Antropolog-portrettet:

Marte Kjær Galtung

Etter fullført Master har Marte Kjær Galtung jobbet både som praktikant og kulturattaché på ambassaden i Beijing. Etter dette hadde hun et engasjement i Øst-Asiaseksjonen i UD, der hovedoppgaven var å koordinere arbeidet med ny Kina-strategi for Regjeringen. I mangel av kina-relaterte jobber startet hun så sitt eget firma, Access China. Hennes første oppdrag var for Nordisk Film i forbindelse med innspilling av barne-tv serien Ping Pong som ble vist på NRK i februar og mars i år. Nå skriver hun bok om det moderne Kina til Aschehougs kommende bokserie Bak nyhetene. Boka søker å gå stereotypier om kineseren som den høflige regelrytteren litt i møte, og snarere tegne et bilde av åpne, uredde og kreative gründere. Kjær Galtung mener det er en viktig utfordring for antropologer å formidle verdien av erkjennelsen vi har opparbeidet oss om ”at ethvert samfunn må forstås ut ifra egne forutsetninger, forståelsen vi har av omfanget av kulturell variasjon og idealet om tabula rasa i forsøket på å forstå andre samfunn.”

Marte_Galtung1.jpg

Skrevet av Marte Kjær Galtung, driver firmaet Access China, april 2008

Fikk Kina under huden

Da jeg fortalte folk at jeg skulle begynne å studere kinesisk i 1998, så de fleste ut som spørsmålstegn. Hva i all verden skulle jeg bruke det til? Hvorfor lærte jeg meg ikke heller japansk? Men det var Kina som i løpet av to måneders reising hadde krøpet under huden på meg. Gjennom et meget godt språkprogram på Blindern, og studier i Shanghai, lærte jeg meg språket såpass godt at jeg ville gjøre feltarbeid og skrive om Kina. Forholdene for Kinas 200 millioner interne arbeidsmigranter var noe som hadde opptatt meg lenge, og jeg var egentlig aldri i tvil om hvilket tema jeg ønsket å vie et toårig masterstudium til.

Etter at jeg hadde levert masteroppgaven, og mens jeg ventet på muntlig eksamen, fikk jeg jobb som praktikant på ambassaden i Beijing. Før jeg startet var jeg veldig spent, på hva en praktikants arbeidsoppgaver ville være, og hva en ambassade egentlig gjorde. Overgangen fra lesesalen på SMR var stor. Den første uka var jeg med en av diplomatene på et møte. Da vi hadde satt oss inn i bilen så han smilende på meg. "Ja, frøken Galtung, der bestod du den første diplomatiske testen. I transport". Jeg så vel like forvirret ut som jeg følte meg, og han begynte å le og forklarte at der jeg hadde satt meg, bak sjåføren, var plassen for passasjeren med lavest rang så lenge vi bare var to. Hadde vi vært tre skulle jeg sittet foran. Det var sagt i en spøkefull tone, men jeg la merke til at alle bilturer jeg var på det året jeg jobbet der fulgte dette mønsteret. Halvåret som praktikant var en førstejobb over all forventning. Foruten å få innblikk i diplomatiet, fikk jeg bruk for det jeg kunne av kinesisk språk og samfunnsforhold. Å produsere rapporter om sosiale og politiske forhold krevde at jeg la av meg akademiske vaner med å legge vekt på tvil, nyanser, referering til motstridende kilder, osv "Det er ingen som leser et dokument på mer enn to sider", og da er det bare så vidt det er plass til konklusjonene. Dermed ble det desto viktigere å vurdere kildene til informasjonen.

Kulturattaché under Ibsen-året

I et eksempel på å være på rett sted til rett tid, gikk halvårskontrakten min ut samtidig med at han som var kulturattaché og sinolog skulle ha pappapermisjon i et halvt år, og jeg var så heldig å få bli hans vikar. Det var en jobb som krevde alt jeg hadde av kunnskaper om kinesisk språk og kultur, og litt til. Dette året var det Ibsenår, og mye ressurser gikk med til å arrangere ulike Ibsen-aktiviteter. Ibsen er stor i Kina, og det var gøy å oppleve den store responsen, og se hvordan Ibsen mottas og oppfattes i Kina. Dyrekjøpte erfaringer fra feltarbeid om hvor viktig det er å vurdere folks agenda når de velger å dele informasjon, kom godt med da vi forhandlet med flere mulige samarbeidspartnere.

Etter ett år ved ambassaden ble jeg ansatt på engasjement i Øst-Asia seksjonen i UD, der hovedoppgaven min var å koordinere arbeidet med ny Kina-strategi for Regjeringen. For å vurdere et stort antall meninger og innspill ble det igjen avgjørende å hele tida ha folks agendaer i bakhodet. Det er kanskje flere med meg som observerer overalt hvor vi deltar. Året hjemme i UD ga meg rikelig med anledning til å studere maktforhold, prestisje, motivasjoner, segmentær opposisjon i praksis...

