Antropolog-portrettet:

Lorenz Khazaleh

lorenz.jpg

Skrevet av Lorenz Khazaleh, frilansjournalist, juli 2006

- Meg? Men det blir nok ingen suksesshistorie! Det var min første reaksjon da jeg hørte at jeg skulle være månedens antropolog. Etter fem år på arbeidsmarkedet har jeg kanskje funnet min nisje, men ingen sikker inntektskilde.

For drøye to år siden sa jeg opp jobben min. Etter to år i byråkratiet var jeg lei. Heller være arbeidsledig enn å holde på med noe der du må fornekte din identitet, tenkte jeg. Jeg savnet antropologien! Og jeg savnet journalistikken (jeg jobbet for en lokalavis mens jeg studerte). Jeg lengtet etter å kunne stille spørsmålstegn ved alt, å utforske noe nytt, å tenke, filosofere, skrive, lese, studere, diskutere. Å sove lenge og heller jobbe sent utover natta.

I nesten to år hadde jeg en ni-til-fire-jobb. Jeg jobbet med flyktninger. Dette har vært en verdifull erfaring. Som ansatt i det kommunale flyktningarbeidet (flyktningkonsulent / miljøarbeider) fikk jeg innblikk i byråkratikulturen – et mystisk univers med egne regler, koder og et eget språk som det tar tid å lære. Å jobbe med flyktninger er som å være på en verdensreise: Stadig vekk blir du kjent med nye mennesker – fra Tsjetsjena, Kongo, Etiopia, Indonesia og mange andre land. Ofte satt vi sammen og snakket som en gjør når en møter andre reisende på et vandrerhjem i fjerne strøk. Men jeg mistrivdes i rollen som byråkrat. Som tidligere månedens antropolog Jannicke Hjelmervik skrev: “I rutinens- og produksjonens verden er det ikke rom for egne tanker. De som ikke ønsker å arbeide under slike betingelser må finne seg andre jobber.”

Fra byråkratiet til frilans

Derfor “back to the roots”: Nå jobber jeg som frilansjournalist, spesialisert på forskningsformidling. Utgangspunktet mitt er "Alt er blitt forsket på – men ingen vet om det" og "Samfunnsvitere (spesielt antropologer) utnytter internettets muligheter i altfor liten grad".

Journalistikk er et opplagt yrkesfelt for antropologer. Antropologer og journalister har mye til felles: En ønsker å beskrive og forklare hvorfor verden er slik den er. Både journalister og antropologer går ut i feltet og samhandler med informanter. Forskjellen er at journalisten må jobbe raskere. Det som en antropolog kan bruke ett år på å finne ut, må journalisten klare innen en time, maks en dag. Men om en skriver om urfolksfestivalen Riddu Riddu, ungdomspolitikk eller en vanlig bydelsfest, har jeg ofte lagt merke til at redaktørene setter pris på vårt perspektiv nedenfra og vår tilbøyelighet til å se en sak fra flere sider. Eneste ulempen er at det nesten ikke fins ledige stillinger.

Jeg skriver regelmessig for den flerkulturelle avisa Utrop (www.utrop.no). I spalten "Akademisk hjørne" presenterer jeg nyere relevant forskning. Dessuten er jeg ansatt (på oppdragsbasis) som webjournalist i forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge (CULCOM): Jeg er ansvarlig for å presentere forskere involvert i programmet og for å dekke konferanser og andre arrangementer. Tekstene blir publisert på programmets hjemmeside http://www.culcom.uio.no og skal være forståelige også for folk uten doktorgrad. Programmet er tverrfaglig men mange antropologer er involvert. Det er en jobb jeg trives veldig i: I motsetning til jobben i kommunen der kunnskap om regler, rutiner og prosedyrer var viktigst, kan jeg nå endelig bruke kompetansen min som antropolog – og journalist! Og ikke minst er jeg glad for intellektuell påfyll og stimulans.

