Antropolog-portrettet:

Pål Skedsmo

Månedens antropolog for mars 2007, Pål Skedsmo, er forsker III ved Fridtjof Nansens institutt. Der har han vært ansatt siden sommeren 2005. Pål Skedsmo skrev masteroppgave om en russisk miljøorganisasjon i Murmansk. Hans forskningsinteresser er miljøorganisasjoner og sivilt samfunn i Russland og Armenia. Pål Skedsmo er involvert i et forskningsrådsfinansiert bokprosjekt om sivilt samfunn i russisk Barentsregion og han er prosjektleder for et prosjekt om miljøforvaltning i Armenia. I tillegg har han diverse oppdragsprosjekter.

Pål Skedsmo tar oss med på en reise i hans arbeidshverdag. Reisen starter på Lysaker og går nordover og østover, for så å ende på Lysaker igjen. Pål Skedsmo reflekterer rundt legitimering av faget i forhold til blant annet oppdragsforskning, og empiriens plass i forhold til teorien. Hans oppfordring til seg selv, og til ”ferske” antropologer, er å stole på at ens egen empiri har verdi. God lesning!

Pal_Skedsmo2.JPG

Skrevet av Pål Skedsmo, forsker III ved Fridtjof Nansens institutt.mars 2007

Teksten

Jeg er ansatt ved Fridtjof Nansens institutt (FNI) som holder til i Nansens bolig, Polhøgda på Lysaker. Instituttet er et utenrikspolitisk forskningsinstitutt som har internasjonal miljø-, energi- og ressurspolitikk som sine kjerneområder. Vi har et Russlands- og nordområdeprogram, og det er under det min prosjektportefølje sorterer. I hovedsak finansieres forskningen av Norges Forskningsråd samt ulike næringsaktører, offentlig forvaltning og diverse EU-midler.

Polhøgda er stedet Eva Nansen ventet og ventet på sin Fridtjof mens han var på Fram-ekspedisjonen. Den var som kjent bare et påskudd for at han selv og Hjalmar Johansen skulle få sjansen til å bli dus. Det brukte de tre år på, mens de lærte litt av hvert om havstrømmene. I dag hersker det en mer uformell atmosfære på Polhøgda – og strengere krav til effektivitet – men like fullt hviler Nansens ånd stadig over oss. Nansens grav ligger på Polhøgda, i uvigslet jord slik han ønsket. Nansens posisjon som noe annet enn ”bare” en heroisk polfarer blir vi stadig minnet om. Dette viser seg for eksempel gjennom forslag fra en gruppe Nansen-frelste russere som gjerne ville hedre Nansen ved å drikke vodka og fyre av en salve med Kalasjnikoven ved graven hans (dette ble det dessverre ikke noe av), til den armenske foreningen i Norges årvisse blomsternedleggelse ved graven til minne om Nansens arbeid for armenerne. På jobbreiser i nettopp Russland og Armenia blir jeg stadig minnet på hva Nansen betyr for mange på grunn av hans innsats på områder som vel egentlig er mer heroiske enn polarekspedisjonene som vies mest oppmerksomhet i Norge. En annen side ved Nansen er dessuten at han var tidlig ute med å gjøre et slags feltarbeid, den gang han overvintret hos inuittene på Grønland.

Min tilværelse på FNI begynte med en utlysning av et ettårig studentstipend. Halmstrået som var lagt ut for ikke-statsvitenskapelige studenter var ordet tverrfaglig. Så det grep jeg begjærlig, noe som førte til at jeg etter endt feltarbeid i Murmansk hadde en stipendplass som ventet på meg på Polhøgda. Prosjektet mitt gikk ut på å undersøke hvordan norsk hjelpetrang og demokratiseringsiver over den norsk-russiske grensa manifesterer seg i en miljøorganisasjon for ungdom i Murmansk – og miljøvernernes respons på dette.

Feltarbeidet i Murmansk var spennende (... og innimellom frustrerende som seg hør og bør), og det resulterte i et materiale som jeg våren 2005 leverte inn som masteroppgave: ”Doing good in Murmansk? Civil society, ideology and everyday practices in a Russian environmental NGO”. Etter at den var i boks åpnet det seg en mulighet for ansettelse ved FNI, som jeg selvsagt takket ja til. I begynnelsen assisterte jeg i diverse prosjekter, foretok arkivsøk og lignende. Etter hvert har prosjektporteføljen min blitt mer variert og selvstendig, samtidig som jeg fortsatt samarbeider nært med andre forskere på flere prosjekter.

