Antropolog-portrettet:

Kristin Bergundhaugen

Månedens antropolog for februar 2009, Kristin Bergundhaugen, lærer folk å skrive søknader og cv, ringe på jobber og forbereder dem på jobbintervjuer. I det daglige arbeidet som jobbveileder kartlegger hun folks liv og forsøker å trekke frem hva slags kunnskaper de kan bruke i sitt videre arbeid for å få en jobb. Å nøste opp deler av et liv og forstå helheten, er velkjent for antropologer påpeker hun. På samme måte som antropologen må forkaste en del teorier og tenke nytt når ikke feltet stemmer overens med den etablerte oppfatningen, krever også arbeidet som jobbveileder nytenkning. Heldigvis har Bergundhaugen et kreativt team rundt seg som også er villig til å tenke nytt.

Kristin_bergundhaugen2.jpg

Skrevet av Kristin Bergundhaugen, jobbveileder/konsulent i NAV Grorud, februar 2009

Fra velferdsstaten i Spania til velferdsstaten på Grorud

Feltarbeidet til hovedfaget mitt ble utført i Spania blant norske familier. Integrasjon, liminalitet og nordmenns forhold til den norske velferdsstaten var viktige tema her. I sosiologi mellomfag skrev jeg en oppgave om muslimske kvinners problemer med å få jobb hvis de insisterte på å bruke hijab. Integrasjon, økonomi og kjønn og samfunn har vært emner som har interessert meg i flere år. Når jeg ser tilbake på dette virker det logisk å jobbe i Groruddalen hvor alle disse emnene er høyst aktuelle innenfor en enkelt arbeidsdag.

Min tittel er jobbveileder/konsulent i NAV Grorud tidligere Grorud sosialkontor. Allerede på min første uke alene som jobbkonsulent på den gang Gorud sosialkontor forstod jeg at verden har kommet til Oslo. Folk kom rett fra flyet med bagasje og trengte jobb, et sted å bo, skoleplass, barnehage og penger til å få alt dette i stand. Ved siden av å hjelpe folk å skrive søknader og cv ringte jeg Olafia klinikken for en muslimsk ugift gravid jente, snakket med UDI om familiegjenforening, oppmuntret ungdom til å gå tilbake til skolen og forklarte hvorfor tv lisens må betales uansett selv om du kun ser på dansevideoer fra Vietnam. Da jeg søkte på jobben så jeg for meg en jobb a la karrieresenteret men den viste seg å være mye mer enn det. Heldigvis. Mitt arbeid gir meg en fantastisk mulighet til å få et innblikk i menneskers liv og sosiale forhold. Hver dag får jeg bruk for antropologi og bruker min kunnskap aktivt for eksempel for å forklare om velferdsstaten til mennesker som aldri har levd i en velferdsstat. Kan dette sammenlignes med storfamilie, klan? Kan en forklare sosialstønad i et ”longterm” gaveperspektiv, som noe man får men som gis tilbake i form av å betale skatt den dagen en kommer i arbeid? Å ha kunnskap om andre menneskers kulturelle bakgrunn og samfunnsformer, gjør at jeg til en viss grad kanskje kan forutse og forstå noe av deres valg og handlinger.

Ved siden av å lære folk å skrive søknader og cv, ringe på jobber og intervjutrening har jeg også andre oppgaver. Markedsarbeid, kvalifiseringsprogram, mannsgruppe, kvinnesvømming og kvinnetrim er også en del av min arbeidsdag i samarbeid med andre kolleger fra sysselsettingsavdelingen. Markedsarbeidet går mye ut på å finne praksisplasser for de som trenger arbeidstrening, eller språktrening for deretter kunne få ordinært arbeid. Dette krever utstrakt kontakt med forskjellige bedrifter, noen ganger på flotte møterom med espressomaskin, andre ganger på et kontor bak et lager med månedens kalenderpike i sølvbikini og lakkstøvletter smilende fra veggen. Dette gjør denne delen av jobben spennende og morsom, og erfaringer fra mange år i restaurantbransjen kommer godt med. Å selge inn mennesker som kanskje ikke kommer tidsnok, ikke ønsker å arbeide, snakker dårlig norsk eller har andre problem krever at en både kan legge vekt på det positive samtidig som man forklarer hva som kan bli problematisk. Mange bedrifter ønsker å hjelpe til og har et positivt syn på å opprette praksisplasser. Problemet er å skaffe folk fast jobb. Dette er vanskelig fordi mange bedrifter som har bruk for ufaglært arbeidskraft baserer seg mye på ekstravakter og deltid. Mange blir svingdørsarbeider/sosialklient og mange mister motivasjonen og håpet om å få en jobb. Dette krever nytenkning og evne til å forkaste en del gamle teorier og metoder, slik en må på et feltarbeid når en ikke får de dataene en trenger. Med et kreativt team rundt meg som også er villige til å tenke nytt gir det muligheter til fortsatt å jobbe fra et antropologisk perspektiv. Det er spennende å få gehør for de tankene en har med fra Blindern, og samtidig være på førstelinja i en av Oslos mest multikulturelle bydeler og prøve ut teorier og metoder.

