Antropolog-portrettet:

Mona Paulsrud

Månedens antropolog Mona Paulsrud var en av ildsjelene som foreslo at foreningen burde satse på en etter- og videreutdanningskonferanse. Foreningen tok utfordringen på alvor og arrangerte Antropologkonferansen 2005 med stor suksess. Konferansen skal også arrangeres i år, men under det nye navnet Antronettkonferansen. Foreningen takker Mona og de andre som brant for dette svært etterlengtede tiltaket.

Mona_Paulsrud_3.JPG

Skrevet av: Mona Paulsrud, Antropolog og rådgiver i Riksrevisjonen, mars 2006

Mona Paulsrud har en yrkeskarriere som de fleste sikkert ikke forbinder med en antropologs arbeidsområder - i alle fall ikke ved første øyekast. Her er en liten smakebit fra hennes bidrag:

”Når jeg nå snur meg og ser tilbake på min yrkeskarriere så langt, består den i stor grad av å ha krysset stadig nye grenser. For å fullføre hovedfag krysset jeg grenser og trakk inn kunnskap fra andre fags fokus på barneforskning. Jeg krysset en stor grense da jeg gikk fra akademia til departement, men også da jeg gikk fra departement til revisjon. Å bytte revisjonstype er også å krysse en grense. Har jeg så forlatt antropologien på veien? […] I samtalene med andre forskningsfrie antropologer har jeg ofte spurt om vi har noe å bidra med som antropologer i jobbene våre ut over vår generelle samfunnsvitenskapelige analysekompetanse. Jeg har kommet til at vi har med oss en ferdighet ingen andre faggrupper har, nemlig evnen til å delta og observere på samme tid. Dette har gjort meg i stand til å ha en viss avstand til de yrkesroller jeg har hatt og forstå dynamikken i de reaksjoner jeg har møtt.”

Antropolog på ville veier?

Mitt navn er Mona Paulsrud, og jeg takker for å ha fått æren av å være månedens antropolog. Jeg avsluttet mitt hovedfag i sosialantropologi i Bergen i 1998, og arbeider i Riksrevisjonen, fra og med 01.01.2006 sågar i en regnskaprevisjonsavdeling. Dette høres i utgangspunktet ut som en frafallen antropolog på ville veier. I denne artikkelen vil jeg beskrive litt av hvordan veien har ført meg hit og hva jeg har lært underveis. Som så mangt annet har dette vært en gradvis prosess med mange tilfeldigheter og uintenderte konsekvenser underveis.

Fra akademia til departement

Hovedfaget mitt var en studie av internasjonale barneleire i organisasjonen CISV (Children’s International Summer Villages). Jeg beskrev hvordan det innenfor denne organisasjonens rammer fantes fastlagte sosiale praksiser og ritualer som gjentok seg uavhengig av hvor i verden leirene fant sted, som gjenoppsto hver gang organisasjonens medlemmer fra ulike deler av verden møttes for å arrangere en leir og som mange av dem opplevde som hjemme. Dermed hadde de skapt en grense mellom de som var innenfor og utenfor CISV, og barneleiren fungerte som overgangsrituale for 11-åringene som deltok inn i dette stedsuavhengige fellesskapet. Organisasjonens pedagogiske målsetning om å bidra til fred i verden gjennom å påvirke barn ble ikke oppnådd, først og fremst fordi de voksne lederne og barna på leirene konstant forhandlet om situasjonsdefinisjon. (En oppsummering av hovedoppgaven finnes på anthrobase: http://www.anthrobase.com/Txt/P/Paulsrud_M_01.htm)

Som veileder valgte jeg Sigurd Berentzen, som var Norges fremste antroplog innenfor barneforskning. Han har gjort banebrytende arbeider i studiet av barn på egne premisser, men gjorde i liten grad noe vesen av dette selv. Skjebnens gang ville det dessverre slik at han døde i en ulykke helgen etter at jeg hadde levert inn min prosjektbeskrivelse. Vi som var hans studenter ble fordelt til ulike veiledere på instituttet, men ingen av dem hadde den barneforskningskompetansen vi hadde som utgangspunkt for våre prosjekter. Sammen med Frode Jacobsen stilte jeg meg derfor i bresjen for en barneforskningsgruppe, der vi trakk inn forskere og foredragsholdere fra andre fag som psykologi, sosiologi, etnologi og pedagogikk. Denne gruppen var en viktig forutsetning for at vi kom oss i havn med våre prosjekter.

