Antropolog-portrettet:

Mari D. Bergseth

Månedens antropolog for november 2008, Mari Bergseth, tar oss med helt tilbake til tiden før hun valgte å studere sosialantropologi. Hvorfor velger man et fag som sosialantropologi? Vel. Vi har neppe alle de samme grunnene, men her kan du i alle fall lese om hva det var som fikk Mari Bergseth til å begynne på faget, valgene hun tok og hva hun anser som de viktigste antropologiske verktøy.

Mari_Bergseth.jpg

Skrevet av Mari D. Bergseth, studie- og forskningskonsulent ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur, november 2008

Veivalg

Tenkt deg at året er 1999. Det er august. Renten er på vei ned og optimismen er på vei opp. Den trusselen om atomkrig som fikk oss til å ligge søvnløse noen tiår tidligere er historie, likeså er Berlinmuren og Sovjetunionen. Verden frykter ikke Osama bin Laden, Mette-Marit er ennå ikke kronprinsesse, og vi har ikke hørt om Barak Obama. Det som ingen trodde skulle skje igjen, har skjedd; det er krig i Europa. Både Per Aabel og Curtis Mayfield er fremdeles blant oss. Og det er studiestart på Blindern.

Midt i dette står jeg, Mari Bergseth. Jeg er 22 år og skal til å ta fatt på mitt tredje studieår. De to foregående årene har jeg studert ex.phil og ex.fac, og fordypet meg i fransk historie, kultur og litteratur tilsvarende fransk mellomfag. Nå skal jeg velge noe nytt, et nytt fag til cand.mag.-graden min, og jeg aner ikke hva. Fra videregående har jeg ”full realfagspakke” med matte, fysikk og kjemi, og planen hadde vært at det skulle føre meg til medisin- eller odontologistudier, eller kanskje meteorologi. Men mellom andre og tredje klasse, tilbrakte jeg et år i Frankrike på en franske videregående skole (Lycée) og derfor føltes det både naturlig og riktig å studere fransk. Men hva nå?

På denne tiden er ennå ikke Internett tatt fullt i bruk som informasjonskanal av Universitetet i Oslo. Vi som skal ta fatt på et nytt semester flokker derfor rundt de mange paller som står strategisk plassert rundt på campus. Vi er på jakt etter Semesterhåndboken for Universitetet i Oslo Høst 1999. Dette er vår Bibel. Her finnes all informasjon om alle fag og studier som tilbys ved UiO – det er bare å velge og vrake. Noen fag er lettere å vrake enn andre, arkivkunnskap for eksempel – nei takk! Jeg blar og leser: Arkeologi – njaaaaaa; Statsvitenskap – nei, jeg liker ikke å regne statistikk og det er en del av metoden der; Teatertvitenskap – nei, da får det heller bli teaterhøgskolen... Katalogen (det er mer en katalog enn en nett liten håndbok) er tjukk, studietilbudet bredt og valgene mange. Et stykke ut i katalogen fanger et SV-fag min interesse, Sosiologi. Faget virker spennende og jeg bretter inn hjørnet på siden slik at jeg lett skal finne den igjen når jeg er kommet til den fasen i utvelgelsen hvor ulike kandidater skal sammenlignes. Jeg blar videre, og nok et SV-fag fanger min interesse. ”Sosialantropologi” leser jeg, ”Verden... etnografiske fremstillinger... oss og dem” og som om dette ikke er interessant nok: faget er blottet for metode med statistikk. Jeg er solgt!

Ikke mange dagene etter er vi i gang med forelesningene. Og etter hvert som jeg fordyper meg i pensum og hører foreleserne fortelle, blir jeg mer og mer overbevist om at jeg har gjort et riktig valg. Dagene på lesesalen blir mange og plutselig sitter jeg med grunnfagseksamen i hånden, samtidig bestemmer jeg meg for å ta mellomfag – jeg kjenner på at antropologi kanskje er mitt fag. Et fag som søker å gi gode forklaringer på den typen spørsmål jeg liker å stille. Men jeg savner en ting. Etter et år med antropologi har jeg inntrykk av at faget i stor grad søker svar langt utenfor Norge og Europa. Etter pensumlistene å dømme er det lite antropologi som utøves i vestlige storskalasamfunn. Derfor bestemmer jeg meg for at mitt fremtidige hovedfagsprosjekt skal være om nettopp dette. Som det siste faget i cand.mag.-graden min velger jeg derfor statsvitenskap, som jeg mener kan være en nyttig støttedisiplin for meg.

