Antropolog-portrettet:

Tone Danielsen

Hun har lært ett nytt stammespråk og lært om formelle og uformelle maktstrukturer i klanen. Hun har fått innsikt i hvordan begreper som lojalitet, tillit, identitet og profesjonalitet blir gitt mening lokalt. – Maktbegrepet får et langt mer substansielt innhold når man kjører stridsvogner eller våpen i hånden, skriver Tone Danielsen. Hun er rådgiver på Forsvarets stabsskole – og er ’månedens antropolog’ i februar.

forsvarets_stabskole.jpg

Forsvarets stabsskole

Skrevet av Tone Danielsen, febrauar 2005

I vel to år har jeg jobbet som rådgiver ved avdeling for landoperasjoner på Forsvarets stabsskole i Oslo. Hva gjør en antropolog i Forsvaret, og hvorfor havnet jeg der? For å ta det siste først. Jeg hadde etter endt studium ved Universitetet i Oslo hatt flere engasjement, som konsulent innen lederutvikling i privat næringsliv, og som høyskolelektor og oppdragforsker ved Høgskolen i Oslo. Da jeg fikk barn, gikk engasjementet ut – og jeg sto uten jobb. Helt tilfeldig søkte jeg på en stilling som rådgiver ved Forsvarets stabsskole. På seksjon for sivilmilitært samarbeid søkte de etter en samfunnsviter med undervisningskompetanse og lang utenlandserfaring. Jeg gikk noen runder med meg selv før jeg begynte – var dette det jeg egentlig ville? Men med to små unger, hus, bil og studielån til langt over halsen, i nedgangstider, tar man en godt betalt jobb i en statlig etat. Sånn er det bare.

Som antropologer er vi skolert til å se alt fra the native point of view. Vi kan forstå og forklare – og til stor grad til og med forsvare det folk holder på med. De fleste av oss er godt bevandret når det gjelder hanekamper på Bali, gumsa og gumlao eller klassifikasjonsstrukturer for nuerske kuer. Når det gjelder Forsvarets organisasjon og utdanningsinstitusjoner er det nok flere som er på litt mer gyngende grunn. Jeg var en av dem. Jeg visste ikke at det fantes en Stabsskole før jeg ble ansatt der, og visste knapt nok forskjell på en korporal og en general før jeg startet. For å si det slik, læringskurven har vært bratt. Og jeg har trolig svelget en hel flokk kameler siden jeg begynte… Da jeg startet lovet jeg meg selv at jeg skulle gi de rådene jeg faglig mente var forsvarlig, ikke de rådene de trolig ønsket å få. Om mye er endret siden den gang, har jeg i alle fall vært tro mot dette.

Jeg føler på mange måter at jeg har vært to år på feltarbeid. Jeg har lært ett nytt stammespråk og lært om formelle og uformelle maktstrukturer i klanen. Jeg har fått innsikt i hvordan begreper som lojalitet, tillit, identitet og profesjonalitet blir gitt mening lokalt. Maktbegrepet får et langt mer substansielt innhold når man kjører stridsvogner eller våpen i hånden. Det er intellektuelt utfordrende å lese om anomalier, noe ganske annet å være en – i et system hvor alle andre har en gitt posisjon. Det har vært spennende, krevende, lærerikt, utfordrende og periodisk utrolig slitsomt.

Jeg har på mange måter vært heldig, og blitt invitert til en rekke seminarer og kurs, både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg har jeg reist landet på kryss og tvers og holdt et uendelig antall forelesninger for ulike avdelinger i hele Forsvaret. Størstedelen av tiden har jeg tilbrakt på Stabsskolen, som ligger på Akershus festning. Jeg har drevet undervisning i metode og oppgaveskriving, veiledet studenter og sensurert oppgaver. I utgangspunktet ikke veldig eksotisk – men empirien og tematikken er ofte en annen enn den jeg ble flasket opp med på Blindern. Det som derimot er ganske eksotisk, er to årlige rites de passages, kalt militære øvelser.

Her og nå skal jeg ikke diskutere lokale ritualer og symboler, men si noe om hvordan jeg bruker antropologien i faget Fellesoperasjoner. Stabsskolen er en skole; vi driver utdanning av militære sjefer. Ikke driver vi etterretning (det er det andre som tar seg av), og ikke får man licence to kill, selv om man jobber på Hæravdelingen (som jeg har omdøpt til Herreavdelingen, siden jeg er den første kvinne som har jobbet der). Forsvarets stabsskole er den høyeste militære utdanningen man kan få i Norge i dag. Studiet tar ett år, men fra høsten 2005 skal det utvides til et toårig studium på mastergradsnivå. Studentene er majorer og oberstløytnanter, ca. 40 år. De fleste av dem har lang ledererfaring, har bodd i de fleste avkrokene i Norge, og har flere utenlandsopphold bak seg. Det er i år 64 studenter som kommer fra alle forsvarsgrenene, fra andre NATO-land og noen sivile. Det er med andre ord en svært lite uniform gjeng, til tross for at de fleste av dem nettopp går i uniform.

