Sosialantropologisk kompetanse og arbeid med funksjonshemmede

Styret i NAF etterlyste kommentarer og respons på innlegget til Aarseth om sosialantropologi og arbeid i helsesektoren. Her kommer respons fra professor Halvard Vike som selv har lang erfaring med sosialantropologi om helsesektoren.

 

Det er mange gode grunner til å være enig i at sosialantropologisk kompetanse er svært relevant i arbeidet med utviklingshemmede. HVPU-reformen, som ble gjennomført på begynnelsen av 1990-tallet, var et forsøk på å realisere en humanistisk visjon der idealet om størst mulig likeverd sto sentralt. «Normalisering» av utvklingshemmedes liv innebar å avvikle det institusjonaliserte livet og leggge til rette for integrering i majoritetssamfunnet. Forskningen som ble gjort i reformens kjølvann viste at målet bare delvis ble nådd. Det skyldes i høy grad at visjonen som ledsaget reformen var «sosiologisk naiv» i den forstand at den ikke tok tilstrekkelig hensyn til alle de praktiske, men framfor alt sosiale barrierene som sto i veien for den i hverdagslivet. Dette er en viktig begrunnelse for at sosialantropologisk kompetanse er vesentlig på dette feltet. Fordi fagets grunnvoll er feltarbeidet og konkrete samhandlingsprosesser, er det i en viss forstand ingen annen kompetanse som er like viktig og relevant – ut over den helsemessige. Sosialantropologer har en særegen ekspertise når det gjelder å forstå sosialt liv som dagliglivspraksis, og er dermed i stand til å identifisere og forstå betydningen av barrierer og muligheter når det gjelder å realisere idealer som likeverd.I den analytiske verktøykassen som sosialantropoler har med seg er begreper som identitet, roller og gjensidighet, sosial organisasjon, identitet, symboler, fortolkning og mening – og makt.  Disse er utviklet komparativt, og henter mye av sitt innhold fra studiet av samfunn som er forskjellig fra vårt eget. Men sosialantropologer har også bidratt med mye innsikt i sentrale aspekter ved det norske samfunnet, ikke minst når det gjelder likhet/ulikhet, relasjonen mellom offentlig sektor og pasienter/klienter/brukere, makt i politikk og forvaltning, profesjonenenes rolle i velferdsstaten m.m. Dette er innsikt som det er vanskelig å se bort fra dersom man ønsker holdbar kunnskap om hvordan humanistiske visjoner kan realiseres gjennom politisk reform og administrativ organisering av hele samfunnsgrupppers liv. Sosialantropologer har analytiske redskaper til å forstå mekanismer som undergraver og eventuelt fremmer likeverd. De har sjelden primært med politiske idealer og hensikter å gjøre, men desto mer med sosial praksis.

Utviklingshemmedes liv er i enda større grad enn majoritetsbefokningen underlagt betingelser som staten og kommunene etablerer og forvalter.  Det er karakteristisk for den norske/nordiske samfunnsmodellen at idealet om å bidra til individuelle frigjøring av mennesker med utvikingshemming realiseres nettopp på denne måten – uten at problemer som knytter seg til statlig, byråkratisk og ekspertbasert makt i særlig grad blir problematisert. Dette kan skyldes at norske/nordiske forestillinger om frihet og individuell autonomi knytter seg til staten på helt spesielle måter, og at tilgangen til offentlige tjenester har betydd mer for folks selvrealisering enn i de fleste andre vestlige land. Dette betyr blant annet at innsikten i hvordan offentlige tjenester påvirkes av den konkrete institusjonelle konteksten de «produseres» og ytes i, er forholdsvis begrenset. Det er all grunn til å anta at de omfattende endringene i måten offentlige tjenester organiseres på – ikke  minst i norske kommuner, som har ansvaret for gruppen vi her er opptatt av – påvirker relasjonene mellom funksjonshemmede og personalet som bistår dem på avgjørende måter. Sosialantropologiske studier av velferdsstatens tjenesteyternivå har på område ettter område tydelig demonstrert at likeverd, individuell autonomi, opplevelse av mening og mestring er langt mer sårbare enn vi hittil har antatt, og at de påvirkes av mekanismer som vi så langt har tatt svært lite alvorlig i studiet av offentlig politikk og organisering.

