noe slektskapssystem, var vi nærmest å betrakte som naturfenomener på linje med regn og vind. Det kom til uttrykk da vi første gang opplevde krig mellom to moieties. En morgen våknet vi ved at et spyd kom susende gjennom teltet. Vi trodde først det var oss de var ute etter, men det viste seg at vi bare var i veien for to moieties som sloss om noen kvinner. Siden vi ikke var innlemmet i noen slektskapsrelasjoner, kunne vi selvsagt heller ikke være i konflikt med noen.

– Når to ukjente møttes, tok de i bruk standardiserte prosedyrer for å bringe hverandres sosiale identitet på det rene. Først gjaldt det å finne ut hvilken moiety den andre tilhørte. «Er du kråke eller hauk?» Når det var klart, var de mulige slektskapstermene som kunne passe redusert med halvparten. Kjønnet eliminerer også noen betegnelser, og resten klarer man ved hjelp av alder o.l. Først når den andre er noenlunde grovt plassert, kan den egentlige samhandling komme i stand.

– Dere opplevde stadig kriger. Hva var det de sloss om?

– Det var stort sett kvinner. Kvinner var arbeidskraft, og dessuten: jo flere kvinner du hadde, desto større prestisje. Moietiene var de krigførende enhetene, og ofte var det regulære kvinnerov som avstedkom en feide. Misjonærene forsøkte å erstatte disse feidene med fotballkamper, men uten hell. Det så ikke ut til at kvinnefeider kunne avgjøres ved straffespark, og oppi all harmonien med universet, tiden og naturen var kanskje de rituelle kampene en fin avveksling.

– Etter et år i felten var vi utkjørt. Evans-Pritchard sa en gang at den som ikke er lei seg for å forlate felten, har gjort et mislykket feltarbeid. Det er gedigent vrøvl. Vi var drittlei og nedkjørt. Det betyr ikke at vi ikke hadde fått nære og gode venner. Men feltarbeid er et evig slit, stadig å måtte føle seg fram til virkeligheten. Jeg brukte maskingevær-metoden: jeg fyrte av så mange spørsmål at et eller annet måtte treffe noe interessant.

En ny generasjon

Kort etter at Falkenberg kom tilbake til Oslo, kom en ny generasjon etnografi-studenter ramlende inn i Fredriksgate 2: Klausen, Sommerfelt, Eidheim, Siverts, Alver, Blom, Barth, og – noe senere – Kleivan.

– De studentene ble mine læremestere og tilførte miljøet en vitalitet som savner sidestykke. De dominerte miljøet fullstendig med sin dødsforakt for professoral autoritet og manglende arbeids-utsikter. Og professoren, Gjessing, fikk gjennomgå. Det var helt nifst å være med på disseksjonen av hans Socio-Culture. Gjessing ble kjørt gjennom veggen, men kom inn igjen gjennom en annen og tok imot juling – og lærte. Han hadde den gode egenskap at han ikke ble sur av kritikk, og han var åpen for nye tanker. Vi hadde da også et godt forhold, selv om vi var uenige om det meste som hadde med etnografi å gjøre. Jeg slaktet en gang Mennesket og Kulturen i Arbeiderbladet, og jeg står ved hvert ord den dag i dag. Gjessings fantasi manglet styring.

– Likevel må det ha vært noe med Gjessing, for faget fikk jo fasong i hans tid. Han var åpen for nye ideer, og de strømmet inn som en foss med denne vitale gjengen. Ikke minst via Sommerfelt, som var bibliotekar og tilførte museet all den nye litteraturen. Først og fremst britene – Fortes, Firth, Radcliffe-Brown, Malinowski, Evans-Pritchard – men også amerikanerne. Og så kom Barth fra Chicago, som var den eneste som hadde fått noen formell antropologisk utdannelse.

– Men vi har hørt at det var du som importerte Radcliffe-Brown?

