Antropolog-portrettet:

Katrine Ree Holmøy

Årets siste antropolog i denne spalten, Katrine Ree Holmøy, viser oss at det kan være en fordel med en antropologisk bakgrunn i yrket som frilansjournalist, men samtidig at det også kan være en fordel med journalistutdannelse på feltarbeid. Hun gir oss et innblikk i sine studier, frivillig organisasjonsarbeid og arbeidshverdag, og tar oss raskt innom Blindern og henholdsvis Høyskolen i Oslo der hun viser at studentene kan ha litt ulike mentaliteter. Holmøy fremhever det antropologiske blikket som hun tar med seg i arbeidet som frilansjournalist og mener at det blant annet gjør henne oppmerksom på ulike kilders posisjonering.

Katrine_Ree_Holmoy.jpg

Skrevet av Katrine Ree Holmøy, frilansjournalist, desember 2008

Antropologi og frilansjournalistikk

Antropologen i meg er på jobb hver eneste dag. Jeg er frilansjournalist, og jobben min handler om å lete opp interessante problemstillinger og fortellinger, snakke med menneskene som er involvert, og å observere omgivelsene og strukturene de forholder seg til. Til slutt formidler jeg dette gjennom tekst, og av og til gjennom bilder. Jeg snakker med forskere, popartister, folk flest, politikere og forfattere. Blant de siste jobbene mine er et intervju med Salman Rushdie om hans siste bok, et intervju med Lily Allen om livet som popstjerne, en reportasje fra Vinje kommune sitt arbeid med å integrere flyktninger, og en artikkel om etikk i møter mellom samfunnsforskere og informanter. Temaene spenner vidt, konteksten jeg opererer i er ny fra dag til dag. Å være allsidig som journalist krever at jeg tilpasser meg i møter med ulike mennesker, at jeg raskt setter meg inn i nye felter, og at jeg forstår hvor intervjuobjektenes grenser går i forhold til behovet jeg har for å få dem til å dele sine tanker, meninger og erfaringer.

Etter videregående så jeg for meg to mulige veier å gå: journalist eller veterinær. Blokk og penn eller gummistøvler og firehjulstrekker. Jeg endte som journalist, men via omveier. Omveien var Blindern, med sosialantropologi, idéhistorie og tyrkisk språk. Det tok årevis. Underveis jobbet jeg med Studentersamfundets Fredsfestival og satt i redaksjonen for det radikale studenttidsskriftet Demo. Men mellom bachelor- og masterstudiet sneik jeg meg unna Blindern i et par år for å ta journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Der møtte jeg en ganske annen mentalitet enn jeg var vant til fra universitetets kantiner, lesesaler og kjellerpuber: Jeg var vant til å snakke fag, godt iblandet diskusjoner om krig og fred og politikk. På høgskolen snakket folk om hvor de ville jobbe og om hvordan de skulle skaffe seg jobbene de ville ha. Samtaler om kontakter, nettverk og arbeidserfaring surret i gangene. Her skulle folk opp og fram. Det var ingen dårlig korreks til et faglig godt, sosialt fantastisk men akk så verdensfjernt miljø blant universitetets antropologispirer.

Jeg har av og til tenkt at jeg burde gått rett på journalistikken, istedenfor å bruke fem år på Blindern mens andre sanket arbeidserfaring i den virkelige verden. Men kombinasjonen av sosialantropologi og journalistikk har vært god på flere måter, og som frilanser nyter jeg godt av å ha en solid faglig bakgrunn. Ikke minst lærte feltarbeidet meg mye om å møte og forstå mennesker som jeg deler få erfaringer med. Og journalistutdanningen var ikke noen dårlig ballast da jeg reiste ut i felten. Jeg valgte meg Istanbul for feltarbeidet, en overveldende stor og sammensatt by som ligner svært lite på de små samfunnene vi stort sett hadde møtt gjennom pensum. Jeg hadde besøkt byen flere ganger, og visste at den bød på interessante problemstillinger og at jeg trivdes godt der. Jeg ville gjøre et urbant feltarbeid, og var fascinert av Tyrkias nasjonsbyggingsprosess og de etniske konfliktene som i all hovedsak ikke snakkes om.

