Antropolog-portrettet:

Olav Aanestad

Aanestad tok sitt hovedfag ved Universitet i Bergen, og gjorde sitt feltarbeid i Beirut, Libanon. I avhandlingen skrev Aanestad om forholdet Libanesere imellom etter nesten to tiår med borgerkrig. Her i portrettet forteller han om en spennende inntreden og utvikling i arbeidslivet, hvor antropologien har avslørt mer og mer av sin relevans. Som rådgiver i Hero har Aanestad blant annet dratt nytte av erfaringen med å selv være ny et sted under feltarbeidet, av antropologiens søken etter å forstå hvordan folk selv opplever situasjoner og ikke minst ser hans interesse for samhandling ut til å være særlig nyttig i flere aspekter av arbeidslivet. Det er med spennende og belysende eksempler at Aanestad tar oss med på en liten del av hans reise i arbeidslivet, med antropologien i kofferten.

Olav_Aanestad-001.jpg

Skrevet av Olav Aanestad, rådgiver Hero Norge, april 2012.

Sosialantropologi; hva kan du bruke det til? Min onkel så på meg over middagsbordet, med interesse i blikket. Jeg innså umiddelbart at dette kom jeg til å slite med å svare på, og sa noe heller vagt om det å forstå andre mennesker og kulturer. 22 år gammel, og uten særlig arbeidserfaring, visste jeg også med det samme at jeg måtte melde pass på oppfølgingsspørsmålet: Blir det noe penger av slikt, da? For at spørsmålet ikke skulle stå ubesvart lirte jeg av meg noe om jobb i akademia, og kanskje FN, hvor en vet å verdsette slik kunnskap. Men innerst inne visste jeg at dette var gode spørsmål, og at jeg manglet gode svar.

Tretten år senere sitter jeg på kontoret i Nygårdsgaten i Bergen og prater med Ahmed som jeg veileder inn i det norske arbeidslivet. Ahmed har studert sykepleie, og har til tross for at han bare er i midten av 20årene allerede ti år bak seg som ambulansepersonell på Vestbredden. Selv om skadene han har erfaring med å behandle heldigvis er sjeldne i Norge, ville nok likevel hans kunnskap og erfaringer komme godt med i det norske helsevesen. Men som nyankommen landsmann er likevel veien til jobben han kan så godt lang. Som med så mange andre er det helt grunnleggende ting som språkbeherskelse, sosialt nettverk, samt forståelse av hvordan samfunn og arbeidsliv er organisert som utgjør de største hindrene. På mange måter kan jeg relatere meg til hans utfordringer gjennom de opplevelser jeg gjorde selv i mitt hovedfagsfeltarbeid i Beirut da jeg var på hans alder.

Da jeg ankom Beirut som en duggfrisk utøver av feltarbeidsøvelsen, var det ikke mange kjente holdepunkter jeg hadde i tilværelsen. Målet med oppholdet var å kunne si noe vettugt om hvordan libanesere omgås hverandre som libanesere etter nesten to tiår med borgerkrig. Det ble etter hvert en grei avhandling ut av det, men det tok godt med tid før jeg hadde modnet såpass i felten at jeg basert på egne erfaringer og refleksjoner kunne si noe om hvordan det libanesiske samfunnet fungerer. Uten hverken språk eller lokalt nettverk, ble den tidlige fasen av feltarbeidet en langsom og energikrevende prosess, fylt med både framskritt og feilskjær. Den langsiktige verdien disse erfaringene kunne ha, var på ingen måte klar for meg under feltarbeidet. Men nå som jeg veileder Ahmed, ser jeg at det har vært svært nyttig for meg å ha gjennomgått mange av de samme personlige erfaringene som han nå gjør seg som ny i Norge. Vi kan diskutere utfordringer han står ovenfor basert på en noenlunde felles referanseramme.

Men det er ikke bare i veiledning jeg har hatt glede av min antropologiske bakgrunn. Gjennom åtte år i arbeidslivet, ansettelser i privat og offentlig sektor, så vel som sivilsamfunnsarbeid, har jeg nytt godt av faget på forskjellige vis. Faktisk fikk jeg min første jobb under mitt feltarbeid i Beirut, som kontorsjef i et norsk firma som drev med salg av maskiner til mekanisk minerydding. Det å begynne i en lederstilling i sin første fulltidsjobb hadde mange likheter med opplevelsen av å være ny i felten. Her måtte mye læres fra bunn av, både innenfor økonomi, IKT, personal, samt lover og regler for forretningsvirksomhet. Og erfaringene jeg hadde gjort meg med å håndtere en ny og komplisert virkelighet noen måneder tidligere kom godt med her.