Så da er vi vel framme ved det denne spalten skal handle om, en antropologs erfaringer fra arbeidslivet. Så vidt jeg har forstått er noe av ideen bak spalten månedens antropolog å vise hvordan antropologer i arbeidslivet har det, og hvordan bakgrunnen som antropolog er relevant i arbeidslivet. Vel, i og med at jeg jobber som forsker – i egenskap av å være antropolog – er det vel ingen overdrivelse å si at utdannelsen er relevant for jobben. Derimot kan man spørre seg hvorfor arbeidsplassen min anså antropologi som relevant. Jeg er vel ikke instituttets eneste antropolog kun for å være et kuriøst innslag i en forskerstab dominert av statsvitere? (Vel, fagene juss, historie, xinologi, biologi og økonomi har også sine våpendragere på Polhøgda). Men vi kan kanskje utvide spørsmålet til: hvordan er antropologi relevant innenfor det feltet jeg forsker på? At en antropolog synes antropologi er viktig er sånn det bør være, spørsmålet er hvorfor (om?) andre synes det. Sett fra instituttets side tror jeg det handler om å ha en bred tverrfaglig kompetanse der ulike faglige perspektiver kan utfylle hverandre.

Tverrfaglighet er helt åpenbart et fyndord i prosjektsøknader, men det er også reelle fordeler ved dette. Enten oppdragsgiverne våre er forskningsrådet eller aktører fra næringslivet, er de ofte opptatt av en bred tilnærming til et bestemt sakskompleks. Da er det bra å kunne nyttiggjøre seg perspektiver og metoder fra flere forskjellige fag. Et annet poeng her er at ettersom FNI er et oppdragsforskningsinstitutt fører det nok til at empirien vies større oppmerksomhet enn teoriutvikling. Samtidig blir kanskje faglige og teoretiske skillelinjer ikke like viktig som det kan se ut til å være i universitetsmiljøene.

Noe av det månedens antropolog for desember tok opp tror jeg også er relevant i denne sammenhengen. Hun diskuterte hvorfor folk stadig spør oss om hva antropologi egentlig er? Spørsmålet kan sikkert besvares på mange måter, men for min del tror jeg det handler om at den antropologiske kunnskapen må legitimeres – ikke bare i egne øyne, men også i kollegers, oppdragsgiveres og, for den sakens skyld, venners øyne. Og vi må vel erkjenne at antropologisk kunnskap ikke alltid anses som så veldig legitim, om vi med legitim mener matnyttig og anvendbar. En hver antropolog vil selvsagt være uenig i dette, men jeg snakker nå altså om omverdenens persepsjoner.

Som oppdragsforskere bruker vi relativt mye tid på å skrive prosjektsøknader parallelt med at løpende forsknings- og publiseringsforpliktelser skal oppfylles. Arbeidet med prosjektsøknader gir etter min mening nyttig trening i å lære seg å gjøre egen kunnskapsproduksjon relevant for andre. Overfor oppdragsgivere holder det ikke å påpeke at forskningen er interessant i seg selv. Poenget må være å gjøre den relevant for oppdragsgiver, samtidig som den enkelte forsker, og instituttet som sådan, får utviklet sin (forsknings-) kompetanse. Dette fordrer en smule tilpasning selvsagt, men ikke for en hver pris. Det peker også på et helt sentralt element med oppdragsforskning: oppdrag gis dels på bakgrunn av eksisterende kompetanse, dels bygger oppdrag ny kompetanse som kan gi grobunn for nye prosjekter. Armenia-prosjektet ved FNI er et slik prosjekt. Selve prosjektet er utpreget anvendt, men ved å delta i dette, bygger vi ny kompetanse som kan komme til nytte i fremtidige prosjektsøknader og forhåpentligvis påfølgende forskning.

Legitimeringen av faget handler også om ens eget forhold til faget. For min egen del har jeg etter hvert lært at det er ekstremt viktig å stole på at ens egen empiri har verdi – og ikke bare er et sammensurium av banale hendelser som andre ikke har interesse av å høre om. Ved ikke å stole på egen empiri har jeg av og til fortrengt empiriske beskrivelser til fordel for teoretiske diskusjoner. På den måten risikerer man at feltarbeidet låner legitimitet til det man skriver om uten at feltarbeidet og empirien får den plass det fortjener – og dermed blir det verken troverdig eller god antropologi. Dette er kanskje ikke den beste reklamen for meg selv, men det er noe jeg stadig minner meg selv på – og jobber med for å bli en bedre antropolog. Uansett tror jeg at dette er en viktig erkjennelse å ha i mente blant antropologer som er ferske i faget. Empirien er interessant i seg selv, den trenger ikke teori for å bli interessant, selv om teori kan få deg til å forstå empirien bedre.

Mot nord!

Mine mer konkrete arbeidserfaringer spenner vidt; Russlandsprogrammets portefølje er stor og variert og det innebærer at jeg har fått muligheten til jobbe med mye forskjellig. For å rette blikket nordover først: Selv om det bare er tre år siden jeg var på feltarbeid var det faktisk før den store nordområde-euforien spredte om seg. Men allerede da var det mulig å ane konturene av den. Dessuten hadde Barentssamarbeidet pågått i overkant av ti år, med vekslende hell og ditto vekslende grad av troverdig entusiasme.