Jeg hadde studert tyrkisk på Blindern, og gikk i gang med intensive språkkurs i Istanbul til jeg klarte meg sånn passe bra. I de sju månedene feltarbeidet varte, kom jeg i kontakt med kurdere fra ulike samfunnslag som har det til felles at de er unge, og at de bor i det tyrkiskdominerte Istanbul. Hvordan håndterte de sin etniske identitet i den spente situasjonen mellom tyrkere og kurdere? Mye av det jeg lærte under feltarbeidet og arbeidet med masteroppgaven er viktig også i jobben min som journalist. Tempoet er et ganske annet, men jeg har tatt med meg mange av de spørsmålene vi som antropologer lærer å stille. At vi analyserer etnisistet som en konstruert identitet, betyr ikke at den etniske identiteten ikke er virkelig for menneskene som definerer seg ut fra den. Dette kan overføres til andre sammenhenger: det handler om å finne balansen mellom å dekonstruere forståelsene vi har av oss selv og virkeligheten, og samtidig ta konstruksjonene på alvor som viktige elementer i menneskers liv.

Antropologien har også lært meg hvordan det nære kan hjelpe oss med å forstå ting som virker fremmed for oss. I analysen av materialet fra feltarbeidet trådte, som så ofte i antropologien, gamle helter til: Harald Eidheims arbeid blant sjøsamer vest i Finnmark på 1950-tallet ga meg redskaper for å forstå hvordan etnisk identitet kan være et stigma, og hvordan informantene mine opererte med trygge og utrygge sfærer som la føringer på hvordan de kommuniserte identiteten sin. Og jeg lærte mye om å identifisere og analysere maktforhold. Under arbeidet med masteroppgaven tok jeg utgangspunkt i et interseksjonelt perspektiv, der målet enkelt sagt er å se hvordan kjønn, alder, klasse, utdanning og andre differensierende faktorer fungerer samtidig og påvirker hverandre. Det blikket har jeg tatt med meg videre i arbeidet jeg gjør som journalist, noe som gjør at jeg forhåpentligvis er godt rusta til å se hvordan kildene mine posisjonerer seg i forhold til sakene jeg skriver om: Vi er alle situerte, og vi opererer innenfor ulike maktfelt.

Klassekampen ga meg min første ordentlige journalistjobb midt i arbeidet med masteroppgaven. Jeg la oppgaven på is for å teste ut hverdagen som journalist. Jeg kom tilbake til Blindern for å skrive oppgaven ferdig, men siden er det journalistikken som har opptatt mesteparten av tida mi. Først i Klassekampens innenriks- og kulturredaksjoner, så et år som frilansjournalist i New York. Siden august i år har jeg frilanset fra loftet på Litteraturhuset i Oslo. Etter noen år som journalist virker akademias tidshorisonter uoverskuelige. Frilansjournalistikken gir meg muligheten til å regulere tempoet selv, om enn med konsekvenser for hvor mye jeg tjener. Lavere tempo betyr færre saker produsert, og mindre betaling. For meg er det viktig å finne et arbeidstempo hvor jeg får tid til å gjøre ting skikkelig, men samtidig ikke trenger dvele ved det samme prosjektet i for lang tid.

Kombinasjonen av idéhistorie, journalistikk og sosialantropologi gir meg en alltid aktiv erkjennelse av at verden kunne vært annerledes: den har vært annerledes, den er annerledes andre steder, og den forandrer seg hele tiden. Når vi observerer, analyserer og beskriver virkeligheten rundt oss, bidrar vi til å tegne rissene til mer eller mindre felles forståelse av samfunnet vi lever i. Sosialantropologien har gitt meg evne til å analysere og formidle. Men det jeg kanskje setter aller mest pris på er evnen til å synes nesten enhver problemstilling er interessant, og til å stille spørsmål ved tilsynelatende etablerte sannheter.

Kontaktinfo

Telefon: 93262972

katrine.ree.holmoy(at)skrivende.no

http://www.skrivende.no/