Antropolog-portrettet:

Trude Lerfald

Trude Lerfald priser tittelen sosialantropolog og de muligheter den gir for innganger, bekjentskaper og interessante diskusjoner. Spørsmålene hun får i forbindelse med at hun er sosialantropolog, bruker hun aktivt som en mulighet til å fortelle om sin unikhet i arbeidsmarkedet. Hun har arbeidet som analytiker, rådgiver, idéastronaut og husmor. Nå er hun innovasjonsrådgiver men gir i denne spalten også gode råd og inspirasjon til ambisiøse antropologer som enten står på trappen til arbeidslivet eller som allerede er en del av arbeidslivet. Trude Lerfald peker på at hvis du som antropolog klarer å lokalisere utdanningens relevans, kan det være en fordel å skilte med annerledesheten overfor en potensiell arbeidsgiver.

Trude_Lerfald_3.jpgTrude_Lerfald_4.jpg

Skrevet av Trude Lerfald, innovasjonsrådgiver i Research International, desember 2006

Jo visst blir man lei. Lei av å høre ”hva er egentlig en sosialantropolog?” (kollegaer), ”hva bruker du det til i jobben? (venner)”, ”hva er det egentlig du er igjen? (mamma og svigermor)” og ”hva driver du egentlig med da?” (i sosiale sammenhenger).

Lenge ble jeg faktisk lettere provosert av stadig å bli konfrontert med denne type spørsmål og det jeg opplevde som kritikk av min udefinerbare kompetanse (les: nytte) og det noen synes var en underlig akademisk tittel og bakgrunn. På den annen side, hvilke andre utdannelser og titler gir deg muligheten til å selge deg inn på samme måte? Som sosialantropolog, eventuelt som en med hovedfag i sosialantropolologi [1], får man altså forklare – til tider i detalj - om hva studiene går ut på. At man har vært på feltarbeid, hva noen antropologer jobber med eller som, hva jeg selv jobber med eller som og ikke minst hva antropologer ikke er. ”Nei, vi er ikke det samme som sosiologer, sosionomer eller arkeologer”.

Er du derimot for eksempel lærer, nøyer folk seg med ”jeg er lærer” som svaret på hva du jobber med eller som – og er du psykolog kan du ihvertfall være sikker på at folk ikke går din tittel eller arbeidshverdag nærmere etter i sømmene. Så min presentasjon av meg selv og mitt virke som ”månedens antropolog” forsøker altså å prise tittelen og de muligheter for innganger, bekjentskaper og interessante diskusjoner som dette gir. Jeg møter ofte nysgjerrighet og interesse for mitt felt, og nettopp dette tar jeg som en mulighet til å fortelle noe om meg selv som gjør meg litt annerledes (les: unik i arbeidsmarkedet) enn andre.

Jeg har aldri angret på at jeg studerte antropologi. Det har gitt meg en fantastisk plattform av kunnskap, verktøy og for ny læring. Underveis i studiene hadde mine medstudenter og jeg mange runder med diverse seminarer og møter der vi diskuterte antropologers mulige bidrag i næringslivet. Hva antropologer kan brukes til, og hva slags jobber vi, som innså at vi ikke skulle bli værende ved et sosialantropologisk institutt, kunne få når vi var ferdig uteksaminert. Denne selvrefleksjonen og stadige bevisstgjøringen på vår rolle og plass i et ”ekte arbeidsliv”, gjorde nytte for seg. Da jeg vel var utenfor ”murene”, var jeg godt forberedt på den mulig tøffe virkelighet [2].

Mitt feltarbeid i Costa Rica (Økoturismens sosiale og kulturelle organisasjon) har jeg alltid brukt som et ess i ermet: Når man drar opp noe slikt, er man garantert i gang med en hyggelig, om ikke alltid relevant, samtale. Også veien inn til en arbeidsgiver er kortere når man har noe å skilte med som er litt annerledes. Utfordringen blir deretter å sannsynliggjøre dets relevans i en krevende jobb.

Første jobb: Kvalitativ analytiker og rådgiver

Analysebyrået Sætrang & Winther var min første arbeidsgiver etter studiene. De gjør kvalitative markedsundersøkelser. Der hadde jeg rollen som analytiker og rådgiver og ble raskt varm i trøya i forhold til kundebehandling og kontakt med det såkalte ”næringslivet” eller ”businessverdenen”. De to nevnte var jo slett ikke så fjernt som det man som student hadde tenkt – dette ”livet” og denne ”verdenen” er jo bare en samling mennesker som jobber med produkter og tjenester som jeg i S & W fikk i oppgave å finne ut mer om (les: finne ut mer om markedets opplevelse av deres produkter og tjenester).

Andre jobb: Idéastronaut, husmor og kursutvikler

Året etter fortsatte jeg i en annen jobb, denne gang i Stig og Stein Idélaboratorium. Selv om kundene til Stig og Stein ikke var så annerledes enn hos S & W, var nå tiden for nye omgivelser, en helt ny lederstil og nok en finurlig og litt nysgjerrighetsskapende tittel inne. Som Idéastronaut i et firma med kreativitet og innovasjon i fokus og som produkt, i et gedigent lokale utformet som en lekestue for voksne, herlig kreative og uformelle sjefer omgitt av en broket forsamling kollegaer, var jeg nå ansatt som sosialantropolog nettopp fordi det var litt ”krydder” og det de manglet for at sammensetningen av ansatte skulle bli så heterogen som en såkalt ”kreativ og dynamisk organisasjon” skulle være.