Da hovedfaget vel var i havn, kastet jeg meg full av selvtillit ut på arbeidsmarkedet. Jeg var heldig og fant en stilling i det som den gang het Barne- og familiedepartementet, med ansvaret for frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. På intervju argumenterte jeg for at dette hadde jeg skrevet hovedoppgave om, og jeg fikk stillingen. Virkeligheten i departementet var imidlertid en ganske annen enn den jeg var vant til fra akademia. ”Ansvaret for frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner” besto i praksis hovedsakelig av å forvalte en stor pengesekk til norske barne- og ungdomsorganisasjoner og å rydde opp etter jukseskandalene som denne pengesekken var befengt med på 90-tallet. Min første store arbeidsoppgave var forskriftsrevisjon, og jeg måtte sette i gang med å lære meg Økonomireglement for staten, regleverksarbeid, etatsstyring, forvaltningsloven og mange andre sentrale statlige styringsverktøy.

I antropologverdenen oppfattes departementene ofte som en stor, ugjennomtrengelig maktkoloss med onde hensikter. Jeg fikk muligheten til å tre inn i den, og det var i første omgang svært forvirrende, fordi jeg ikke kunne det lokale stammespråket. Første kapittel i innlæringen består av bunker med formalia av den typen jeg nevnte ovenfor. En forutsetning for å forstå departementene er nettopp å beherske slike formaliteter.

Hva bedriver man så egentlig tiden med der inne i byråkratiet? Man skriver og snakker sammen. Notatet er departementenes viktigste uttrykksform, og på bakgrunn av notater fattes det beslutninger. Jo viktigere beslutningen er, desto kortere og fortere må notatet skrives.

I tillegg skrives det styringsdokumenter. Det er ikke lange, grundige analyser som skal bevise dine intellektuelle nådegaver, men poengterte dokumenter som skal gi retning for handling lenger ned i systemet. Og som ansatt må man lære seg å følge de styringsdokumenter som kommer fra nivået over deg. Derfor er styringsdokumentene viktige, og det foregår kontinuerlig forhandling om ordlyd og disposisjon, fordi nyansene kan få konsekvenser i lang tid fremover. Å lære seg nyansene i denne språkbruken er andre kapittel i innlæring av det departementale stammespråk.

De ansattes viktigste oppgave i departementer er å være politikernes høyre hånd ved å skaffe dem den informasjon de til enhver tid ber om for å fatte sine beslutninger, skrive taler og avisinnlegg når de skal ut i media og sørge for at det de da opplyser offentligheten om blir gjennomført i ettertid. Alt dette blir til sammen en svært hektisk og uforutsigbar arbeidshverdag, med korte frister og nye oppdrag som tikker inn i det man er i ferd med å forlate kontoret.

Hva lærte jeg da av overgangen fra akademia til byråkrati? Den første tiden følte jeg meg som en forvillet antropolog som praktiserte som hobbyjurist og – økonom. Jeg måte lære meg en annen analyseform, der poengene var tydelige og konklusjonene krystallklare. Etter at jeg hadde skrevet mine første notater, fikk jeg kommentarer av typen: ”Ja, dette var jo en interessant analyse, men hva mener du egentlig?” Da jeg hadde lært systemets formalia og uttrykksform, var jeg på vei til å bli en kompetent aktør. Men det var da jeg fikk bruk for mitt antropologiske blikk: Jeg kunne se denne arenaens rammer, identifisere aktørene og begynne å stille meg spørsmålet: Hva skjer egentlig her? Og da fant jeg kjente og kjære antropologiske fenomener som forhandlinger, nettverk, allianser, kamp om posisjon og politisk spill på ulikt nivå. Det var først etter at jeg hadde forstått denne dynamikken at jeg kunne opptre som kompetent aktør i departementet.