Med vennlig hilsen

Halvard Vike

Har du kommentarer eller innspill til Vikes innlegg? Send inn til naf@antropologi.org 

Antropologi i arbeidet med utviklingshemming

For litt siden mottok styret i NAF følgende henvendelse fra Mari Sellevold Aaseth. Aaseth jobber for å fremme antropologi som fag i arbeid med utviklingshemmede. Her viser Aaseth hvordan antropologi kan bidra ved å sette fokus på sosiokulturelle aspekter. Styret i NAF finner innlegget viktig og interessant og ønsker å invitere til innspill og kommentarer. Under er Aaseths henvendelse i sin helhet.

 

Jeg ble i vår ferdig med min bachelorgrad i sosialantroplogi fra NTNU. Nå har jeg begynt å arbeide i bolig for utviklingshemmede. Kommunen jeg er ansatt i mener at min utdannelse ikke er relevant for arbeid med utviklingshemming, noe jeg bestrider. Universitetsutdannede blir i all hovedsak ikke vurdert som kompetanseytere innenfor dette yrkesområdet og blir ansatt som assistenter /ufaglærte. Høgskoleutdanninger innenfor helse og pedagogikk dominerer yrket, slik det har gjort i stor grad siden 80-tallet.

Jeg har derfor begynt å samle inn innspill og argumenter som kan hjelpe meg i å overbevise min kommune om sosialantropologiens relevans i arbeid med utviklingshemming. Jeg ønsker å få kommunen til å se viktigheten av fokus på sosiokulturelle aspekter i en tjenestemottakers liv, viktigheten av et tverrfaglig samarbeid der alle har kunnskap om ulike områder, og viktigheten av nytenkning. Jeg søker derfor noen som kan gi meg en profesjonell uttalelse om deres syn på hva sosialantropologi kan bidra med i arbeid med utviklingshemming. Hovedoppgavene i omsorgsboliger av denne typen er blant annet tilrettelegging for normalisering, integrering, selvbestemmelse og livsutfoldelse. Normalisering og integrering fungerer mer som virkemiddel enn som mål. Jeg mener en sosialantropologisk bakgrunn kan bidra til å belyse blant annet maktforhold, kommunikasjonsvirkemidler, sosiale roller og nettverk, identitetsprosesser og meningsutveksling rundt og i relasjoner. Dette kan blant annet hjelpe med å omgjøre abstrakte idealer til praksis, tilrettelegge for opprettholdelse og forbedring av sosial funksjon hos tjenestemottaker, tilrettelegge for trygghets- og tilhørighetsfølelse, tilrettelegge for mestring av sosiale og kulturelle aspekter, skape meningsfylte relasjoner mellom ansatt og tjenestemottaker, stimulere refleksjon rundt ansattes valg av tolkninger og utvikling av mening siden dette påvirker tjenestemottakers livsutfoldelse. Dette er bare en liten del av det jeg mener en sosialantropologisk utdannelse kan bidra med innenfor dette yrkesområdet.

Håper du vil og kan hjelpe meg med å skape forandring for å kunne utvide kunnskap og kompetanse innenfor arbeid med utviklingshemming. Dette gjør du ved å skrive en uttalelse med ditt syn på saken. Vil du ha mer informasjon om arbeidet mitt gir jeg deg gjerne det.

Med vennlig hilsen

Mari Sellevold Aaseth

Har du kommentarer eller innspill til Aaseths innlegg? Ta kontakt med Aaseth direkte på e-post mariaaseth@hotmail.com.