Antropolog-portrettet:

Ole-Bjørn Fossbakk

Ole-Bjørn Fossbakk oppfordrer studenter å velge fagsammensetningen i en bachelor/master veldig nøye. Og han skulle ønske at studenter også innen antropologi kunne ha større mulighet til å ta tilleggsfag som er relevant for praktisk jobbing, både i privat næringsliv og offentlig forvaltning – i små og store kommuner.

Fossbakk_OleBjoern.jpg

To know who you are means to know where you are.

(James Clifford 1989)

Skrevet av Ole-Bjørn Fossbakk, seminaransvarlig/styreleder ved Festivalen Riddu Riddu, januar 2005.

Å være sosialantropolog og samtidig jobbe langt, langt utenfor akademia er som å være konstant på feltarbeid. Tverrfaglighet er snarere regelen enn unntaket for sosialantropologer i et mangslungent yrkesliv. De samfunnsvitenskaplige perspektiver og metoder utdanningen på lavere grad gir, er av like stor betydning som selve hovedfaget – eller mastergraden som det heter nå. Fordelen er at de fleste antropologer på grunn av tilnærmingen til feltet er godt rustet til på kort tid å sette seg inn i nye systemer, organisasjoner og arbeidsmetoder i en rekke ulike typer jobber. Det interessante er at diskusjonene om begrepet ”feltarbeid i egen kultur” får en helt egen mening nå man oppdager at man egentlig har en flytende identitet og svært lite egen kultur.

Nok av antropologiske utfordringer i Gaivuona suohkan

Jeg og min familie er bosatt i Gaivuona suohkan/Kåfjord kommune, som er en overveiende sjøsamisk kommune med 2332 innbyggere pr. 1. januar 2004. Min kone er oppvokst her, men etter mange år i byen, flyttet vi ”tilbake” i 1997. Kommunen er innenfor virkeområdet for samisk språklov, samisk utviklingsfond og den såkalte tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark. Næringslivet baserer seg hovedsakelig på fiske, jordbruk, kombinasjonsnæringer, småskala turisme, pendling til arbeidsplasser innen bygg og anlegg samt offentlig tjenesteyting. Jobbtilbudet for antropologer er sterkt begrenset. Folketallet er synkende. Samtidig er kommunen et arnested for samisk revitalisering og ”etniske” konflikter og urfolksfestivalen Riddu Riddu, som jeg skal komme tilbake til. Det er nok av utfordringer for en antropolog, og det hender jeg i ondsinnete øyeblikk fleiper med at man må være antropolog for å kunne bo her.

Mitt ordentlige, utdanningsrelaterte yrkesliv etter avlagt hovedfagseksamen startet med litt flaks i juni 2000 etter et halvt år på dagpenger og lønn som avløser i jordbruket. Da ble jeg ansatt som prosjektleder for Nord-Troms Museum, et regionalt økomuseum som tar for seg samisk, kvensk og norsk historie og kultur. Jobben gikk ut på å planlegge og bygge ei utstilling om handelen på det gamle Skibotn-markedet – i sin tid et av de største og viktigste på Nordkalotten. Stikkordene var markedet som møtested og arena for utveksling av varer og religiøse ideer mellom de tre såkalte ”stammene”; kvener fra Tornedalen, samene fra fjorden og vidda, og handelsmenn. Grunnboka kom på plass og det samme gjorde utstillinga som åpnet i juni 2002.

Mye papirarbeid – men det kan læres

Jeg ble først ansatt i Kåfjord Kommune som leder og koordinator for et samarbeidsprosjekt mellom en gruppe samisklærere fra hele Troms fylke som arbeider med å utvikle et modulbasert undervisningssystem for samisk 2. språk. Målet er å få til et undervisningsopplegg som kan fange opp elever på det nivået de befinner seg på i samisk. Det er slik i Nord-Troms at det er varierende hvor mye folk kan av samisk. Området ble utsatt for en svært intensiv fornorskningsprosess fram til 1960-årene. Derfor er det få foreldre i dag som har et aktivt samisk språk. Men det er likevel ønske om å videreføre og ta vare på det samiske språk som ennå snakkes. Dette prosjektet pågår ennå og vil trolig ferdigstilles i løpet av 2005.