– Ja, Klausen er elskverdig nok til å hevde det i sin faghistorie, og det kan vel forsåvidt stemme. Jeg oppdaget Radcliffe-Brown da jeg måtte sette meg inn i Australia-litteraturen før jeg dro. Og utrolig nok var RB et ukjent navn i Norden på den tiden (siste halvdel av 1940-årene), enda han begynte å skrive da århundret var i ten-årene. For meg gjorde han det klart hva som var poenget med faget. Hittil hadde det vært amorft, uten retning og struktur, bare uorganisert kunnskap. Det var fremfor alt regionalt orientert. I Gøteborg var de opptatt av Sør-Amerika, i Stockholm stelte man med Afrika og Mellom-Amerikas forhistorie, og i København var det selvsagt eskimologien som dominerte. Men egentlig var det ingen tone-angivende «navn» som samlet brokkene under enhetlige perspektiver. RB var den første jeg støtte på som var skikkelig problemorientert og som trakk spennende forbindelseslinjer mellom data-massene. Ikke minst skrev han klinkende klart og enkelt. Og han var en lansespiss av en polemiker. Det lukter ennå svidd etter sammenstøtet mellom RB og Murdock om Arnhemland. Etter det slaktet – RB skilte hans hode fra hans kropp – har jeg ikke klart å ta Murdock helt alvorlig. 

– Hva var det som forenet den nye generasjonen av norske antropologer?

– Systemtenkningen, interessen for sosial struktur og en kritisk og uærbødig holdning. De hogg tennene i faget og saumfor den nye litteraturen på jakt etter kortslutninger og logiske brister. Jeg husker en gang vi skulle diskutere Nadels Foundations of Social Anthropology. Hadde boka kommet i min studietid, hadde det vært spørsmål om å lære den, men denne gjengen skulle på død og liv finne ut hva som var gærent med den. Vi var med på noe stort – på sett og vis det samme som skjedde på romansk institutt der Rokseth innførte moderne litteratur-analyser til erstatning for den norske biografiske tradisjon. Nå var det ikke lenger snakk om hva slags hus Trobrianderne bodde i og hvordan Zuluene lagde grøten sin. Faget ble problemorientert og empirien integrert i teoretiske perspektiver. På den måten var utviklingen i Norge unik sammenlignet med Danmark og Sverige. Gjessing var åpen, men i Danmark og Sverige satt gamle formelle stabeiser som filte i gamle spor og stengte for alt nytt.

– Når det er sagt, melder det seg også noen motforestillinger mot miljøet slik det utviklet seg på museet i 1950-årene. Den kritiske lupen som den nye generasjonen brukte på litteraturen, vendte de også mot seg selv. De ble uhyre selvkritiske og perfeksjonistiske, med den følge at de ble redde for å skrive noe som ikke sto for den strengeste kritikk. Det de vant i kritisk stringens – det var ikke et sviktende resonnement hos Fortes, ikke en non-sequitur hos Malinowski som gikk upåaktet hen – tapte de kanskje i frimodighet. En kritisk holdning kan overdrives, slik at den blir hemmende.

Totemistisk Samfunn

– Vi kan vel ikke forlate denne perioden uten å komme inn på A/S Norsk Totemistisk Samfunn?

– Nei, vi kan vel ikke det. Jeg var jo selv seremonimester med Falck som assistent. Når vi hadde besøk utenfra, skulle gjestene som regel tas opp i Samfunnet. Festen ble arrangert som en initiasjonsrite, vi hentet utstyr fra utstillingene for å gi seremoniene den rette eksotiske ramme, og så fikk initiandene en rekke spørsmål de skulle besvare. Etter spørsmålene måtte de inn i noe vi kalte «kvelerommet». Der sto det et ølglass fullt med akevitt som de skulle tømme før de kom ut igjen.

– Hele komiteen som avgjorde hvem som skulle bli professor i 1947 (da Gjessing kom), måtte gjennom dette ritualet – Birket-Smith fra Danmark, vår egen Nils Lid (han hadde helt dilla med Totemistisk samfunn) og svensken Lindblom, som forøvrig har skrevet en utmerket bok om Akambaene. Birket-Smith ble spurt om å telle til ti på eskimoisk, husker jeg. Vi visste han ikke kunne telle lenger. Det var en sann svir å høre på alt det de formelle herrer kunne finne på å si etter oppholdet i «kvelerommet». Men seremoniene utartet til de rene dill, og jeg ble nokså lei det etter hvert.

– I mellomkrigstiden hadde norske etnografer og lingvister besøk av størrelser som Boas, Mauss og Malinowski. Hvem inviterte dere i 1950-årene og utover?

