Antropolog-portrettet:

Sondre Sommerfelt

11 juni 2005 står to antropologer, en skikkelig en og en røver i nystrigla dresser i første rekke og tar imot konge, knug, Mette Marit med følge, og nobelprisvinner Wangari Maathai på Vestbanen i Oslo. Som representanter for kunstnerne på Nobels fredsenter nikker, bøyer og veiver de med armene hvorpå de fornemme føres inn i en 20m lang installasjon i lyd, lys, stål og plast. Kunstverket som er fordelt på tre 4meter høye sylindere blir lyst opp av 18 projektorer som drives av 19 datamaskiner. Lydkulissene er basert på militære torturmetoder, og de fornemme blir utsatt for en horisont av generell mistro, individuelt hat, ressurskonflikter, kvinnekamp og etniske fronter; en ingress til verdens konflikter og frustrasjon i 360 grader med bilder fra massegraver i Guatemala, utsmuglede videoer fra Tibet, og offisielle israelske filmdokumentasjoner av bussbomber.

sondre_og_sondre.jpg

Galskap satt i system - antropologer i kunstens tjeneste!

Skrevet av Sondre Sommerfelt, Talking Piece, september 2005

Dette er ”Triptych of Hope”, åpningsutstillingen på fredssenteret. Den har antropologene lagd sammen med en designer, en datafrik, en arkitekt og en blikkenslager. Er det håp i en verden med et så intrikat konfliktbilde skriker utstillingen? ”Oi sann!” er det mest substansielle som kommer ut av både konglige og mer folkelige lepper denne dagen, når de entrer siste sylinderen og tusenvis av sommerfugler i alle verdens flagg sprer seg rundt dem, bestøver hverandre, eller rettere sagt bedekker hverandre, og lager en kreolisert kakofoni av en bedre verden. ”bastardiser eller dø!” svarer antropologene.

Opprinnelsesmyten

”Ivar Aasen hadde vannskrekk!”, sier foreleseren. Den senere ekte antropologen, Sondre Abel, snur seg til den da mentalt anemiske statsvitenskapsstudenten, Sondre Sommerfelt - altså meg - som Abel har lurt med på en mellomfagforelesning i tema ”Etnisitet og nasjonalisme”. Vi er på sovesal 7 på SV, Blindern, en gang på midten av nittitallet. Abel smiler lurt, ”Skjønner du?”. Foran oss på podiet står en tilsynelatende gosjlig fyr som likevel glefser ut eder og galle til en forsamling av afrodansende etnotanter, cordbefengte pusegutter som aldri, aldri vil bli menn, forskremte misjonærbarn og en og annen slenger, det vil si oss. Jada dette er antropologiklisjeen, men fy svarte som den stemmer. En av cord gutta med stram dialekt og nødtørftig ytre prøver å argumentere for at foreleserens utsagn om at Aasen hadde vannskrekk er usakelig og usmaklig. Han blir kjapt og kontant avvist av vår guru og cowboy, ”Jo! Mannen hadde vannskrekk! Hver gang han så havet løp han med halen mellom beina opp i dalen igjen!”. ”JAH man!” applauderer vi.

Der og da inngås en taus pakt om verdensherredømme mellom Abel og Sommerfelt. Vi skal spre det glade antropologiske budskap og vi skal vinne til slutt. I en påfølgende årelang kavalkade i potlacher, grisefester, hanekamper, overmodene jamfruktorgier, bauler shots, bongo trommer med baby skjelletter, mannlige selvpåførte placebo menstruasjoner, substansiell søskenhjelp og en mengde bambusslag mot bakhode blir pakten bare sterkere og sterkere. Vi lurer; Er det ingen som har skjønt at dette er ”The Theory About Everything”, samfunnsvitenskapens svar på kvantefysikkens strengeteorier? Er det kun vi som har forstått at den eller de som besitter denne kunnskapen har potensialet til å nå ”hur långt som helst”? Antropologi er en potensiell monsterfabrikk. Det er som om hele 6.etasje sitter på Coca Cola-patentet, men det er kun vi to som skjønner at man kan lage forførende eliksir av det. Vi begynner nøydsommerlig å pønske ut vår plan.

