Antropolog-portrettet:

Tore Gundersen

Månedens antropolog Tore Gundersen har gjort feltarbeid i en somalisk bydel i Nairobi. Siden han ble ferdig med sitt hovedfagsprosjekt i Nairobi har han nå engasjert seg innen psykisk helsevern. Denne sektoren er kanskje ikke det man ved første øyekast forbinder med antropologer, men Gundersen skriver selv ” Det handler om å være menneske, så helt som mulig, empatisk, være til stede. Å være antropolog, være meg, være alle andre ting en er, en form for holisme?? Det kan også beskrives som et vedvarende feltarbeid med deltakende observasjon som en metodisk innfallsvinkel til forståelse og refleksjon. De som ansatte meg var interessert i å ha en antropolog der og ikke en psykiatrisk sykepleier. De ville gjerne høre andre beskrivelser og se senteret og menneskene der på nye måter.”

tore_4.jpg

Julenummeret av Månedens antropolog

Skrevet av: Tore Gundersen, psykisk helsevern, desember 2005

Månedens antropolog, og så i julenummeret! Hvilken ære å si ja, til å bli en del av de 1100 antropologenes flerfoldighet og diversitet.

Jeg heter Tore Gundersen, er en 56 år gammel mann og en 4-5 år gammel antropolog. Vokst opp på Sunnmøre og i Odalen, med bedehus og skogplanting som levende kulturreferanse. Jeg har vært lærer i 20 år, anleggsarbeider, med medlemskap i ”stein og jord”, i ett år og medfølgende ektefelle til Afrika i regi av Kirkens Nødhjelp i ett og et halvt år. Vi skulle til Somalia og være der i to år, mens andre bistandsarbeidere hadde tre måneders kontrakter. Ufred og utrygghet tok oss ut derfra og inn i det ”fredelige” Sør-Sudan. I påvente av felles mann og koneinnsats i Lafon, fikk jeg et tre ukers vaktmesteroppdrag i Leer, i tjukkeste Evans- Pritchard land, og kan fortsatt hilse på nuersk om jeg møter en tversoverskåret svart mann, jfr. etnografisk filmkurs på grunnfag.

Afrika-oppholdet ga sterk inspirasjon, førte til oppsigelse i skoleverket og til en fin Blindern-runde nummer to. Flotte medstudenter og lærere, masse spennende uttrykk og inntrykk.

I feltarbeid og hovedfagsoppgaven tok jeg tilbake Somaliadelen. To drap gjorde at jeg fikk Eastleigh, en somalisk bydel i Nairobi, og ikke Garbaharrey, fødested og begravelsessted for Somalias diktator gjennom 20 år, som feltsted. Oppgava, ”I utlandet, men ikke abroad”, tok for seg drømmen om videre utreise i kontrast mot det stedfaste og den tradisjonelle institusjonsbygging som fant sted i somalieres største diasporakontingent, en bydel med nesten en million somaliere. Både røtter og føtter. James Clifford

Jeg var ferdig med hovedfaget våren 2001. En periode var jeg assistent i et sammenlignende nettverksprosjekt på NOVA, knytta til tamilske og somaliske familier og deres ulike tilpassing i Norge. Utenom dette er denne ukas besøk til Skedsmokorset bondekvinnelag første innsats der somaliekunnskapen er direkte etterspurt. Når UDI var oppfylt av nyutdannede antropologer, og familien ikke kunne vente på den rette antro-relaterte jobben, blei det tilbake til kommunal virkelighet. Psykisk helsevern i Lørenskog kommune har vært arbeidsområdet de siste 4 ½ år med basis i et dagsenter. Hva innebærer det?

- administrasjon og planlegging av drifta, være med og utvikle senteret

- lage mat, spille badminton, drive undervisning i data og photoshop,

- ta imot nye, være miljøarbeider, legge gulv og pusse opp utvida lokaler

- arrangere temamøter, drive opplysingsarbeid og markere Verdensdagen for psykisk helse

Det handler om å være menneske, så helt som mulig, empatisk, være til stede. Å være antropolog, være meg, være alle andre ting en er, en form for holisme??