– Det at så mange store navn kom i mellomkrigstiden hadde ikke minst sammenheng med at de store norske lingvistene, Alf Sommerfelt, Marstrander, Morgenstierne, hadde et godt rykte i utlandet, og de var alle opptatt av å studere språket i dets sosiale og kulturelle sammenheng. Etter krigen kom så hele sosial struktur-gjengen. Evans-Pritchard, Linton, Firth, Schapera. Det pussige var at de store kanonene gjorde minst av seg. Deres tanker lå i bøkene, og de var ikke alltid like gode forelesere. Evans-Pritchard var jo den store mannen i faget, men han gjorde lite av seg som foreleser. Derimot var Firth givende, og ikke minst Schapera, som holdt glitrende forelesninger med teoretisk flukt og spenst. Det syntes vi var overraskende, fordi hans bøker er jo nokså teori-fattige. Da vi spurte ham, svarte han at han gjerne ville skrive for evigheten. Teorier har begrenset levetid, og hvis han bandt sine beskrivelser for mye til bestemte teoretiske oppfatninger, ville bøkene bli passé sammen med teoriene. Skikkelige etnografiske beskrivelser, derimot, er nyttig råmateriale til evig tid, mente han. Schapera var vel den som gjorde sterkest inntrykk av dem som var her i den perioden.

Sirkelen sluttet

– Og nå har du sluttet sirkelen og vendt tilbake til samene?

– Ja, jeg håper bare jeg får tid til å skrive ut alt materialet. Da jeg kom til Røros i 1941,var samene nokså fornorsket, og det var litt skuffende for meg som var interessert i tradisjonell samisk kultur. Men så viste det seg at folk som var omkring 60 år gamle kunne fortelle om en arkaisk samisk kultur som var helt levende i disse traktene ved århundreskiftet. Siden Røros-samene hadde levd mer isolert enn samene på Finnmarksvidda, var det en mer arkaisk kultur disse 60-åringene kunne fortelle om enn den tilsvarende generasjon i Finnmark ville vært i stand til. Selv om Røros-samene fortsatte med reindrift etter århundreskiftet, ble de trukket inn i pengehusholdningen og dermed en akselererende fornorsking. Jeg forsøker å beskrive den gamle kulturen – blant annet den sør-samiske siida-ordningen som ikke er beskrevet tidligere – og oppløsningsprosessen fram til 1950.

– Det betyr at dine analysemåter i de to feltområdene er helt forskjellige?

– Ja, jeg har skrevet om samene i et kulturhistorisk perspektiv, mens Australia-materialet er tilpasset et synkront systemperspektiv. Jeg har heller ikke studert etnopolitikk, som det ikke var så mye av i min tid. Urfolk var først og fremst en kilde til kunnskap om helt fremmede samfunn.

Bridge og sannhet

– Det eneste vi vet om ditt liv utenfor etnografien er at du spiller bridge og sykler i Nordmarka. Hvorfor akkurat bridge?

Talleyrand har sagt noe sånt som at vi her fått språket for å skjule våre tanker. Det er riktig, og derfor gjelder det for folk som er interessert i mennesker å komme bak ordene. Dit slipper bridgen deg, robber for robber. Et menneske forteller alt om seg selv om det kaster ruter åtte i stedet for ruter knekt, og derfor er bridge en unik kilde til kunnskap om mennesker.

– Og syklingen, da?

Sykle gjør jeg mest fordi jeg er lat. Jeg har aldri likt å gå.

 

LIV 

1911 - født 1.april i Rakkestad

1932 - begynte å studere arkeologi

1936 - begynte å studere etnografi

1938 - feltarbeid i Laksefjord, Finnmark

1941 - cand. philol. i geografi m/etnografi

1941-43 og 1945-49 - feltarbeid på Røros, til sammen to år

1545 - konservator ved Etnografisk Museum

1949-50 - feltarbeid hos Murinbata'ene, Port Keats, Australia

1962 - dr.philos. på Kin and Totem

1975 - medlem av vitenskapsakademiet

1978 - leder for samisk avdeling, Norsk Folkemuseum

 

LÆRE

Bosetningen ved indre Laksefjord i Finnmark (hovedoppgave), Nord-Norske Samlinger, 1941

Et steinalderfolk i vår tid, Norsk Etnologisk Samfunns Skrifter nr.1, 1948

Kin and Totem, Universitetsforlaget, 1952

The Affinal Relationship System – A New Approach to Kinship and Marriage, med Aslaug Falkenberg, Universitetsforlaget, 1981

Samt en rekke artikler, bl.a. i Etnografisk Museums årbok.

 

TL/