Høsten 2001 får jeg opptak på hovedfag i sosialantropologi, men jeg tar permisjon for i stedet å ta Prosjektforum (1), organisasjon- og ledelsestudier. Gjennom Prosjektforum får jeg endelig verdifull ”hands on”-erfaring, jeg får nyttegjort mye av antropologien som jeg så langt kun har hatt et teoretisk forhold til. I samarbeid med fire medstudenter med fagbakgrunner ulike fra min, skriver jeg en analyse av Departementenes traineprogram. Jeg opplever at antropologien har gitt meg et begrepsapparat og en tenkemåte som er ekstremt fruktbar i studiet av en organisasjon, og som gir ”kjøtt på beinet” til mine medstudenters mer kvantitative tilnærnærminger.

Prosjektforum gjør meg motivert til å ta fatt på hovedfaget. Mens jeg planlegger feltarbeidet og tema for avhandlingen min, har jeg hovedfagsprosjektets nytte og fremtidige arbeidsmuligheter i tankene. Etter et år med mer teoretisk innføring står jeg i januar 2003 plutselig midt i Strasbourg, Frankrike. Her skal jeg tilbringe de kommende månedene med den hensikt å finne ut mer om hvordan et europeisk fellesskap vokser frem parallelt med den politiske og økonomiske integrasjonsprosessen i EU.

Etter syv måneder i Strasbourg vender jeg tilbake til Oslo og tar fatt på skrivingen. Avhandlingen kaller jeg Forent mangfold. Strasbourgs europaagenter og deres europeiskhet. Tittelen viser til mine informanter: Unge mennesker fra ulike steder i Europa, bosatt i Strasbourg mens de arbeider for en av de mange europeiske samarbeidsorganisasjonene man finner der. Mens jeg arbeider med avhandlingen begynner jeg å jobbe i ekspedisjonen ved Sosialantropologisk institutt, UiO. Jobben beholder jeg etter at avhandlingen er levert, men arbeidstiden og ansvarsområdene endres noe. Fra å være en deltidsjobb med hovedansvar for instituttets førstelinje, blir det en fulltidsjobb hvor jeg får mer og dypere kontakt med både instituttets studenter og ansatte. Jeg tar meg blant annen av eksamensavvikling, pensumbestillinger, informasjon på nett (semesterhåndboken er blitt historie), interne seminarer og i år, mitt siste ved SAI, hadde jeg også det administrative ansvaret for Norsk antropologisk forenings årskonferanse.

Antropolog og hva så?

I dag er det 5. november 2008. Mye har endret seg siden 1999 og mitt første møte med antropologien. Jeg heter Mari D. Bergseth nå, er blitt noen år eldre og arbeider ikke lenger ved Sosialantropologisk institutt, men er blitt studie- og forskningskonsulent ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) (2), et forskningssenter ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, UiO. Her har jeg ansvar for senterets ph.d-program og to masterprogram. Verken den jobben jeg har i dag, eller stillingen jeg hadde ved SAI, var eksakt det jeg hadde i tankene da jeg planla hovedfagsstudiet mitt. Men misforstå meg rett – jeg er fornøyd med den veien jeg har gått. Jeg ser at min faglige bakgrunn gir meg muligheten til å nærme meg studieadministrasjonsfeltet på en litt annen måte enn kolleger med en annen bakgrunn.

Jeg anser mitt viktigste verktøy som antropolog for å være meg selv. I møtet med feltet er jeg den eneste stabile faktoren i form av at jeg kjenner meg selv. Jeg er mitt viktigste redskap. Min fremtreden skal skape tillit og invitere til samhandling. Alle som har gjennomført et feltarbeid vet at dette ikke alltid er like lett. Men som på de fleste andre områder i livet, så gjelder den gode gamle regelen om at øvelse gjør mester, også her. Trår man feil må man se på feiltrinnet som en mulighet. Da lønner det seg å være ydmyk og åpen for andres innspill. Det kan være en utfordring, men klarer man det, er muligheten for å erverve ny kunnskap og tillitt tilstede.