Et spesielt interessant aspekt ved denne jobben var overgangen fra å studere hvordan folk samhandler i et etterkrigssamfunn, til faktisk å ha ansvaret for denne samhandlingen. Staben jeg ledet omfattet flere av de store sektene i Libanon, som maronitter, armenere og shiamuslimer, og ett par av de ansatte hadde også deltatt aktivt i militser under borgerkrigen. Landet har aldri tatt ett oppgjør med krigen, og spenningene mellom befolkningsgruppene synliggjøres tidvis både gjennom trusler om vold og reell vold. Likevel gikk det daglige arbeidet svært bra. Nå må det selvsagt understrekes at en som arbeidsgiver betaler folk for å være med på laget, men et godt arbeidsmiljø kommer ikke av seg selv likevel. Alle de ansatte var svært bevisst sin felles konfliktfylte historie, og visste hva som kunne provosere andre på kontoret. Det å unngå å ta opp såre tema gikk det fort automatikk i, og en fokuserte heller på å være spesielt oppmerksom ovenfor sine kolleger og jobbe litt ekstra for å skape et godt arbeidsmiljø. I løpet av min tid der opplevde jeg svært få problemer knyttet til etniske motsetninger. At det gikk så bra som det gjorde er kanskje et vitnesbyrd om at libanesere kan fungere som ett lag, tross alt.

Etter godt over to år i Libanon dro jeg hjem til Norge. Overgangen fra Beirut til Bergen opplevdes stor, og det samme må sies om overgangen fra minerydding til min påfølgende jobb i kulturskolen.  Dog, rektor på Bergen kulturskole bemerket humørfylt da jeg etter fullført hovedfag fikk engasjement som kontorleder der, at han trodde erfaringene fra arbeid i krigssoner ville komme godt med i offentlig sektor. Og han hadde på sett og vis rett. Ambisjonene skolen hadde for sin drift stod nok ikke alltid i forhold til ressursene den fikk tildelt over det kommunale budsjettet. Resultatet ble en arbeidsplass med mye engasjement og energi, men også en arbeidsplass hvor mange ansatte kjente trykket av et høyt tempo. Igjen satt jeg med administrasjons-, drifts- og personalansvar, denne gangen innenfor et ganske forskjellig formelt rammeverk fra det jeg kjente fra Beirut.

Jeg oppdaget fort at jeg fikk bruk for antropologisk tenkning og framgangsmåter også i denne jobben. Som kontorleder hadde jeg ansvaret for den administrative staben, deriblant to som hadde hatt jobben før meg. Det er nok ikke uvanlig at en i en bedrift finner ansatte som har mer driftserfaring enn sjefen, og i dette tilfellet var det spesielt tydelig. For meg var dette en god ramme å jobbe ut i fra. En grunntanke i antropologien er å bygge en forståelse av verden basert på hvordan folk lever sine liv, og å oppnå denne innsikten gjennom deltakende metoder. Arbeidet ved avdelingen fungerte bra, og de ansatte var tilsynelatende fornøyd med sine jobbsituasjoner.  Så i min inntreden som kontorleder ble det viktig å ikke forandre unødig på noe som allerede fungerte. Jeg måtte derfor bygge meg opp en forståelse av avdelingens historie og hvordan de ansatte jobbet sammen, samt sikre at mine medarbeidere kom med forslag og innspill til hva jeg skulle prioritere i mitt arbeid. I begynnelsen gjorde jeg dermed et lite feltarbeid i min egen organisasjon. Jeg la også vekt på å tydeliggjøre deltakende metoder som vår modus operandi. Dette ble blant annet gjort gjennom å ha en rimelig flat struktur på avdelingen, og innlemme ansatte i viktige beslutninger som angikk driften av avdelingen. For meg handlet dette mye om å kvalitetsikre mitt eget arbeid, være trygg på at gode eksisterende arbeidsmåter ble videreført, samt å la alle få ta del i utformingen av arbeidsplassen sin.  

Jeg har alltid likt å jobbe praktisk, og etter en periode i administrativt arbeid i kulturskolen begynte jeg å jobbe som konsulent for en dansk-norsk stiftelse som jobbet med miljø og bistandsprosjekter. The Nordic Agency for Development and Ecology, som den heter, består av naturvitere og samfunnsvitere, og jobber med naturforvaltningsprosjekter flere steder i verden. For mitt vedkommende ble hovedinnsatsen rettet mot Kina, og prosjektutvikling innen bærekraftig landbruk og miljøjournalistikk. Arbeidet gikk ut på å jobbe sammen med partnerorganisasjoner i Norge og Kina, kartlegge hvilken bistand det var behov for, og lage forslag til hvordan den kunne ytes. Arbeidet krevde både etnografisk innsikt og feltarbeidserfaring, og hadde stor nærhet til sosialantropologisk kunnskap og arbeidsformer.

