Faghistorieprosjektet

Norsk antropologisk forening har siden 2006 arbeidet med et prosjekt med arbeidstittelen «Faghistorieprosjektet». «Faghistorieprosjektet» rommer mange muligheter, og vi er så vidt i gang. Intervjurunden vi nå er i gang med, er det første skrittet, og de to intervjuene i Norsk antropologisk tidsskrift nr 02-03 2008 utgjør det første resultatet av prosjektet. Vi vil i de neste par årene intervjue så mange som mulig blant dem som kan sies å utgjøre de to første generasjonene i faget, og prosessen vil nødvendigvis måtte fortsette også etter det. Vi tar også gjerne imot gode ideer til hvordan prosjektet kan videreutvikles, og selvsagt også tilbud om frivillig innsats.

Foreningens styre mente det var på tide å ta konsekvensen av at det blir stadig flere grunner til å se tilbake på vår egen faglige historie. En av dem er ren nødvendighet. De siste årene har vi dessverre opplevd å miste flere enn Georg Henriksen. En annen grunn til å prioritere faghistorisk arbeid er det åpenbare faktum at mange er svært interessert i fagets utvikling. Vi har alle i ulik grad fått tilgang til de muntlige fortellingene og mytene om hva som skjedde i den konstituerende fasen, og vi skaper alle vår egen urtid i relasjon til vår egen inntreden i faget. For min egen del har jeg hørt mye interessant om «loftsgjengen», men også mye annet som knapt har blitt tatt systematisk vare på. Jeg begynte å studere sosialantropologi ved Universitetet i Bergen i 1985, og instituttet var breddfullt av historier og minner som i dag, i mine øyne, virker stadig mer relevante å dokumentere. Da jeg kom til Oslo i 1990, ble samtiden for veldig mange formål satt i relieff av livet «på brakka». Instituttet flyttet til Eilert Sundts hus i 1989, og hadde lenge holdt til i en av brakkene (fra krigens dager) på det overfylte Blindern-området. Det faglige livet «på brakka» ble beskrevet og representert gjennom fortellinger som bar vitnesbyrd om en form for community, om spontanitet – og selvsagt kreativitet. Minner og historier av denne typen har i alt for stor grad, men likevel forståelig nok, blitt sett som en del av de første to generasjonenes personlige og litt private narrativ.

Den faghistoriske interessen er selvsagt også knyttet til det faktum at det er et halvt århundre siden den sosialantropologiske interessen blant den marginale gruppen av studenter ved museet ble vakt. I løpet av tiden som har gått, har det funnet sted brytninger, generasjonsskifter og andre endringer som gjør at veiene inn i vår egen tid framstår som stadig mer uoversiktlige, fascinerende – men fortsatt akk så muntlige. Endelig bør det understrekes at også andre enn oss selv bør få tilgang til materiale som kan belyse sosialantropologiens spektakulære utvikling og betydning i norsk akademisk liv og i samfunnet for øvrig. Faget har en historie som vil kunne kontekstualiseres på en rekke ulike måter, for eksempel som opplysningstidens forlengede arm i Norge.

Foreningens styre har ment at Norsk antropologisk forening kan spille en viktig rolle i faghistorisk arbeid fordi vi representerer et større fellesskap enn de enkelte institutter, og kan derfor trekke veksler på flere krefter, enda mer entusiasme og på den måten bidra til at vår felles historie blir vårt felles gode og felles prosjekt. At det nye redaktørparet i Norsk antropologisk tidsskrift er entusiastiske til ideen om å publisere en del av intervjuene, og skape en egen seksjon i tidsskriftet for dette formålet, er foreningens styre svært glad for. Vi håper dette vil skjerpe lesernes faghistoriske appetitt og slik bidra til at prosjektet kan få et interessant videre liv. Det er på tide å legge forholdene til rette for at våre egne faghistoriske linjer kan utforskes mer systematisk, at de blir tilgjengelige for så mange som mulig, og at de kan utforskes med det blikket vi selv anvender når vi studerer «de Andre».