Et annet viktig verktøy er spørsmålene. Antropologien er tuftet på gode spørsmål, uforventede spørsmål og spørsmål som åpner for ny innsikt. Det er nærliggende å tro at i en studieveiledningsrolle så er det studenten som stiller spørsmålene og studiekonsulenten som gir svarene. Slik er det ikke nødvendigvis, i alle fall ikke om studiekonsulenten er antropolog. For å gi den enkelte studenten best mulig veiledning, må hans eller hennes behov kartlegges. Det anses muligens ikke som god pedagogikk å besvare spørsmål med spørsmål, men jeg opplever det som meget nyttig. Ikke bare gir det meg mulighet til å bli kjent med studenten på en litt mindre overfladisk måte enn hva våre møter legger opp til. Men det fremtvinger også en refleksjon hos studenten som jeg tror er nødvendig i mange tilfeller, og det skaper dialog oss i mellom.

Jeg ser også nytten av min antropologiske trening på andre områder i arbeidshverdagen. Det kreves nøyaktighet, disiplin og evne til å arbeide selvstendig for å gjennomføre et feltstudium og for å skrive en avhandling. Gjennom feltarbeidet og den påfølgende skrivefasen blir vi godt kjent med oss selv – både våre gode og våre mindre gode egenskaper. Denne kunnskapen verdsettes høyt innenfor de fleste bransjer, og vi bør bli flinkere til å markedsføre denne siden av oss selv.

Utfordringer er muligheter

I vår, da jeg fremdeles arbeidet ved Sosialantropologisk institutt, gjennomførte jeg en undersøkelse om antropologistudenters tilfredshet. Instituttet opplevde at mange studenter sluttet på bachelorprogrammet og man ønsket å finne ut hvorfor studentene sluttet og hvor de ble av. Det viser seg at mange studenter, både de som slutter og de som velger å fullføre BA-graden i antropologi, savner noe jeg er fristet til å kalle en ”virkelighetsforankring” av faget. Gjennom pensum og forelesninger presenteres studentene for et fag preget av eksotisme, stammesamfunn, spennende ritualer og religiøs mystikk. Samtidig vet vi at de færreste av oss som er ferdig utdannede antropologer arbeider med denne typen problemstillinger i det daglige. Studentene som deltok i undersøkelsen påpekte det samme. De etterlyste arbeidslivsrelevans og satte spørsmålstegn ved om antropologi var et fag for de av dem som ikke ville arbeide innen bistand eller antropologisk forskning.

Jeg mener at de ”klassiske” studiene har verdier og gir oss innsikt som lar seg overføre, både til næringsliv, offentlig forvaltning og studieadministrasjon. Men som novise i faget, kjente jeg på en frykt for at antropologien ikke skulle være nyttig utenfor Akademia. Jeg er glad for at jeg får lov til å være med å formidle fagets nytteverdi til studentene, men jeg er også av den oppfatning at vi må tørre å lytte til studentenes tilbakemeldinger på dette området. Jeg vet at det finnes vilje til å inkorporere denne delen av faget vårt i undervisningsporteføljen, utfordringen ligger i mangel på pensumslitteratur. Håpet mitt er at de møteplasser Norsk antropologisk forening setter opp – som Antronettkonferansen, årskonferansen og denne spalten – kan skape bidrag til denne undervisningen.

Antropolog, men hva nå?

Det er 5. November 2008. Renten går både opp og ned, likeså er det med optimismen her i landet. Det er fred på Balkan, men krig flere steder i verden. Alle vet at Barak Obama er, ”president elect” i USA. Det er lenge siden Mette-Marit ble kronprinsesse. Og det er enda lengre siden hun streifet innom grunnfag sosialantropologi på Blindern. Om to måneder går kontrakten min med Universitetet i Oslo ut. Innen det må jeg gjøre nye valg, jeg må bestemme meg for hvor og hvordan jeg vil bruke min kompetanse, min kunnskap og mine erfaringer videre. Foreløpig vet jeg bare at mulighetene er mange…

Kontaktinformasjon

Navn: Mari D. Bergseth

E-post 

Telefon: 45267706

Fotnoter

(1) Prosjektforum tilbys den dag i dag, om i en noe annerledes form enn da jeg tok faget. Få antropologer er innom studiet, en viktig årsak til dette er at det i dag ikke er rom for Prosjektforum i en mastergrad i sosialantropologi. Statsvitere, samfunnsgeografer og sosiologer, faggrupper mange antropologer konkurrerer mot på arbeidsmarkedet, oppfordres av sine institutter til å ta Prosjektforum som en del av sin mastergrad. I mine øyne gir dette dem et enormt konkurransefortrinn på arbeidsmarkedet. Mer informasjon om Prosjektforum finner du her

(2) Les mer om TIK