Overgang til fienden

Departementenes arbeidsform er knyttet til den årlige budsjettsyklusen, der statsbudsjett skal foreberedes, vedtas i Stortinget og så gjennomføres av departementet. Dette innebærer at over tid gjentas de samme arbeidsoppgavene om og om igjen. Noen av oss blir utålmodige av slikt og søker nye beitemarker. I arbeid med tilskudd og styring hadde jeg fått sansen for det som kalles forvaltningspolitikk, altså den politikken som styrer måten staten driver styring på. Jeg hadde erfart at det finnes dårlige og mindre dårlige måter å styre staten på, og jeg kunne godt tenke meg å bidra til at de styringsformene jeg anser som bedre i større grad blir benyttet. Det var slik jeg fikk høre om Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon, og her begynte jeg å jobbe høsten 2002.

For de som ikke er helt stødige i vår statsforfatning, la oss repetere hva Riksrevisjonen er: Maktens tredelig deler staten i den dømmende makt, altså domstolene, den utøvende makt, altså Regjeringen, og den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt, altså Stortinget. Riksrevisjonen er Stortingets kontrollorgan som utfører den praktiske kontrollen og sender rapporter til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité for behandling. Riksrevisjonen står altså over departementene og kan si i fra til Stortinget hvis de gjør noe galt. Derfor oppfattes Riksrevisjonen ofte som fienden i departementene, og dit gikk jeg.

Hva gjør så en antropolog på en arbeidsplass man vanligvis assosierer med tørre menn som tenker tall, med briller, lang frakk og stresskoffert? Dette er stereotypien de fleste har av regnskapsrevisjon. I Riksrevisjonen finnes imidlertid to revisjonstyper til: selskapskontroll og forvaltningsrevisjon. Den sistnevnte har vært min arbeidsplass de siste tre årene. Forvaltningsrevisjon defineres formelt som ”systematiske undersøkelser av økonomi, produktivitet og måloppnåelse ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger”. Dette foregår i et tverrfaglig miljø på rundt 150 mennesker, som består av alle typer samfunnsvitere – blant annet tre antropologer - jurister, økonomer og en del andre faggrupper. Riksrevisjonen er en hierarkisk, byråkratisk organisasjon lik departementene, men selve undersøkelsene gjennomføres i tverrfaglige prosjekter som i snitt varer et par år av gangen. Hvert prosjekt fører fram til en rapport til Stortinget. Jeg har arbeidet i en seksjon med ansvaret for Justisdepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet, og her er det de siste årene blitt produsert undersøkelser om effektiviteten i straffesakskjeden, måloppnåelsen i kriminalomsorgen, Norges forskningsråds handlingsrettede programmer, virksomhetsstyringen ved universitetene og forvaltningen av gjeldsordningsloven. Mer om dette kan leses her:http://www.riksrevisjonen.no/.

Arbeidshverdagen i forvaltningsrevisjon er en ganske annen enn i departementet. Her jobbes det i lange linjer, det defineres problemstillinger og søkes data som kan besvare dem. Samfunnsvitenskapelig metode er verktøyet for å finne disse dataene, og til slutt skrives det en rapport som skal oppsummere det hele. Det kan også avsettes tid til å lese en fagbok fra tid til annen. Forvaltningsrevisjon er en god måte å praktisere en samfunnsvitenskapelig utdanning på, men det krever kunnskap om statens formalia. Det som skiller forvaltningsrevisjon fra forskning er først og fremst at utgangspunktet for enhver undersøkelse er ”Stortingets vedtak og forutsetninger” og ikke et selvvalgt teoretisk perspektiv. Undersøkelsene er altså normative, og det skal konkluderes om i hvilken grad mål og krav til ulike deler av offentlig forvaltning er gjennomført.

I tillegg skiller forvaltningsrevisjon seg fra akademia ved at arbeidet er prosjektorganisert. Det betyr at hele undersøkelsesprosessen foregår i en gruppeprosess med deltakere som går ut og inn underveis. Dette er en helt annen arbeidsform enn å sitte og skrive hovedoppgave for seg selv. Å være deltaker i en gruppeprosess krever noe annet enn å observere den. Det krever øvelse i selvinnsikt og kommunikasjon, og det er nok det jeg har lært mest av i den jobben.

