Antropolog-portrettet:

Siv Elin Ånestad

Siv-elin_1.jpg

Scener fra studentlivet til arbeidslivet

Skrevet av Siv Elin Ånestad, desember 2009

Scene 1:

Bergen 2004. Smånervøs går jeg inn på kontoret til Bruce Kapferer, veilederen min. Jeg skal få tilbakemelding på førsteutkastet til hovedfagsoppgaven, og håper at jeg kan levere samme semester. ”Bra utgangspunkt” sier han - ”nå kan du gå hjem og skrive hele oppgaven på nytt”. Jeg ser vantro på han: ”Men jeg får ikke mer studielån” svarer jeg. ”Pøh – penger” fnyser den anerkjente australske antropologen. Fortvilet går jeg hjemover med tårer i øynene. Tenk at en veiledningstime plutselig skulle gjøre livet mitt til en Karate Kid parodi. De neste fem månedene bruker jeg til å skrive hele hovedfagsoppgaven om igjen.

Scene 2:

Jeg står med hånden nedi en svær gryte risengrynsgrøt og skraper ut det brente i bunnen. Vi har risengrynsgrøt hver fredag i SFOen, og det tar faen meg over en halvtime bare å vaske opp gryten etter vi har spist. ”Tok jeg hovedfag i antropologi for å stå her og vaske gryter?” tenker jeg. Det føles absurd. Året er 2005 og jeg har nettopp flyttet til Oslo for å få meg en ordentlig jobb. På fjernsynet sier de at arbeidsmarkedet er stramt for tiden. ”Hvordan går det?” spør en av kollegaene mine som har jobbet på Lambertseter SFO omtrent siden jeg ble født. ”Greit nok” sier jeg stille. ”Sjefen for de dårlige tider!” proklamerer hun og blunker.

Scene 3:

Oslo sentrum 2006. Jeg står i mitt beste jobbantrekk og presenterer funnene fra en kvalitativ undersøkelse analysebyrået jeg jobber for har gjennomført på vegne av et stort forsikringsselskap. Rundt bordet sitter 15 dresskledde menn, de fleste 20 vintre eldre enn meg. Ansiktene deres røper lite om hva de synes, verken om funnene eller presentasjonen. Møterommet er funksjonelt og minimalistisk, stål og glass, støvfritt. Ærlig talt føler jeg meg litt på tynn is. Jeg måtte overta prosjektet fra en kollega som ble sykemeldt for et par uker siden, og kan egentlig fint lite om forsikring. Men det viser undersøkelsen at folk flest heller ikke kan. Oppdragsgiver har vanskelig for å tro at folk faktisk vet så lite om forsikringen det er snakk om. Funnene peker i retning av at informasjonsavdelingen på huset må tenke i nye baner for å nå frem med sitt budskap.

Veien til min nåværende stilling (frustrasjoner, tilfeldigheter, lyst).

Over har jeg prøvd å fargelegge utdrag fra den krøkkete veien fra studielivet til arbeidslivet. I stedet for å lage en sammenhengende historie der B synes å følge helt naturlig etter A, vil jeg heller trekke frem hvordan det kan være litt tilfeldig hvilken jobb man havner i, i alle fall når det gjelder den første ”ordentlige” jobben etter endt master/hovedfag i antropologi. I løpet av studietiden tenkte jeg ikke så mye på hva jeg skulle jobbe med når jeg ble ferdig. Jeg var bare så glad for å ha begynt på et studium som trigget meg, som hjalp meg å forstå verden og meg selv og som utfordret meg. Som mange andre antropologistudenter valgte jeg tema for hovedfagsoppgaven min (prostitusjon på Cuba) hovedsakelig ut fra interesse, ikke ut fra matnyttighet.

Overgangen til arbeidslivet var brå. Eksamensfesten var over, alt hadde dreid seg om å få oppgaven så god som mulig, jeg hadde ikke kikket på en eneste jobbannonse. ”Alle jobbene er i Oslo” tenkte jeg og kjøpte en miniprisbillett med toget over fjellet til tigerstaden. Vel fremme i Oslo tok jeg den første jobben jeg kom over av rent overlevelsesinstinkt: SFO vikar. Visst var det gøy å jobbe med barn, og visst fikk jeg bruke ulike sider av meg selv - men hvor var jobben i mitt liv? Det gikk noen måneder og av alle søknadene jeg sendte inn dit det var mulighet for å få bruke antropologi, fikk jeg napp innen en bransje vi ikke hadde snakket om i studietiden: kvalitativ markedsanalyse. Leder for kvalitativ avdeling i analysebyrået Research International (nå eid av TNS Gallup) mente de kunne ha god bruk for en antropolog, men i første omgang bare i frilansstilling.