Fenomenologisk abduksjon

Etter en del bomturer innen HR – human relation – paraplybetegnelsen på all menneskelig handling innen næringslivet, får vi napp i NRK og Kristopher Schau’s ”Forfall”-prosjekt. I utgangspunktet er ikke næringslivet en dum vei å gå. Penga og makta ligger jo der, og noen smarte antropologijenter har begynt å gjøre det bra med å bedrive organisasjonsrådgiving. Likevel, vår mono-opptreden i næringslivet kollapser totalt. Ikke uforståelig da våre fremste og eneste metodiske grep for organisasjonsutvikling og bedriftskultur er chestpounding og runddans. Sjekk ut nettsiden Kulturterapeutene.no. Vi innser at det er kun gjennom galskap vi kan nå vårt mål.

Bedre er det derfor med NRK. Kristopher har som hensikt å forfalle både fysisk og kulturelt. Leger er hentet inn for å måle lever, nyre og gallestein, men hva med kulturen? Hvordan måles et kulturelt forfall? Vi setter oss ned med ”Distinksjonen” og utarbeider en Bourdieuisk matrise og en kulturtrykkmåler som måler forfall i kulturelle BAR. Samtidig lager vi en lengre ”test ditt eget kulturelle forfall” for NRK Upunkts nettsider. Dette har siden vært den mest besøkte nettsiden på Upunkt med 150 000 treff på det meste på en dag!

Kristophers forfall ender godt, eller dårlig, heldigvis. Vi er lenge redde. Ikke går det med sprenglesing av Vigdis Hjort og ikke går det med mye junk. Utslagene er for små på måler’n. Våre fremstøt med å få han til å leve med rotter, bakgårdskatter og glefsene løshunder ble konsist stoppet av dyrevernere. Også vår ide om å få han til å dele seng med utvalgte fra Plata blir avvist. Heldigvis spiser han til slutt en meget stor føflekk som i over 35 år har levd på halsen til pr-sjefen. På antropologistudiet har vi, sikker med god grunn, blitt ført bak lyset av guruene om mange ting, ikke minst at ”negeren IKKE har rytme i kroppen”?! Har noen sett Michael Jackson som 5 åring synge ”I Want You Back”? Da! Motbevis! En annen er at ”kannibalisme som kulturell handling har aldri eksistert!”? Heldigvis har vi en ganske nøyaktig måler som motbeviser dette bastant. Å spise andres føflekker er kulturelt forfall i en moderne verden, og Kristophers kultur synker til bunns. Samme test med samme måler ville gått rett til værs i stillehavsregionen.

Teknologiens fortryllelser

Etter dette skjønner vi at vi trenger samarbeidpartnere. Det å lage måleinstrumenter m.m krever bricoleurer, handy-hunks. Vi finner en meget god i designer Jørn Jøntvedt. Sammen med han starter vi kunstnerkollektivet, ”TalkingPiece”. Vårt mantra blir ikke ”vi knekker nøtter”, neida. Det blir den mye mer elegante ”Sosio-kulturelle aktualiteter manifistert gjennom objekter”. Poesi synes nå vi. Sjekk oss ut på ”talkingpiece.org”. Vi tror på et tidlig tidspunkt at små ubetydelige objekter vil være vårt ekspressive utrykk, småsaker for samlere og sankere. Vi har jo lært å være induktive. Heldigvis kommer vi på bedre tanker. Store, bråkete og helst meningløse installasjoner er vår greie. Monumenter er det eneste som teller i lengden. I 2003 får vi tilbudet om å komme med ”et forslag til fortellergrep for utstilling på fredssenteret Vestbanen”. Dette tror vi egentlig er en fordekt formulering som sier at, ”Hei gutter. Dere er med i en hemmelig konkurranse, men dere vet det ikke fordi den er skikkelig hemmelig”.

Som snytt ut av en innføringsforelesning av Geir Lundestad på historie hovedfag er ”Fred og konfliktløsning” og ”Kamp for like rettigheter” tema for senter og åpningsutstilling. Vi får utdelt en palett av konflikter som har vært i Nobelinstituttets søkelys gjennom hundre år. Snask! Vi går til motangrep med ”Små steder store spørsmål”. Tidlig får vi en ide om at hovedgrep for utstillingen må være å gjenskape liminalfasen. En romlig og fysisk inndeling i 3 deler, med en atskillelsesfase, en liminalitetsfase og en reintegrasjonsfase. Vi eleverer jordhytta til et hypermoderne nivå. I den første sonen skal publikum bli revet ut av sitt vanlige jeg og dermed blir mer mottakelige for vår hjernevasking. Vi kaller sonen ”ID-sentrifuge”. I den midterste skal de ristes som i en kakeboks, abstrahere verden rundt på en ny måte, se livet gjennom andre briller, våre briller. Siste sone forbereder vi publikum på integrasjon tilbake til normalsamfunnet. Her skal det være rom får refleksjon og ettertanke. En hårete indisk yogidogg adresse Hollywood kunne ikke designet det bedre i sin spa.