Det kan også beskrives som et vedvarende feltarbeid med deltakende observasjon som en metodisk innfallsvinkel til forståelse og refleksjon. De som ansatte meg var interessert i å ha en antropolog der og ikke en psykiatrisk sykepleier. De ville gjerne høre andre beskrivelser og se senteret og menneskene der på nye måter.

Utfordringene er store og tydelige. Jeg vil si at overføringsverdien fra studiet også er tydelig.. Antropologisk diversitet er etterspurt i denne serien/disse presentasjonene. Begrepet er ikke mindre nødvendig om en nærmer seg psykiatrien. Her er beskrivelser som eksotiserer, tar fram det mest ekstreme, beskrivelser som objektiviserer og reduserer mennesker til diagnostiske skikkelser, tabuer og stigmatiserende forestillinger opprettholdes, og feltet er også kjennetegna av ekspertbeskrivelser som gir liten gjenkjennelse for dem som bærer lidelsene på egen kropp. Folkeopplysningstanken, som også har stått høyt i vår faghistorie, har fremdeles mye for seg, ikke minst innenfor psykisk helse feltet.

Sosiologi grunnfag på Blindern i 1970 hadde Willhelm Aubert som en av foreleserne. Han og andre satte norsk aksjonsforskning på kartet. Det kjennes ganske naturlig å ta noe av dette tilbake nå, sammen med den inspirasjon og kunnskap som antropologien har tilført.

For meg har grasroterfaring/tilværelse og inspirerte ledere resultert i en prosjektsøknad som har det antropologiske blikket som utgangspunkt og intensjon. Et blikk som er engasjert og målretta, og som forhåpentligvis også ser ganske vidt.

Det perspektivet som ligger bak søknaden, ser folks egne erfaringer som det mest interessante for å få fram nødvendig kunnskap med tanke på å skape forståelse og nye holdninger og gi rom for en mer helhetlig forståelse av hva det er å være menneske, også om en har en psykisk lidelse. Det handler blant annet om å få fram en kunnskap om og hos ei gruppe som ikke alltid får komme fram med sine egne stemmer. I antropologisk sammenheng er uttrykket tause grupper ”muted groups” brukt for å beskrive ei gruppe som er underkommunisert i den store samfunnsdebatten. I denne sammenhengen er tausheten også prega av at andre har overtatt deres stemme og ikke alltid representert dem på en fyldestgjørendee måte.

Lokal kunnskap/ ”local knowledge”, har også vært et sentralt begrep, en analyse sett nedenfra. Den som har skoen på, vet hvor den trykker. Det handler også om forskjellen på en beskrivelse prega av erfaringsnærhet i forhold til en ekspertbeskrivelse som ofte gjør den og de som beskrives mer til objekter. En annen inspirasjonskilde som må nevnes er den psyko-edukative metoden. Den legger vekt på de mulighetene som utvikles ved at den som bærer psykiske helseproblemer får undervisning og trening i å se sin egen situasjon. Denne treninga gir ny kunnskap, innsikt og ny forståelse, og gjennom det blir en i stand til å utvikle nye verktøy og strategier for å lage seg bedre dager, komme seg på beina. Slik kunnskap kan gi nye krefter og begrepet empowerment er også nærliggende å trekke inn. Kunnskapen gir også mulighet for tydeligere kommunikasjon utad, til pårørende, til omgivelsene. Et ønska resultat av dette arbeidet er forventning om større grad av åpenhet og alminneliggjøring av det å ha psykiske lidelser, og kunne bidra til at fordommer svekkes, særhet kan tåles, og at tabuene får mindre rom.

Prosjektet har fått tittelen ”Taushet er ikke gull” og vil arbeide med sjølbildedanning/endring gjennom brukeres livsfortellinger og formidling av egne erfaringer utenfor det senteret jeg er en del av.

Sykdom og helse kommuniseres hele tida, og hele kommunikasjonsprosessen er viktig for hvordan psykiske helseerfaringer får plass, og hvilken plass den får. Jo flere fortellinger som kommer fram, desto større er muligheten for at nye tanker kan tenkes, at fordommer kan utfordres, og at nye relasjoner kan bygges. Det vil være et viktig mål at noen tør å tenke en ny tanke om naboen sin, om moren sin, om sønnen sin, om de som er med i koret, klubben, fagforeninga, men som har et uttrykk som er annerledes, eller en sårbarhet som er vanskelig å forsone seg med.