Jeg arbeidet primært med å fasilitere ideutviklingsprosesser og å forsøke å motivere medarbeidere i organisasjoner til å bli mer innovative. Min bakgrunn som antropolog var kanskje mindre viktig, men jeg velger å hevde at ingen andre enn nettopp sosialantropologen kunne gjort denne jobben bedre – fordi man utvikler en egen nysgjerrihet og evne til forståelse av de mer overordnede prosessene gjennom faget – og det var mye av dette jeg hadde bruk for i min jobb som Ideastronaut. Samtidig var det viktig at jeg var flink til å se de ”små tingene” og samhandlingens mønstre og ritualer.

Avbrutt av mammapermisjon og mer eller mindre husmortilværelse [3], fortsatte jeg i Stig og Stein Idelaboratorium noen år til, dog i litt andre former og med et litt annet innhold på tjenestesiden. Det siste halvannet året var jeg faglig ansvarlig for kurs og opplæring og utviklet kurs og produkter som ble solgt inn til våre kunder. Hovedfokus var å lære ansatte i organisasjoner å lede ideprosser og workshops, derigjennom å styrke evnen til innovasjon. Tiden var etterhvert inne for et skifte av beite og nye læringsarenaer og fagområder. Jeg synes derfor det var skikkelig stas (som vi gjerne sier på Hamar der jeg kommer fra) å bli oppringt av en ekte hodejeger som spurte om jeg var klar for noe nytt og spennende.

Tredje jobb: Innovasjonsrådgiver

Jeg er nå, per oktober 2006, ansatt i Research International som innovasjonsrådgiver. Jeg har havnet i en gottebutikk av kompetanse, læringsmuligheter, kunnskapsdeling og profesjonalitet. RI er et internasjonalt selskap, eid av et konsern med 30 000 ansatte på verdensbasis – så her kan en antropolog formelig boltre seg!

Som rådgiver arbeider jeg med RIs ”Innovation Journey”, og jeg er ansvarlig for å videreutvikle og styrke et forretningsområdet kalt ”Early Innovation”. Hovedformålet med det vi tilbyr er å oppnå markedsinnsikt. Jeg ser at både min bakgrunn som antropolog, analytiker fra kvalitativ markedsrådgivning og prosessleder/ innovasjonsekspert er en nær perfekt kombinasjon for å mestre denne utfordringen. Jeg kommer til å arbeide tett med en antropolog til som jobber i RI og også andre med liknende fagbakgrunn i internasjonale nettverk i selskapet. Jeg er jo relativt ny i min nye jobb, men jeg gleder meg virkelig til å kunne få bidra med sosialantropologiske perspektiver og innfallsvinkler på markedsforståelse og forbrukerinnsikt [4]. Gjennom å bruke elementer fra antropologisk metode, er jeg i stand til lettere å kunne fortolke forbrukere, merkevarer og markedet - og kanskje til og med oppnå en mer helthetlig meningsforståelse i enden av prosessen.

Innsikt er forøvrig et begrep eller et ”buzzword” i bransjen. Mange i kommunikasjons- og analysebyråene ønsker å gi kundene innsikt – noe som går mer i dybden av hva forbrukere, kunder og markedet opplever, føler og tenker rundt og om produkter og tjenester: ”Evnen til å forstå skjulte sannheter”. Som antropolog er jo innsikt en naturlig og selvsagt del av analyseprosessen. Vi nøyer oss som kjent ikke med de detaljerte beskrivelser og observasjoner, men vi søker å ”løfte” disse beskrivelsene og faktaene opp via sammenlikning og forklaring – for deretter å bringe inn meningsaspektet og derav oppnå forståelse: fra observasjoner til innsikt - fra forklaring til forståelse. Det er jo nettopp dette som er vår misjon: Forståelse. Hva er det folk sier og gjør; hva er det egentlig folk sier og gjør - og hva betyr det folk sier og gjør? Hvilken mening gir det? Innsikt er lik mening er lik forståelse. Det blir min inspirerende mulighet og oppgave som innovasjonsrådgiver å være ”oppdagelsesorientert” og å styrke betydningen av slik innsikt siden dette er en grunnleggende faktor for suksess på innovasjonsfronten. I den forbindelse vil jeg gjengi et sitat som jeg synes beskriver innsiktsfullt en antropologs virke og evne til å se mer enn det ”de andre” ser:

”People know what they do; people sometimes know why they do the things they do, but what they don’t know; is what they do does.”

(Focault?)

Trude Lerfald: Idéastronaut eller husmor?

Noter:

[1] Diskusjonen hvorvidt vi antropologer i arbeidslivet understreker at vi ”er sosialantropologer” eller ”har hovedfag i sosialantropologi”, er interessant, men dog ikke noe jeg skal bruke tid på her.

[2] Og dessuten med mange gode studievenner, støttespillere og kontakter.

[3] Dette legger jeg forøvrig alltid til på min CV: Dette er flott erfaring fra “virkeligheten” som man bør selge inn mye sterkere!

[4] Ref. Bik Bandlien - om at vi trenger noen til å balansere markedsførernes perspektiv på forbruk (Månedens antropolog, august 2005)