Leseren kan selv tenke seg at dette originale konseptet går lett å selge inn til Det Norske Nobelinstitutt. Nei. Men mye ”Enchantment of Technology” i Flash, Movement Design og 3D gjør underverker. Heldigvis for oss har vi fått med Nordkalottens beste simsalabimdesigner, Svein Skjæret. Ingenting er vanskelig for han. Alle har vel sett spesialeffektene i ”Ringenes Herre? Dette er samme greie. Vi er aldri mer enn et par tasteklikk fra løsning. Nobelinstituttet blir blendet, og vi får jobben om utstillingen. Likevel må alle de syv dødssynder og flere til brukes for å gjennomføre prosjektet etter vår ide til åpningen 11. juni 2005.

Fundament

Vår grunnleggende holdning til ”smörgåsbordet” av konflikter vi får servert av Nobelinstituttet, og som de vil at vi skal ”presentere så spennende som mulig”, er at konflikter har to sider – minst. Videre må man prøve å ha flere tanker i hode på en gang. Dette har guruene i 6. etasje lært oss. ”Tenk kontekst, kontekst, kontekst!”, spinner rundt i hodene våres som en gammel sirkelsag under hele arbeidsperioden. Særlig gjelder dette i utvikling av manus og dreiebok. En dreiebok lik det arbeides med i film må til for at designer og frik kan omgjøre våre fortellinger til visuelle utrykk. Boken blir vår felles kommunikative plattform. ”Felles plattform” er faktisk viktig i alt vi gjør. Vi vil at vår metode å angripe et tema på, vår måte å se verden på skal farge publikum. Vi vil at de som opplever våre installasjoner skal fylles av samme nysgjerrighet som oss. Vi vil de skal tørre å ta på seg psykadelliske ”annerledes”-briller og se krystallklart. Dette gjelder derfor for våre medarbeidere, samarbeidspartnere og kunder også. Helt livsviktig i en slik prosess er oversettelsen, å kunne formidle våre kongstanker slik at mottaker forstår og engasjeres, enten det er datafriks, designere, arkitekter, håndverkere, pedantiske historikere, pengefolk, japanske turister eller skoleklasser. Det er samme greie, egentlig. Derfor kan metodene til tider være ganske utradisjonelle eller de kan være helt spinnville. Målet helliggjør middelet.

Given etter å utbrodere en flersidighet og kommunisere dette ligger i at begge Sondre’ne har opplevd en antro-tid fylt med mening i kontrast. Det er mange guru’er men Levi-Strauss er vår Siddhartha Gautama. Det å presentere tema i dikotomier er en pedagogisk rettesnor for både installasjonen på Vestbanen og for vår kommunikasjon generelt. Vi er og blir strukturalister besatt av konstruktivisme. Ikke så rart at vi lager store konstruksjoner. Det betyr ikke at vi ikke ser essensialisme som essensielt. Siste sylinder av installasjonen på Vestbanen er en måte å forene disse motstridene teoriene i praksis. Ved å prøve å ”lande” en kakofoni av konflikter og galskap i et hav av kåte sommerfugler hyller vi et felleskap som er frigjort fra tid og sted. Her ligger kjernen til humanitet og menneskeverd. Vårt mål om verdensherredømme er derfor både pedagogisk og medmenneskelig fundert. Vi er dyrket frem i 6. etasje i SV-bygget på Blindern. Heldigvis er det en snill monsterfabrikk.

Sondre Sommerfelt

CV

Sondre Sommerfelt har en uforløst hovedfagsoppgave om arkitektur og urbanitet i Barcelona. Han jobber som kommunikasjonsrådgiver, for tiden tilknyttet NAL – Norske Arkitekters Landsforbund.

Sondre Abel er cand.polit.i sosialantropologi med hovedoppgave om nasjonalisme i Skottland og er for tiden engasjert i UD.

Talking Piece er et eksperiment både i form og innhold, bredt sammensatt av animatører, antropologer, designere og musikere. Gruppens drivkraft er å kombinere effektive kunstneriske utrykksformer med digital formidling og interaktivitet. Etter ferdigstillingen av ”Triptych of Hope” på Nobels Fredssenter jobber gruppen nå med museer og sentre i utlandet om utstillingsoppdrag.

”Triptych of Hope” er utstilt på vestbanen frem til 1.januar 2006.