CULCOMs nettside er et eksempel på forskningsformidling som ikke lenger er basert på papir, men på nett. Fordelene er åpenbare: En når ut til langt flere folk fordi tekstene er lettere tilgjengelig (de trenger ikke bestilles og sendes og alt er gratis). Tekstene er mye mer oppdaterte, dessuten søkbare. Informasjonsutbyttet for leserne er langt større på grunn av linkene til andre nettsteder. Vi har lagt ut flere hovedoppgaver og papers.

Antropologi på nett

I mange disipliner er internett blitt hovedkanalen for forskningsformidling. Stadig flere akademikere oppdager at et google-søk ofte er mer effektivt til å finne relevant forskningslitteratur enn et Bibsys-søk. Men i motsetning til mange andre fag, så har ikke antropologer omfavnet nettet i særlig grad. Det er derfor jeg for to år siden startet opp nettstedet www.antropologi.info – et prosjekt som jeg fortsatt bruker en del tid på. Det slo meg at det fins portaler om astronomi, historie, hageplanter og hva som helst, men ikke om antropologi. Det fantes noen få initiativ, men sidene ble igjen lagt ned etter kort tid. Jeg tenkte: Hvorfor ikke samle antropologisk kunnskap på ett sted? Prøve å gjøre antropologisk forskning lettere tilgjengelig? Det er mye spennende forskning som aldri finner veien til offentligheten! Noen måneder senere, på NAFs årskonferanse i Oslo, hørte jeg flere stemmer som sa at vi trenger en litt me r lettlest versjon av Norsk antropologisk tidsskrift som også er interessant for antropologer utenfor akademia. En uke senere kjøpte jeg domenet antropologi.info og begynte med å snekre sammen nettstedet.

En av de første egne sakene var et intervju med Eduardo Archetti som nettopp var kommet tilbake fra EASA-konferansen i Vienna (EASA = European Association of Social Anthropologists). Jeg tenkte: Europas største antropologikonferanse må jo være en gullgruve: Bare en gang annethvert år er så mange antropologer samlet på ett sted. Hva er det de forsker på? Hva har de opplevd på feltarbeidet? Hva diskuterer de? Her må det finnes stoff for mange uker og måneder! Men merkelig nok fant jeg ingen omtale av konferansen i nettavisene – heller ikke på EASAs hjemmeside.

Blogging demokratiserer akademia

Etter tilbakemeldingene å dømme, ser ut til at det er behov for et nettsted som oppdateres regelmessig med nyeste nytt innen faget vårt, som oppsummerer nye hovedoppgaver og artikler i fagtidsskrifter, dokumenterer antropologenes rolle i media, tipser om interessante nettsider og bidrar til en bedre kommunikasjon antropologene seg imellom og med verden utenfor elfenbeinstårnet. Ikke minst på grunn av flerspråkligheten har antropologi.info fått lesere i hele verden og ble sitert mange ganger. State University of New York at Potsdam for eksempel fører antropologi.info's tre nyeste saker opp på nettstedet sitt. Det har oppstått et antropologisk fellesskap på nettet: Flere og flere antropologer (først og fremst utenfor Norden) har opprettet blogger der de blant annet forteller om forskningen sin, diskuterer antropologenes rolle i dagens samfunn og kommenterer kritisk hendelser i verden. Vi følger med på hverandres blogger, kommenter er hverandres innlegg.