En fortettet etnografi over Barentssamarbeidet og de nye relasjonene i nord, kan man få oppleve ved å reise med en av de daglige bussrutene som går mellom Kirkenes og Murmansk. Når jeg reiser med den treffer jeg alt fra russiske fiskere på vei til eller fra tråleren i havna i Kirkenes, norske menn på jakt etter kjærligheten i Murmansk, journalister som gjerne skal avgårde for å bekrefte sine fordommer om Russland, en NGO-representant eller to, russiske kvinner og barn på vei til mann i Norge eller på besøk til bestemor i Murmansk. En ganske gjennomsnittlig befolket busstur Kirkenes-Murmansk eller andre veien pleier å være omtrent som jeg beskrev over. Soldatene som patruljerer Russlands indre grensegjerde, og dermed den indre passkontrollen (2-3 mil inn fra den norsk-russiske grensa og en overlevning fra Sovjetunionen, som FSB nå har overtatt kontrollen av) kommer i tillegg. Dette er vel kanskje en forenkling og eksotifisering, men som en illustrasjon av de mange grensemøtene og identitetsprosjektene som foregår over den norsk-russiske grensa mener jeg det har noe for seg. Vi som sitter på bussen, og flere med oss, merker uansett at det i disse dager hersker en viss nordområdeeufori med store vyer for ”nordområdene”. Disse vyene fikk et skudd for baugen med Gazproms nei til å invitere Statoil/Hydro med som partnere på Sjtokman, men ennå er ingenting avgjort.

Som oppdragsforskere har vi merket en økt etterspørsel etter instituttets kompetanse etter hvert som forventningene har blitt bygd opp. Et annet element ved dette er at vi så hvordan diskursen i media og i politikken forandret seg over tid. Plutselig snakket alle om nordområdene, det ble etter hvert et sted med stor forbokstav uten at noen noensinne hadde avgrenset det verken politisk eller geografisk. Dette forutsetter riktignok at jeg ikke ser på ellipsen som ble slått rundt et stort geografisk område på forsiden av stortingsmeldingen, ”Muligheter og utfordringer i nord” (1), som en tilstrekkelig avgrensing. Men, la gå, vi vet at det er oppi der et sted. Saken er uansett denne: Fra at ”alle” snakket om Barentsregionen fra 1993 av, snakker man nå om (N)ordområdene. Dette er et eksempel på at ”[r]egions are defined in terms of speech acts; they are talked and written into existence” (2), enten dette gjelder Barentsregionen eller det mer løse begrepet (N)ordområdene. På samme måte kan man si at mye av viraken rundt det sivile samfunn er et diskursivt fenomen. Samtidig er det klart at støtteordningene blant annet i Barentsregionen har bidratt til et hav av organisasjoner og praksiser innenfor det sivile samfunn. Noe av dette mylderet er det vi jobber med innenfor et bokprosjekt om sivilt samfunn i regionen.

Pal_Sk.collage2.jpg

En liten visuell stemningsrapport

Armenia

I tillegg til å fortsette arbeidet med det sivile samfunn på Kolahalvøya har jeg også kunnet forflytte meg en smule sørover. Praktisk prosjektledelse på FNIs Armeniaprosjekt er en spennende utfordring i tillegg til det rent faglige. Prosjektet er først og fremst rettet mot armensk miljøforvaltning, men også miljøorganisasjoners rolle. Etter å ha studert noen utslag av norsk demokratieksport på Kolahalvøya, der sivilt samfunn er et av nøkkelsymbolene, er det noe ganske annet å lede et prosjekt der premisset er at Norge – i det minste i oppdragsgivers øyne – har noen komparative fordeler vis-à-vis Armenia i form av en kompetanse man skal prøve å overføre til armensk forvaltning. ”Capacity building” og ”log framing” er begreper det er viktig å opprettholde en viss kritisk distanse til, og som vi i liten grad benytter oss av. Samtidig er det åpenbart at et såvidt anvendt prosjekt har noe for seg, både fordi det er noe armensk forvaltning har etterspurt og har interesse av, og fordi det er med på å gi FNI verdifull kompetanse om regionen.

Vel, så drar man til Armenia, og møter en forvaltning der for eksempel en byråkrat på regionalt nivå kan sitte på et kontor uten telefon, faks, pc osv. Samtidig skal vedkommende forvalte Armenias miljøforpliktelser på lokalplanet, i tråd med de direktivene som nettopp ikke kommer fra hovedstaden. Fraværet av en aktiv politikk overfor lokale myndigheter fører med andre ord til mye improvisasjon lokalt.

For min egen del må jeg si at Armenia er et svært spennende land å reise i, der det ligger i en region som alltid har fascinert meg. Armenere føler seg nok ofte ”kringsatt av fiender” (Aserbajdsjan og Tyrkia) og det er også der navnet Nansen bringer frem de sterkeste følelsene. Dette fordi mange i Armenia er etterkommere etter armenere som overlevde takket være Nansen-passet. Det er selvsagt derfor armenere legger ned blomster på Nansens grav hver 24. april (på denne datoen i 1915 ble det omstridte folkemordet på armenerne innledet i Istanbul). Og dermed er vi tilbake på Polhøgda. Da håper jeg at denne lille reisen i arbeidshverdag (og geografi) har gitt et visst innblikk i hva jeg driver med.