Den første sommeren i Grorud la jeg for første gang merke til innvandrermenn. Fra restaurantbransjen har jeg selvfølgelig venner og bekjente, men disse er i jobb og behersker norsk. Menn med familier som aldri har vært i jobb i Norge og som mange ganger har mistet all tro på å kunne delta med den kunnskapen de føler at de har, kjente jeg lite til. Mange har deltatt både på kurs og i praksis uten at det har ført dem nærmere arbeidslivet. Hvordan ble manns- og farsrollen utøvd i et fremmed land når en ikke var i jobb, eller hadde penger til å leve opp til forventingene omgivelsene hadde?

Vi søkte prosjektmidler og satte i gang en mannsgruppe i samarbeid med Reform ressurssenter for menn. De ønsket informasjon om denne gruppen og vi ønsket tiltak som ikke var direkte jobbrelatert noe som var vanlig for menn. Vi mente det var på høy tid for å få kunnskap om denne gruppen hvor de selv kunne komme med ytringer. På mange måter oppfattet vi menn fra etniske minoriteter som en stum gruppe. På bakgrunn av viktigheten med å få kvinnene på banen, anså vi det som like viktig å få fram mennenes stemmer og høre fra dem hva slags tiltak som er viktige i forhold til integrering og oppvekst for deres barn. Ved å tenke på en familie som en enhet som må løftes sammen, både mann og kvinne, håper vi å kunne skape en større motivasjon for å delta i det norske samfunnet. Kanskje spesielt for den generasjonen som vokser opp i Norge.

I det daglige arbeidet som jobbveileder kartlegger jeg folks liv og hva slags kunnskaper de kan bruke i sitt videre arbeid for å få en jobb som ligger i enden av kvalifiseringsarbeidet, som det heter. Her dukker det ofte opp en del ting som må ryddes av veien før en klarer å stå i en jobb. Disse samtalene er viktige for å kunne få en helhetlig oppfatning av livssituasjonen og krever en tilstedeværelse som gir tillit. Å nøste opp deler av et liv og forstå helheten har vel de fleste antropologer erfart fra feltarbeid og dette bruker jeg hver dag i møte med mennesker. Samtidig har mange år som servitør gitt meg en erfaring i å lytte etter usagte ønsker som får meg til å spørre om ting som kanskje ikke blir nevnt av den personen jeg har foran meg. Den viktigste redskapen jeg har er meg selv, som Månedens antropolog i november, Mari Bergseth, også skriver.

Den mest konkrete bruken av meg selv som redskap er kanskje å dusje naken etter kvinnesvømmingen. Mange av våre deltagere viser seg ikke nakne for andre og dusjer bak forheng. Min opplevelse av å være annerledes tvinger meg til tenke rundt dette, og denne erfaringen er nyttig for meg når jeg sitter som veileder. En annen måte å bruke seg selv som redskap er å være personlig. Dette betyr ikke å være intim, men i en samtale om for eksempel barneoppdragelse, å kunne dele oppfatninger om oppdragelse, påkledning, osv. Det er alltid viktig å tenke på hvordan et møte føles for den andre personen. Alle som jobber med brukere av NAV sitter med en makt som kan føles presserende, og mye tid brukes til å diskutere utbetalinger i forhold til den situasjonen personen er i.

I forhold til å være på et feltarbeid hvor en skal følge informanten og påvirke dem minst mulig, er min jobb nå å påvirke så mye som mulig. Hensikten er å motivere mennesker som har vært lenge uten jobb eller aldri har vært i noen. Dette er ikke helt problemfritt siden vi hele tiden må veie mellom velferdsstatens krav til deltagelse og hvert enkelt menneskes bakgrunn, enten det kommer til religion, kulturell bakgrunn, utdannelse, psykiske og fysiske helse og rus. Samtidig som en forsøker å strekke seg for å ta hensyn til en del faktorer er det viktig å ikke bli for relativistisk og la seg lede ut fra en generalisering om gruppe eller religion. Samtidig er det viktig å huske at hvert individ er unikt og har forskjellige behov uansett hvilken etnisk gruppe en tilhører. Dette gir interessante diskusjoner og min erfaring er at de fleste av mine medarbeidere hele tiden forsøker å tenke helhetlig.