På vei mot tallene

I forvaltningsrevisjonen har jeg de siste åren hatt status som ”sektoransvarlig for Utdannings- og forskningsdepartementet”, hvilket blant annet innebærer at jeg har ført i pennen Riksrevisjonens årlige risikovurderinger av departementet. Dette er et såkalt internt plandokument, som danner utgangspunkt for hvilke undersøkelser man velger å gjennomføre. Dokumentet er felles for alle de tre revisjonstypene; regnskaprevisjon, forvaltningsrevisjon og selskapskontroll. Dette innebærer at mennesker med ulik fagbakgrunn og arbeidsmetodikk, som ikke jobber sammen til daglig, må snakke sammen for å forfatte et felles dokument.

Ved slike anledninger oppdager man at i Riksrevisjonen, som i alle andre organisasjoner, skapes grenser mellom grupper. Gruppene er her organisatoriske enheter, revisjonstyper, og de fungerer som alle andre omvendte kjøleskap; noen er utenfor og noen er innenfor. Møtene mellom revisjonstypene har tradisjonelt vært preget av at grensene mellom gruppene aktiveres, og resultatene av samarbeidet har ikke alltid vært like konstruktivt. Som antropolog kjenner jeg godt til dynamikken som skaper grenser mellom grupper, og denne forståelsen kan også benyttes til å bygge grenser ned. I min posisjon som den som syr delene sammen til en helhet, har jeg forsøkt å opptre bevisst, sette meg inn i de ulike gruppenes stammespråk og logikk og å få frem hver enkelts bidrag til et produkt som i sum blir bedre.

Resultatet av dette er at jeg nå fra 01.01. 2006 er invitert inn til å jobbe med regnskapsrevisjon. Jeg skal der jobbe med utvikling av ny metodikk og såkalt helhetlig rapportering til Stortinget. Økonomene og revisorene trenger samfunnsvitere for å sy sammen det de finner til en større historie. Dette krever også at de finner nye måter å samarbeide på, og her kan jeg trekke på min erfaring fra prosjektarbeidet i forvaltningsrevisjon. Samtidig må jeg lære meg økonomi og regnskap for å kunne fungere i den nye jobben.

Om å krysse grenser

Når jeg nå snur meg og ser tilbake på min yrkeskarriere så langt, består den i stor grad av å ha krysset stadig nye grenser. For å fullføre hovedfag krysset jeg grenser og trakk inn kunnskap fra andre fags fokus på barneforskning. Jeg krysset en stor grense da jeg gikk fra akademia til departement, men også da jeg gikk fra departement til revisjon. Å bytte revisjonstype er også å krysse en grense. Har jeg så forlatt antropologien på veien?

Helt siden jeg forlot Nygårdshøyden har jeg befunnet meg i tunge, byråkratiske organisasjoner der tallenes tale er det som teller. Jeg har alltid vært i mindretall som antropolog, og for hver ny grense jeg har krysset har jeg måttet lære meg et nytt stammespråk og et nytt kunnskapsregime. Jeg har måttet spise mange faglige kameler. I departementet kunne jeg observere temaer som tvangsgifte og kjønnslemlestelse seile opp på den politiske arena uten at antropologisk kunnskap ble trukket inn som relevant for beslutningene som ble fattet. I Riksrevisjonen arbeider vi med data som ”objektive revisjonsbevis”. Jeg har derfor blitt en faglig hybrid, og jeg finner stor glede i tverrfaglighet og det å trekke på kunnskap fra helt andre fag enn mitt eget. Det er ofte i grenseflatene at kreative nyvinninger dukker opp, samtidig som man blir bevisst hva man selv tar for gitt.

Fokus på tverrfaglighet forhindrer meg imidlertid ikke fra å søke inspirasjon i eget fag og å stadig søke tilbake til mine faglige røtter. I 2001 fikk jeg for første gang tillatelse av arbeidsgiver til å delta på antropologforeningens årskonferanse i Bergen. Det var et ”komme hjem” prosjekt i dobbel forstand, siden det hele foregikk i min gamle studieby Bergen, samtidig som jeg kunne komme sammen med andre som tok mitt faglige perspektiv for gitt. Samtidig følte jeg meg ikke lenger helt hjemme, for svært lite av det fagstoffet som ble presentert var relevant for min arbeidshverdag. I kroker og kriker under konferansen møtte jeg andre som opplevde det samme, og vi begynte å snakke sammen. Vi dannet nettverk og begynte å snakke mer sammen på kafeer og puber rundt omkring. Året etter holdt flere av oss innlegg på årskonferansen i Trondheim, der vi presenterte problemstillinger knyttet til antropologiens relevans i andre sammenhenger enn forskning. Vi la fram et forslag om etter- og videreutdanningskonferanse for antropologer, som nå har blitt til Antronettkonferansen.