Tidlig på sommeren -04 fikk jeg forespørsel om å vikariere i ei 50 prosent stilling som næringskonsulent. Det skal innrømmes at jeg ble litt blek med det samme. Tanken på forretningsplaner, budsjett, regnskap, momsregler og alt slikt en næringskonsulent kan komme bort i, og som en sosialantropolog ikke nødvendigvis behersker helt, fikk angsten til å stige. Men jeg takket selvsagt ja og tenkte at disse tingene lar seg lære. Mye av arbeidet består i å vurdere søknader om støtte fra nærings- og utviklingsfond, lage saksframstillinger til næringsstyret, bistand til søkere og bidra til utvikling av mål og strategier for næringsutvikling i kommunen.

Riddu Riddu-festivalen

Mitt yrkesliv begynte egentlig i 1999 da jeg avtjente ti års utsatt siviltjeneste som koordinator for festivalen Riddu Riddu. For dem som ikke vet det, er Riddu Riddu en årlig internasjonal urfolksfestival som finner sted i Kåfjord kommune hvert år – tredje helgen i juli. I denne jobben fikk jeg bruk for det meste av teorier om etnisitet, identitet og praktisk organisering av prosesser. Fra før av kjente jeg festivalen fremst av alt som deltaker, men også som frivillig. Dette var ei utrolig flott erfaring som gjorde at jeg ble i festivalen. Her har jeg siden hatt roller som seminansvarlig, styremedlem og styreleder. Riddu Riddu-festivalen har oppnådd status som en viktig festival på mange nivåer – hovedsakelig som kulturscene for samene og urfolk i den arktiske verden. Men festivalen inviterer med ujevne mellomrom urfolk fra andre deler av verden. Sist hadde vi besøk av ei dansegruppe fra Botswana (Sanfolket), observatører fra Festival in the Desert, Marocco og fra Migration Festival, Taiwan.

Kulturell endring, utfordring av identiteter, tradisjoner og det senmoderne er en rød tråd i veven. Forskere innen ulike samfunnsvitenskapelige grener fra hele verden bruker festivalen og menneskene rundt den som et sted for feltarbeid. Disse og media har vært med på å bidra til at festivalen er blitt en suksesshistorie om nyskapning og innovasjon i perifere områder. Festivalen blir også sett på som viktig for samisk identitetsdannelse og revitalisering.

Er antropologene klar over potensialet?

Altså, oppgavene en sosialantropolog kan gjøre, er mange. Men jeg tror at mange arbeidsgivere og ikke minst sosialantropologer og/eller samfunnsvitere, ikke er klar over potensialet!? Skulle ønske at studenter også innen antropologi kunne ha større mulighet til å ta tilleggsfag som er relevant i forhold til praktisk jobbing, både i privat næringsliv og offentlig forvaltning i små og store kommuner.

Når det er sagt, har utdanningsboomen i norsk samfunn ført til at det er utdannet en rekke antropologer og andre samfunnsvitere som samfunnet kanskje ikke helt vet hva det skal gjøre med. Verken næringsliv eller administrasjonssjefene i småkommunene i Nord-Troms vet nok om hva en samfunnsviter er, og ennå mindre hva en antropolog kan brukes til.

Allan Sande, månedens antropolog i desember, stiller spørsmål om hva en skal betrakte som ens faglige identitet. Jeg mener at det er situasjonsdefinisjonen som avgjør hva slags kunnskaper som er viktigst. Derfor vil jeg oppfordre studenter til å velge fagsammensetningen i en bachelor/master veldig nøye. Jeg anbefaler på det varmeste alle antropologer å kikke litt på studieplanen til bachelorgraden i samfunnsplanlegging/lokalsamfunnsforskning ved Universitetet i Tromsø.

Uansett er det ikke tvil om at det å være sosialantropolog i Kåfjord er utfordrende, utviklende og gir uhyre interessante innsikter i forholdet og samspillet mellom det lokale og det globale.

Forrige måneds antropolog, Allan Sande, oppmuntrer i så måte:

”Hvilke faglig identiteter skal en velge å bruke? Konklusjonen er i grunnen den samme som for Woody Allen når det gjelder seksuelle legninger og personlig identitet: Det er best å være bifil på lørdagskvelden for da dobler man muligheten”.

Ole-Bjørn Fossbakk er seminaransvarlig/styreleder ved Festivalen Riddu Riddu (http://riddu.com/).

Han har epostadresse ole-bjorn@riddu.com