Slik begynte mitt dobbeltliv som antropolog; på dagtid sprang jeg etter barn og prøvde å ta på dem plaster eller regnjakken, på kveldstid satt jeg bak et enveisspeil sammen med oppdragsgivere innen alt fra mat til banktjenester og skrev ned alt som ble sagt i fokusgruppene sjefen min modererte. Det var something completely different. Det beste med jobben var diskusjonene med sjefen i etterkant av fokusgruppene, da vi sammen analyserte det som hadde blitt sagt i gruppene og disponerte rapportene som skulle skrives.

Etter hvert sluttet jeg på SFOen og begynte i et halvt års vikariat i markedsavdelingen på Det Norske Samlaget. Jeg fortsatte å arbeide som frilanskonsulent i Research International på kveldstid. Det var spennende å være innom forlagsbransjen, godt miljø og livfulle samtaler i lunsjen. Men siden jeg skulle være der så kort tid, fikk jeg aldri riktig være med der det skjedde. Når andre gikk inn i viktige møter og jeg satt igjen på kontoret mitt opplevde jeg en kyklopisk følelse av frustrasjon. ”Jeg har jo så mange ideer men ingen spør meg om hva jeg mener” furtet jeg for meg selv ganske ofte ila. denne perioden.

På nyåret 2006, etter endt vikariat i Samlaget ble jeg endelig fast ansatt som analytiker i Research International. Frustrasjonen jeg før hadde følt over å ikke bli spurt og hørt, ble raskt omdannet til en overveldende følelse av å være skikkelig i rampelyset. Plutselig var jeg en av tre juniorer selskapet hadde investert i. Alle lurte på hvem jeg var og hva jeg hadde å bidra med. Jeg fikk kundeansvar og faktureringskrav og ble til stadighet spurt min kvalitative mening (spesielt siden jeg var en av de få som jobbet i kvalitativ avdeling). Som fersk konsulent gikk alt i forunderlig raskt ”vil du være med så heng på” tempo. Arbeidet bestod i å være prosjektleder: designe undersøkelsesopplegg, skrive tilbud, ha kundekontakt, datainnsamling (moderere fokusgrupper og gjennomføre dybdeintervjuer), skrive rapporter og presentere funn for oppdragsgiverne. Jeg lærte enormt mye på kort tid og arbeidsdagene ble strukket slik at våren forsvant. Men en tanke dukket opp med jevne mellomrom: ”Dette er en omvei, men en nyttig omvei”. Etter et par år i konsulentbransjen fikk jeg behov for å få tiden til å gå saktere.

I løpet av en tremåneders time out i blant annet India og Kina fikk jeg tid til å tenke meg om, gruble over hva jeg virkelig kunne tenke meg å jobbe med. Neste runde jobbsøking hadde jeg den verdifulle førstejobberfaringen i trillekofferten og søkte mye mer målrettet: hovedsakelig humanitære organisasjoner og forskningsinstitutt. Og du får ikke den jobben du vil før du ser for deg at du kan få den jobben du vil. Jeg formelig jublet inn i telefonrøret til personalkonsulenten da hun ringte for å tilby meg stillingen som forsker III ved SIFO (Statens institutt for forbruksforskning). Man kan si mangt om overgangen fra konsulentbransjen til forskertilværelsen. Jeg vil gjerne si et par ting.

Fra konsulent til forsker

En ting jeg lærte som fersk konsulent var å stole på min evne til improvisasjon hvis det skulle knipe; hvis kunden ikke opplevde at de fikk svar på det de ønsket under fokusgruppen og man måtte stå stødig samtidig som man frigjorde seg fra scriptet, hvis problemstillingen krevde en ny metodebruk, hvis jeg fikk et helt uventet spørsmål under en presentasjon for oppdragsgivers ledergruppe. Som konsulent er man til tider ganske utsatt og kan oppleve kinkige situasjoner. Det kan for eksempel skje at en person hos oppdragsgiver prøver å stille deg til veggs under et møte eller en presentasjon for å posisjonere seg vis-à-vis sine overordnede eller kollegaer. Da gjelder det å være obs på at det er internpolitikk i gjære og ikke ta det altfor personlig. Eller det kan skje at funnene fra en undersøkelse er så negative at det peker i retning av at produktet eller annonsen ikke bør lanseres eller modereres kraftig. Dette kan oppleves som vanskelig for dem som har jobbet frem ideen, og det er viktig å formidle budskapet på en skånsom måte slik at det ikke er ”the messenger” som blir drept, men ”the darling”.