Tok kontroll over eget liv

Jeg startet så mitt eget firma Access China. Når det ikke fantes noen Kina-relaterte jobber å søke på, bestemte jeg meg for å skape min egen arbeidsplass. Mitt første oppdrag var for Nordisk Film i forbindelse med innspilling av barne-tv serien Ping Pong som ble vist på NRK i februar og mars i år. Mye av handlingen foregår i Beijing, og det var i den forbindelse jeg ble hyret inn. Før innspillingen gikk jeg gjennom manus sammen med forfatteren og pekte på ting som ikke passet i en kinesisk kontekst. For eksempel fikk jeg tonet ned en krangel mellom en av de norske jentene og hennes kinesiske guide, fordi en kineser aldri ville kranglet med gjesten sin. Det samme gjaldt en scene der en 12 år gammel gutt svarer tilbake til en eldre mann. I forhandlinger mellom Nordisk film og kinesiske myndigheter, ga jeg førstnevnte råd basert på kunnskaper om kinesisk samfunn, kultur, verdier og forestillingsverdener, hierarki og prestisje. Innsikten jeg her brukte er i stor grad basert på feltarbeidet, og deltagende observasjon under samhandling med kinesisk diplomati og myndigheter gjennom to år i utenrikstjenesten.

Under innspillingen var hovedoppgaven min å tolke for regissøren når hun instruerte de kinesiske skuespillerne. Jeg forstod raskt hva som menes med at tolking er mye mer enn å oversette ord som sies. For å formidle meninger og bevare en god stemning, var jeg nødt til å være kreativ. Når regissøren på 31 instruerte eldre damer, for eksempel, la jeg på høflighetsfraser, for at de ikke skulle oppfatte henne som uhøflig. I samarbeidet mellom det norske og kinesiske staben fungerte jeg litt som et slags mellomledd, og forklarte hvorfor folk gjorde som de gjorde, og oppklarte misforståelser så godt jeg kunne "Hvorfor kan de ikke bare si nei når noe ikke går?" klagde en av de norske over sine kinesiske assistenter. Svaret ligger mer i språklige forhold enn i en overdrevent høflig kultur. Kinesisk har ingen ord for ja og nei, dermed svarer kinesere på både positive og negative spørsmål med "riktig" som blir "Yes" i samtaler med utlendinger. "De blir ikke ferdige til i morgen?" - "Ja", betyr altså "Riktig, de blir ikke ferdige til i morgen".

Bokprosjekt

Jeg skriver for tiden en bok om moderne Kina til Aschehougs kommende bokserie Bak nyhetene. Vi teppebombes av bøker, artikler, reportasjer, analyser om Kina for tiden, og jeg ser det som ett av hovedformålene med boka å gå stereotypier litt i møte. Bildet av den underkuede, overdrevent høflige, kollektivistiske kineseren, som følger alle regler til punkt og prikke uten å mukke, stemmer ikke overens med de kineserne jeg har møtt og kjenner. Med fare for å gjøre meg skyldig i en like todimensjonal skildring av 1,3 milliarder mennesker, syns jeg det er et mønster at folk er åpne, uredde og kreative gründere. Strukturer og normer brukes aktivt og strategisk, og følges i den grad det er hensiktsmessig. Barths tomatmann ville funnet mange likemenn i Kina. For det formålet er det jeg lærte under feltarbeidet av uvurderlig betydning. Talende historier og opplevelser krydrer ikke bare boka, men blir pilarer for å støtte opp eller imøtegå vanlige oppfatninger og teorier.

Å være min egen arbeidsgiver har både fordeler og ulemper. Det krever høy grad av selvdisiplin, og det varierer hvor mye det er å gjøre, og dermed hvor mye penger som kommer inn. Friheten det innebærer setter jeg enorm pris på! Jeg styrer dagene mine selv, og foreløpig har jeg bare hatt oppdrag som jeg selv synes har vært morsomme. Som antropologer blir vi ofte spurt "Ja, men hva kan du egentlig?". Jeg mener det er en svært viktig utfordring å formidle verdien av erkjennelsen vi som antropologer har opparbeidet oss om at ethvert samfunn må forstås ut ifra egne forutsetninger, forståelsen vi har av omfanget av kulturell variasjon og idealet om tabula rasa i forsøket på å forstå andre samfunn. Ved å drive for meg selv og søke etter oppdrag har jeg blitt flinkere til å definere og sette ord på hva jeg kan og hva jeg har å bidra med.