Innlegg har blitt til seminarer og seminarer har blitt til konferanser. Erfaringen er at hver gang tematikken tas opp, kommer stadig nye mennesker til med nye ideer og perspektiver, og seminarene har dekket et stort behov for mange. Vi har drevet nettverk av antropologer fra et vell av ulike arbeidshverdager over lang tid. Nå er dette arbeidet kommet inn under antropologforeningens vinger, og det tror jeg er svært nyttig for å holde det ved like over tid. Denne spalten med månedens antropolog er et godt eksempel på hvordan antropologforeningen nå tar samtalen videre om hva antropologi er og hvordan fagets representanter jobber på ulike arenaer.

Antropologiens kjerne

Hva sitter jeg så igjen med av antropologifaget etter hvert som de teoretiske spissfindighetene blekner og jeg glemmer navnet på alle folkegruppene vi leste om på pensum? Jeg tror det viktigste jeg har med meg er den grunnleggende forståelsen av at store samfunnsmessige strukturer og sammenhenger vokser ut av konkret sosialt liv, at samfunnets minste byggesten er møtet mellom enkeltmennesker. Jeg godtar ikke en skjematisk beskrivelse av sammenhenger, med en kommentar om at ”… og så kommer dette med kultur” som et litt ullent tillegg man ikke helt kan håndtere, hvilket er noe jeg ofte opplever i den verden jeg beveger meg i. Uformelt sosialt liv kan studeres, systematiseres og forklares. Selv om man ikke alltid har muligheten til å skrive avhandlinger om et sosialt fenomen, kan en viss forståelse av sammenhenger, basert på et antropologisk blikk, gi en innsikt ingen andre kan bidra med.

I samtalene med andre forskningsfrie antropologer har jeg ofte spurt om vi har noe å bidra med som antropologer i jobbene våre ut over vår generelle samfunnsvitenskapelige analysekompetanse. Jeg har kommet til at vi har med oss en ferdighet ingen andre faggrupper har, nemlig evnen til å delta og observere på samme tid. Dette har gjort meg i stand til å ha en viss avstand til de yrkesroller jeg har hatt og forstå dynamikken i de reaksjoner jeg har møtt. Som henholdsvis byråkrat og revisor har jeg kunnet skille de reaksjoner jeg ble møtt med som følge av min status fra meg selv som person, og ikke alltid tolket negative reaksjoner som personangrep. Så har jeg valgt å utforme min rolle bevisst for eksempelvis å oppnå bedre relasjoner mellom grupper. Siden det sosiale møtet er byggesteinen i ethvert sosialt mønster, kan også endring av sosiale møter påvirke sosiale mønstre. Antropologi er ikke og skal ikke være et redskapsfag med tre-punktsoppskrifter for hvordan problemer skal løses. Men ved å kunne se meg selv og mine handlinger i samspill med andre, har jeg kunnet bruke min rolle bevisst for å oppnå visse målsetninger.

Når jeg nå skal inn i en endringsprosess i regnskapsrevisjon, er dette et viktig redskap å ha med seg. Samtidig vil jeg som antropolog insistere på at reell endring bare kommer nedenfra og at overordnede beslutninger må være forståelige for den praksis som finnes på bunnivå i organisasjonen. Med et slikt perspektiv finner jeg det interessant å skulle vandre blant revisorer og økonomer en stund. Men før den tid skal jeg ennå noen måneder bare fokusere på menneskets aller mest grunnleggende sosiale relasjon sammen med min fem måneder gamle datter Julie.

Så er jeg da en antropolog på ville veier? Mange vil nok mene det. Men er ikke antropologi nettopp å la seg rive med av livets tilfeldigheter og uintenderte konsekvenser for å se hva man finner på veien?

Mona Paulsrud

E-post: mona_paulsrud(at)hotmail.com