En av de tingene jeg opplevde som mest spennende med å jobbe i Research International var å lære alle de kvalitative metodene analytikerne i det internasjonale selskapet boltret seg i. Trolig har det mye med tidspresset og timeprisene i bransjen å gjøre, i alle fall var det sjelden man benytter feltarbeid i markedsundersøkelser. Men markedsanalytikere har utviklet en rekke kvalitative intervjuteknikker og øvelser som blir brukt under dybdeintervjuer og fokusgrupper. For meg som kom fra et fag som helt siden Malinowski har utøvd kunsten å la seg synke ned i det etnografiske bad, var det underfundig at kvalitativ metode kunne fremstå og bli brukt så konkret.

Det var egentlig litt av en overgang å gå fra å være konsulent i næringslivet til forsker. Jeg hadde vært to år i en rastløs bransje der ting skulle skje fort, der vi skrev med korte og poengterte setninger, satt i landskap og stort sett var positive (en av sjefene jeg hadde i RI annonserte på det første teammøtet vi hadde:”Og her i vår gruppe er vi positive. Vi har ikke energi til noe annet”). Som forsker i staten ble jeg del av et ettertenksomt miljø der man sitter mye alene på kontoret med hjernen sin og en pc og stiller spørsmål ved ting.

Spørsmålene jeg grubler over og diskuterer med kollegaer nå har bevegd seg fra merkenivå (hvilken frokostblanding bør lanseres, og hvordan kan merket vi jobber med best posisjonere seg vis-à-vis konkurrentene) til større og mer etiske problemstillinger som: Hvem har ansvar for god dyrevelferd – staten, markedsaktørene eller forbrukerne? Hvordan forstå spillavhengighet blant ungdom som spiller nettspill, og hvor går grensen mellom engasjement og avhengighet? Kan og bør staten regulere kommersielle nettspill rettet mot barn? Hvorfor har det norske markedet for sportsprodukter (energidrikke, proteinshakes, energibarer etc.) skutt i været de siste årene? Innvirker norske mediers representasjoner av ulike innvandrergrupper på innvandreres mediebruk? Som forsker ved Statens institutt for forbruksforskning har jeg fått mulighet til å jobbe med varierte og spennende problemstillinger. Noe av utfordringen ligger i å holde seg faglig oppdatert innenfor ulike tematikker.

Fokuserer vi på likehetene har konsulentbransjen og forskertilværelsen også noe til felles: det er for eksempel viktig å ha selvtillit. Som konsulent skal du rådgi andre, og det er viktig å fremstå som trygg, både på det faglige plan og som person. Og det å arbeide som forsker uten doktorgrad krever at du hele tiden opprettholder troen på at du har noe å melde i selskap med dyktige kollegaer som har forsket innen sine fagfelt i en årrekke. En annen utfordring er å vite hvor mye man skal si ja til. Hvis jobben ikke setter naturlige grenser for en, må man faktisk lære å sette disse grensene selv. Og med så mye å lære og så mange spennende arbeidsoppgaver kan det være vanskelig å si nei. Spesielt når man er ny i jobben og har lyst til å vise hva man duger til.

Til slutt

Noe av det jeg setter mest pris på ved faget vårt er måten vi blir utfordret til å bruke oss selv, både under feltarbeidet og under skriveprosessen. Alle som har gjort feltarbeid vet hvor krevende det kan være til tider; hvordan man kjenner sulten, varmen, kulden, avvisningen, fascinasjonen, skammen over sin egen klønete uvitenhet, gleden, oppgløddheten, tvilen, ensomheten osv. osv. på kroppen. Man slipper ikke unna. Og da er det bare å gjøre som Frode Storaas rådet oss til på NAF konferansen i Bergen 2009, under en plenumssesjon som omhandlet feltarbeidet: ”Tune in - and hang out”. Også i fortolkningen av innsamlet datamateriale må antropologen bruke seg selv og sin livserfaring for å leve seg inn i verden til informantene sine; for å prøve å virkelig forstå hvordan det er å være dem og slik gjøre livene deres levende for andre.

Det var en annen månedens antropolog[1] som skrev på disse sidene at prosessen med å skaffe seg jobb er som å gjøre et nytt feltarbeid. Det å begynne å jobbe er på en måte også et feltarbeid. For gjennom feltarbeid lærer man ikke bare å forstå en ny kultur, man blir også bedre kjent med seg selv. Hva gjør meg stresset? Liker jeg å lede eller vil jeg helst slippe? Hvordan er jeg å samarbeide med? Hva oppmuntrer meg, hva gjør meg usikker og nevrotisk? Liker jeg å skrive? Vil jeg jobbe med lange eller kortere tidsfrister? I møte med kollegaer og arbeidsoppgaver på arbeidsplassen møter man seg selv i døren gang på gang. Lykke til – tune in and hang out!

[1] Aina Landsverk Hagen (månedens antropolog august 2009).