Dette arbeidet var interessant og faglig givende, men det var vanskelig for en relativt ung konsulent å få nok oppdrag til å tjene en anstendig årslønn. Så jeg begynte å se etter andre bedrifter i Norge hvor jeg kunne bruke min utdannelse. Antropologi er et praksisorientert fag, og å kunne jobbe med prosjekter på bakkeplan er som nevnt viktig for meg. Et firma som hadde mange relevante praktiske prosjekter, er min nåværende arbeidsgiver Hero kompetanse i Bergen. Hero kompetanse arbeider med veiledning og utdanning av innvandrere og flyktninger, samt det offentlig og private aktører som arbeider med minoritetsspråklige. I mine godt over tre år i dette firmaet har jeg jobbet med alle disse gruppene, gjennom tema som integrering på arbeidsmarkedet, bosetting, utdanning av både regulære og irregulære migranter, samt konflikthåndtering i flyktningmottak.

Dette er et arbeid som krever både antropologi og kreativitet; hvor jeg som veileder og prosjektansvarlig jobber i rommet mellom kulturer, kunnskapsfelt, institusjoner, og ikke minst folks forskjellige ønsker og mål. Formålet med min innsats er i stor grad å legge til rette for fungerende løsninger for de som er i prosessen med å etablere et nytt liv i Norge. Selv om oppgaver og målgrupper varierer har de det til felles at det handler om å få mennesker med forskjellige bakgrunner og behov til å fungere sammen på en mest mulig konstruktiv måte. Dette kan være minoritetsspråklige arbeidstakere og lokale bedriftsledere, migranter og ansatte i flyktningmottak, eller innvandere og offentlig ansatte. I dette arbeidet har jeg hatt god bruk både for feltarbeidsferdigheter og antropologiske modeller for å jobbe med tema som maktforhold, menneskers kunnskapsystemer og livsverdener, og ikke minst relasjoner mellom forskjellige sosiale grupper.

Som veileder i arbeid med innvandrer og flyktninger befinner jeg meg ofte selv i en maktposisjon, hvor andre tillegger mine ord og råd stor vekt. Jeg har dermed, på godt og vondt, anledning til å påvirke folks livsløp. Dette er et stort ansvar, og det er helt sentralt i dette arbeidet at jeg har noen redskaper som kan hjelpe meg å forstå hvordan folk selv opplever sin situasjon. Svært ofte jobber jeg mellom motstridende interesser, som for eksempel Ahmeds ønske om raskt å komme inn i en relevant stilling og oppnå selvstendighet, og norske offentlige krav til utdanning og språknivå i arbeidslivet. Enkelte ganger kan interessene også være uforenelige. Et eksempel på dette er arbeidet jeg har gjort med irregulære migranter, hvor de ønsker å bli og Norge ønsker dem ut av landet. Uansett hvor store forskjellene mellom menneskene og målsetningene kan være, er det viktig for meg at de forskjellige situasjonene folk befinner seg i kommer tydelig fram, og at det jeg gjør er forankret i dette. For å kunne kvalitetsikre arbeid som dette, synes jeg sosialantropologi danner en svært nyttig verktøykasse.  

Så, for å svare på spørsmålene min onkel stilte, vil jeg oppsummere med å si at for meg har sosialantropologi vært et veldig anvendelig fag i arbeidslivet. Faget har latt seg kombinere med alle stillingene jeg har hatt, og bidratt til å heve kvaliteten på det jeg har gjort. Jo mer fartstid jeg får i arbeidslivet, jo mer synes jeg faget åpner seg for bruk. I mine første år i yrkeslivet var treningen i å arbeide systematisk og målrettet i en uoversiktelig setting nok det jeg satt mest pris på, foruten den empiriske innsikten jeg tilegnet meg i løpet av feltarbeidet. Men etter som jeg har fått mer fartstid og erfaring i arbeid med mennesker, både som leder og rådgiver, har andre sider av faget kommet mer til sin rett. De antropologiske perspektivene på mennesker og samfunn, treningen i å tenke kritisk rundt sin egen rolle, innsikt i hvordan vi oppfatter og skaper vår verden, og fokuset på menneskelig samhandling har gitt meg en god faglig ballast i yrkeslivet. Og, antropologien har ikke bare gitt meg nyttige verktøy, men også en inspirerende intellektuell plattform å kunne jobbe ut i fra.