I løpet av mine snart to år ved Grorud bydel har vi blitt NAV og mine arbeidsoppgaver har blitt utvidet til kvalifiseringsprogram som er den nyeste satsningen til regjeringen. Dette er nå regjeringens viktigste virkemiddel i kampen mot fattigdom. Målet med programmet er å bidra til at flere kommer i arbeid. Dette krever at jeg som konsulent gir tett oppfølgning men at deltageren selv skal være med på å utforme sin individuelle plan som skal følges framover. Ettersom dette er forholdsvis nytt kommer det hele tiden nye opplysninger rundt regelverk, utformingen av programmet og leting etter de aktivitetene som deltager og konsulent mener vil være det beste løpet. Her dukker det opp mange likhetstrekk med feltarbeid og oppgaveskriving. Å være i en prosess hvor en kanskje må forkaste flere dagers arbeid og starte på nytt og innhente mest mulig informasjon på kort tid. Samtidig må man sette grenser for folk, dette gjør at en ofte kommer i skvis mellom regelverk og folks oppfatninger av hva de kan gjøre i forhold til religion, tradisjon og kultur. Dette er en vanskelig oppgave og antropologer blir i liten grad trent i dette. I et feltarbeid følger en sine informanter uten å bryte inn, i mitt arbeid må jeg sette vilkår og trekke penger for å få mennesker til å handle slik jeg ønsker og mener er det beste for dem, hvis de skal kunne få arbeid og bli økonomisk selvstendige.

Finnes det så direkte likheter mellom nordmenn i Spania og innvandrere jeg møter i mitt arbeid i Groruddalen. Ja, de flytter lett på seg. Mange av nordmennene jeg traff i Spania flyttet mye, både i Spania og mellom Spania og Norge, dette gjelder også mange av mine brukere. Samme dag som jeg ordnet en bra praksisplass for en mann, kom han smilende inn og sa at nå dro han bort en stund og at det var vanskelig å si når han kom tilbake. Mange nordmenn i Spania og mange innvandrere i Norge er dessverre lite integrert i det storsamfunnet som er rundt dem, og velferdsstaten blir for mange av dem en meget viktig økonomisk kilde. I Spania var det flere som for eksempel mottok trygder de ikke hadde krav på ved ikke å melde flytting til Spania. Den gangen konkluderte jeg med at geografisk avstand til velferdsstaten Norge gjorde at lojaliteten til den også ble mindre, og at det derfor var lettere å motta penger du strengt tatt ikke hadde krav på. Dette gjelder kanskje også for mange innvandrere, men med den forskjellen at avstanden til velferdsstaten ikke er geografisk, men sosial og kulturell. Hvordan kan en opparbeide et lojalitetsforhold mellom individ og stat hvis vedkommende føler at en aldri har deltatt i det norske samfunnet?

Jeg har i løpet av min framstilling av mitt arbeidsfelt stilt noen spørsmål jeg ikke har gitt svar på. For meg er dette å være antropolog i arbeid. Å stille spørsmål ved systemer, være nysgjerrig på hvorfor noe som er så logisk og viktig for meg er et skuldertrekk for andre, og noen ganger få en mulighet til å forsøke å finne svar slik vi skal forsøke med mannsgruppa. I min jobb må man være genuint interessert og glad i mennesker. Til tider er det tungt å følge deres ferd igjennom livet som kanskje ikke ble helt slik de hadde tenkt seg.

I løpet av en dag kan jeg skrive bekymringsmelding til barnevernet, hjelpe noen med å søke jobber, se på forlovelsesbilder fra Pakistan sammen med en stolt ung mann som nå trenger arbeid fordi han skal gifte seg med den ”søteste jenta i hele landsbyen”, og være på svømmetrening med innvandrerkvinner. I løpet av en slik dag har jeg brukt mye av pensumet fra antropologi hovedfag, sosiologi mellomfag, kjønn og samfunn semesteremne, menneskekunnskap og god service fra restaurantbransjen, og nestekjærlighet fra……………... velferdsstaten?