Det er en helt ny måte å kommunisere på med folk innenfor og utenfor akademia. Blogging demokratiserer akademia: Mange akademikere kommuniserer via lukkede e-postlister. Blogging derimot åpner for dialog med folk flest. Medieforskeren Jill Walker (UiB) mener faktisk at alle forskere bør skrive weblogg. Slik kan de nemlig oppfylle noe av plikten til å gi noe tilbake til samfunnet. Eksempler på blogger er gruppebloggen ”Savage Minds” http://www.savageminds.org, Cicilie Fagerlids feltarbeidsblogg http://www.antropologi.info/blog/cicilie/ og Thomas McIlwraith's FieldNotes http://www.anthroblog.tadmcilwraith.com/

Antropologer henger litt etter i dette skiftet fra papir til nett, men mye har skjedd i det siste og jeg håper at flere antropologer etter hvert vil finne ut hvor enkelt det er blitt å bruke nettbaserte publiseringsverktøy som blogger og wikier: Det er ikke mye mer krevende enn å skrive en e-post og det er mye enklere enn å bruke Microsoft Word! Jeg håper også at våre institutter og organisasjoner kommer til å bruke nettet på en mer kreativ måte. Ofte støter jeg på halvferdige og utdaterte sider, og mange forskere og stipendiater mangler en ordentlig presentasjonsside. Instituttenes nettsider blir i altfor liten grad brukt til forskningsformidling. Ofte dominerer papir-tenkemåten, det vil si det fins lite klikkbart innhold: Publikasjonslister består av en lang oppramsing av titlene av artikler og papers – men få papers er lagt ut. Heller ikke NAFs hjemmeside er særlig innovativt på dette området.

– Bekymringer over etiske dilemmaer i produksjonen av kunnskap om “de andre” har radikalt forandret måten antropologer driver forskning og skriver etnografier på, men har dessverre ikke forandret måten vi publiserer på, skrev antropolog P. Kerim Friedman i Anthropology News (Oktober 2004).

Publikasjoner på nett = tilgjengelig forskning

– Antropologer ligger etter andre fag når det gjelder å gjøre forskningslitteratur tilgjengelig. Hvis antropologer tar kunnskapsdeling alvorlig, er det nødvendig å tenke over om våre intellektuelle bidrag skal støve ned i lukkete arkiver eller om de skal være tilgjengelige for alle som “kan google”, skriver han.

I Norge blir vitenskapelige ansatte som publiserer i såkalt "anerkjente" (dvs elitære og dyre) vitenskapelige tidsskrifter belønnet. Nylig startet antropolog Anders Johansen sammen med Erik Bjerck Hagen et opprop mot en slik "antidemokratisk" forskningsfinansering.

Bedre synlighet av antropologisk kunnskap på nettet er ikke bare viktig for oss som vil lære noe nytt og holde seg oppdatert. Det er også viktig å vise hva antropologien er og hva den kan brukes til. I Tyskland og Østerrike der folk flest tror at antropologer kun er opptatt av obskure ritualer i regnskogen er flere institutter truet av nedleggelse. Nettet må bli antropologiens beste venn!

Internasjonalt er det Open Access bevegelsen som går inn for at vitenskaplige publikasjoner gjøres fritt tilgjengelige på nettet. I denne bevegelsen er bibliotekene kanskje mest aktive. De har nemlig ikke lenger råd til å abonnere på fagtidsskrifter som blir dyrere og dyrere. Universitetsbibliotekene har nå oppretta digitale arkiv. På DuO (Digitale utgivelser ved UiO www.duo.uio.no) ble for noen uker siden alle artikler i sosialantropologistudentenes årbok 2001 og 2004 gjort tilgjengelig i sin helhet! I framtida skal alle doktoravhandlinger publiseres på nettet. "After Culture: Emergent Anthropologies" heter et nytt tidsskrift som vil bli lansert i september 2006 som kun vil eksistere som nett-versjon: "En print-versjon ville øke kostnadene altfor mye", skriver Matthew Wolf-Meyer (University of Minnesota).

Det skjer mye på dette området. Kombinasjonen antropologi, journalistikk og internett er nok min nisje. Jeg har funnet den. Nå er det bare å finne ut hvordan jeg kan tjene nok penger på det. Jeg jobber mer, og tjener langt mindre enn i kommunen, men slik er det vel alltid når en satser på noe nytt og helst vil holde på med noe en brenner for?