Det er allerede danna ei gruppe på 7-8 brukere som, med egne erfaringer og eget liv som basis, har tatt på seg ulike formidlingsoppdrag, inn mot omsorgsarbeidere i kommunen, og mot psykologer i spesialistutdanning si. Erfaringene er positive og gir tro på at dette er en farbar vei, med eller uten prosjektmidler.

I et så personlig basert arbeid berører en også andre områder som inspirerer til refleksjon.

Forholdet mellom det lokale og globale, eller det kommunale og globale er ett av dem.

Å tenke kommunalt i dagens samfunn vil ofte innebære at den kommunale ramma sprenges. Det handler om å ta ansvar for dem som bor i kommunen, men slik Lørenskog er i dag, betyr det å ta inn over seg ganske mange momenter som sprenger det kommunale. Folk bor på Kurland eller Skårer, men i den leiligheten er tankene og interessene ofte knytta til det som skjer i Nepal eller Irak. For andre igjen krymper kommunen. Fra å være Norgesmester innen en idrett og kjenne landet og kommunen ut og inn, har angst og sykdom ramma slik at det bare er den lokale Kiwi-butikken og den faste spillkiosken som er trygg.

Et annet område er selve dagsentervirkeligheten. Opptrappingsplanen for psykiatri har gitt et enormt antall kommunale dagsentra som resultat. Innsyn og oppmerksomhet inn mot et felt som tilføres så store ressurser er viktig. Det kan være ”a difference that makes a difference”

om disse sentrene lager en hermetisk og lukka tilværelse som bare har den personlige tryggheten for øye, eller om sentrene har en profil som gir åpenhet begge veier, for inspirasjon og kunnskap utenfra, og som ser det som viktig å løfte fram den livskompetansen som brukerne av senteret er bærere av.

Et annet moment som har slått meg i dette arbeidet, er forholdet mellom de ulike forvaltningsnivåene i Norge. Staten har stått for store overføringer til psykiatrien gjennom Opptrappingsplanen. Tidligere var det fylkene med sine institusjoner som var de tilgodesette, men nå er det kommunene som gjennom politiske vedtak spiller en stadig viktigere rolle. Jeg tror ikke jeg tar for hardt i om jeg beskriver dette som et hamskifte, og et ganske motsetningsfullt hamskifte. Tradisjoner brytes, overføring av penger forrykker maktbalansen, kommunen får både nye ressurser og ny autoritet, brukerorganisasjoner og brukerne sjøl får ny identitet. De skal høres på en ny måte. Ekspertbeskrivelsen byttes ut med mer erfaringsnære og personlige beskrivelser, og det røsker litt opp i gamle forskningstradisjoner når de samme personene vil oppgradere sin stemme til å bli sett på som forskning om hva som nytter, og hva som er et godt helsetilbud, og ikke bare reduseres til et innspill der personlig synsing har plass. På den store psykiatrikonferansen i Trondheim tidligere i år framstod dette som tydelige motsetninger, og dette burde pirre flere antropologer til innsats med sine nysgjerrige blikk, og sin forhåpentlig vis stadig tilstedeværende iver etter å gjøre muted groups mer taleføre. Kanskje kommer det en gang et årsmøte i NAF der dette kan belyses.

Det framstår som spennende at en fra et lokalt forankra arbeid kan se seg sjøl som bidragsyter i den større diskursen om nasjonale mål for satsinga på psykisk helse. Å hente fram brukererfaringer slik det er tenkt her, vil være med å bygge opp mot en forskning som er mer brukerretta. Det kan være med å viske ut et eksisterende skille mellom spesialister/spesialistjenester og den virkeligheten som oppleves innenfor den kommunale ramma, der folk bor, der relasjoner leves ut, og der en blir utfordra på å mestre ulike hverdagskrav.

22. november trekkes loddet, ekstramidlene skal deles ut.

Ekstra-antropologer er ikke helt som andre. God jul og godt nyttår!!!