Fagmodulen Fellesoperasjoner er det største faget ved skolen. Modulen går over fem måneder på våren, inneholder lange perioder med teori, to øvelser og flere ulike seminarer – og det handler altså om å lede militære operasjoner. Prosjektet ”Kulturforståelse i fellesoperasjoner” har jeg utviklet sammen med flere kolleger. Tverrfaglighet er nyttig, spennende, innovativt og ender ofte opp med svært gode løsninger, men mens det står på kan det være både frustrerende og irriterende. Med langvarig samhandling, gjensidig tillit og respekt jobbet vi tverrfaglig når det er som best: det betyr at vi har søkt å være mest mulig faglig og ikke så tverr! Vi har diskutert, justert og diskutert igjen for at opplegget skal holde mål – både antropologisk og militærfaglig. Og det mener vi at det gjør. Nå gjenstår det bare å gjøre det…

Målet er å øke studentens kulturelle bevissthet: Hva betyr den kulturelle konteksten for deg som operativ militær sjef? Først trenger man å drive litt avlæring av hardprogrammerte sannheter, og en problematisering av egne tatt-for-gitt-heter. Innledningsvis er fokuset på Forsvarets grenvise forskjeller og interoperabilitet. Sett utenfra skulle man jo tro at dette var uproblematisk at hær, sjø og luftoffiserer samhandler, de er jo offiserer… Det tror mange av dem selv også og blir dermed frustrert over at de har relativt store kommunikasjonsproblemer. De forholder seg til de samme utfordringene, problemene og det militære oppdraget på svært ulikt vis.

I tillegg vil man i de aller fleste militære operasjoner samhandle med avdelinger fra andre nasjoner. Man trenger ikke å ha spesielt stor innsikt i militære planprosesser eller kunnskap om operasjonskonsepter, for å innse at dette utgjør både i NATO og FN-ledede operasjoner en ikke ubetydelig utfordring. Utfordringer finnes på alle nivå i forhold til hva man skal, hvorfor man skal det, men mest av alt hvordan. I skrivende stund er nesten 70 offiserer på ”feltarbeid” for å finne gode case som belyser grenvise likheter og forskjeller, for så å analysere hvilke ufordringer dette gir for en operativ sjef.

I neste runde skal fokuset vris noe, fra interne forhold til eksterne. Den andre øvelsen på skolen er et internasjonalt scenario, hvor man skal inn med militære styrker med et FN-mandat for å stabilisere et konfliktområde. I slike Peace Support Operations er det en rekke andre potensielle konflikter. Det politiske nivået vil være langt mer sentralt og ditto mer ullent, enn i en ”klassisk krig”, som handler om selvforsvar av Norge. Media er en viktig faktor, og CNN-effekten er helt avgjørende i en rekke væpnede konflikter i dag. I tillegg er de stridende partene ikke nødvendigvis like glade for at verdenssamfunnet setter inn militær makt, og så gjøres dette på et sted som sjeldent likner indre Troms eller andre norske veikryss vi har passet på under den kalde krigen. Utfordringene står i kø, problemer man i utgangspunktet kanskje ikke er trent til å takle. Det er ulempen med å jobbe for et statlig firma – man må dra dit politikerne bestemmer at man skal, og utføre de pliktene man er satt til.

Mot slutten av året er det nasjonal krisehåndtering som er på agenden. Norge har som kjent store havområder som krever nasjonal tilstedeværelse og kontroll. Vi har blitt utpekt som terrormål av al-Qaida, og naturkatastrofer kan føre til at man trenger å bruke enheter både fra sivil beredskap og militært forsvar. Samhandling, koordinering og kommunikasjon mellom byråkratiet og de operative miljøene er ikke alltid optimal, noe vi så eksempler på i romjula. Bevissthet, forståelse og kunnskap om av hva som foregår i disse prosessene, og hvorfor, kan hjelpe til å selektere bort en del støy, mens det står på som verst.

Og det er nettopp det det handler om – kriser. For offiserer som militære sjefer handler det om å løse et oppdrag og ivareta sine mannskaper. Offiserer er ikke politiske aktører, de har ikke engang streikerett. De er profesjonelle fagfolk som ønsker å gjøre en best mulig jobb, under de rådende forhold. Norske militære ledere er ikke netto destruktive, som en blanding av Rambo og Lindy England – som skjærer strupen over på folk uten å blunke eller torturerer krigsfanger som kveldsunderholdning. Slike tilbøyeligheter blir trolig raskere diagnostisert i Forsvaret enn i de fleste andre firma.

Om man skal ha et forsvar eller ikke, er en politisk diskusjon. I dag har vi et forsvar. Og vi har politikere som i stadig større grad bruker militære styrker ikke kun som forsvar av Norge, men som et internasjonalt politisk virkemiddel. Arbeider man i en organisasjon ønsker de fleste av oss å gjøre en god jobb, en jobb som er viktig for noen – a difference that makes a difference. Jeg har verken makt, myndighet eller kompetanse til å trene alle norske militære avdelinger. Jeg kan derimot drive litt voksenopplæring, av noen kalt indoktrinering, av sjefene deres – slik at de øker forståelsen for den kulturelle konteksten. Hvis jeg som antropolog kan være med å bevisstgjøre dem på de kulturelle utfordringene som danner rammene for operasjonen, slik at de bedre kan tolke konteksten i et skarpt oppdrag, og ett menneskeliv spares – da er det verd det.