Antropolog-portrettet:

Kai Grieg

Kai Grieg har arbeidet for FN i forbindelse med å bygge opp en moderne administrasjon i Øst-Timor. Her har Grieg vært med på endringsprosesser hvor den antropologiske kunnskapen har vært nyttig. I skjæringspunktet mellom lokalpolitiske og internasjonale byråkratisk-administrative praksiser blir det vist hvordan antropologer kan fremme samarbeid ved å fungere som oversetter mellom ulike tenkemåter.

kai_grieg.jpg

Skrevet av: Kai Grieg, frilanceantropolog, mai 2005

Det er en jobb enkelte er villige til å drepe for. Med en lønn som en norsk statsminister og uten drap på samvittigheten er jeg i år 2000 tilbake i Øst-Timor som verdenstjenestemann med kun to personer i tjenestevei mellom meg og Kofi Annan. Jeg har et gen som gjør at jeg har en høy toleranse for byråkratier. Det kom godt med da jeg var her på Øst-Timor året før under folkeavstemningen. (Nei, jeg var ikke valgobservatør, hva er det med nordmenn som alltid tenker på valgobservasjon når det er snakk om valg og avstemninger i andre land, vi ARRANGERTE folkeavstemningen). Nå var jeg byråkratiet.

Det er lett å gjøre seg morsom på FNs bekostning som ønsker å bygge opp en moderne administrasjon ved å fly inn byråkrater og feltarbeidere som meg selv fra hele verden. At en tjenestemann fra Indias jordbruksdepartement og en administrasjonsleder fra næringslivet i USA jobber sammen kan gi god synergi, men spørsmålet var: Hvilken modell skulle vi velge? Det viste seg å ikke bli et problem. De daglige utfordringene var konkrete nok. Vi skulle bygge boliger til de som hadde fått brent dem ned, skaffe jobber og ansette en administrasjon.

Jeg kom tilbake til distriktet jeg arbeidet i noen måneder tidligere. Da vi skulle tildeles distrikter for å arrangere valget kunne vi skrive oss på en pyseliste for de som ikke ville bli tildelt “varme” distrikt. Jeg tenkte på å gjøre det og luftet det for en amerikansk kollega. Hun sa at det var mye farligere å arbeide med folk som er lite motiverte og det endte med at jeg skrev på listen at jeg kunne arbeide alle steder. Bobonaro, distriktet vi begge ble tildelt, var regnet som det farligste blant annet fordi lederen for militsen kom derfra.

Bobonaro var et av de hardest rammede distriktene. Bare blant mine venner var husverten, en tolk og en sjåfør drept. I tillegg var mange av de lokale lederne tatt av dage.

Jeg fikk ansvar for to underdistrikt. FN var ikke spesielt godt forberedt for oppgaven som ventet. Et av de uavklarte spørsmålene var hvordan man skulle forholde seg til de lokale lederne, de fleste av dem motstandsfolk. Blant FN-folk lengre oppe i systemet var det en ide om at landet var en blank tavle som FN skulle fylle med innhold. Selvsagt var ikke landet det. I begynnelsen var det et poeng at landet var under FN-styre med oss som District Officers, Education Officers og så videre.

Etter hvert som vi fikk ansatt folk i de ulike stillingene, inklusive i Innenriksdepartementet der de internasjonale FN-folkene var ansatt, ble timoreserne kalt for Counterparts og vi advicers. Det var et stort poeng at FN skulle fremstå som nøytralt og ikke tok side i konflikten (til tross for at FN aldri annerkjente den indonesiske okkupasjonen av landet). Dette førte at klandestin-bevegelsen ikke kunne brukes formelt til å styre landet. I praksis fungerte det selvsagt akkurat motsatt. Når vi skulle innkalle til et møte spurte vi landsbysjefen, som kom fra motstandsbevegelsen, om å samle sammen folk. Til dette hadde han et eget apparat. På møtet informerte vi om forskjellige FN tiltak. Hvis noe skulle utføres til neste møte så var det landsbysjefen som skulle gjøre dette. For oss var han vår forlengede arm, mens vi for innbyggerne var det fysiske bevis på at han hadde god kontakt med omverdenen.

De ulike FN-tiltakene er i seg selv verdt en artikkel. Vi delte ut mat fra prinsippet: dere lager en vei (eller noe annet samfunnsnyttig) og vi betaler dere ris. Food for work. Oppgavene som ble valgt var ofte de samme som ellers ville ha vært gjort - reparere vanningsanlegg, reparere veier osv. Dermed stod papirarbeidet igjen: den store ekstraoppgaven som måtte løses for å få noe fra oss. Og våre regler var ikke logiske. Derfor ble det brukt mye tid til å forklare og tilpasse.

Jeg trivdes godt med å være ubyråkratisk byråkrat. Jeg var aldri i tvil om at antropologi var en god bakgrunn å ha med seg. Som en av sjefene i innenriksdepartementet sa da han hørte jeg var antropolog: glimrende. FN trenger antropologer. Siden det er sjelden jeg hører slike komplimenter så har jeg tenkt mye på hva han kan ha ment. Til dere i menigheten kan jeg fortelle hva jeg kom frem til:

  1. I en post-conflict situasjon så trengs det noen som lytter mer enn forteller folk hva de skal gjøre. Antropologi bør gi en bakgrunn som minner oss på at ting ofte har flere sider.
  2. Respekt for lokal kultur begynner med et ønske om å lære litt av språket, noe antropologer allerede har skjønt.
  3. Respekt for lokalbefolkningen handler også om kunne oversette mellom kulturer.
  4. Når infrastrukturen er dårlig er det fint å ha med på folk på som er vant til teltturer. Dess mindre tid som brukes på å skaffe nødvendighetsartikler til seg selv, dess bedre er det.
  5. Antropologer er likandes folk som ikke først og fremst er ute etter å fylle bankkontoen.

De mange FN-organisasjonene strever med å finne en balanse mellom økonomer og samfunnsvitere når det gjelder stabssammensetning og tenkemåte. I Øst-Timor hadde verdensbanken (i tillegg til mye annet) ansvar for å ansette helsearbeidere. Er økonomer mer egnet enn antropologer til det? Er antropologene de beste generalister? Hvilke argumenter finnes mot oss og vår kompetanse?

I de tre områder i Sørøst-Asia jeg har arbeidet (Thailand/Burma, Kambodsja og Øst-Timor) så har jeg møtt studenter med en genuin interesse for å kjenne sin egen kultur på en vitenskaplig måte. Min tolk i Øst-Timor viste seg å skrive en oppgave om sitt folks tradisjoner og ritualer (Kemak). I Kambodsja er de frivillige organisasjonene bemannet med ungdom som ønsker å forske i sitt lands historie og kultur for å kjenne det bedre og kunne gjøre de rette valgene. Burma har, i tillegg til et ødeleggende regime, også ungdom som studerer sine egne folkegrupper. Få eller ingen har gjort det så elegant som Pascal Khoo Thwee i boken Fra De grønne Ånders Land hvor Padaung-folket beskrives (de med giraff-kvinnene som utstilles for turister). Boken anbefales på det sterkeste og foreligger nå på norsk. Alle steder er det en sterk forståelse av at det er nødvendig å studere kulturen for å kunne utvikle landene.

Tenk om studenter kunne jobbet sammen om slike oppgaver? Vitenskaplige tekster har ofte flere forfattere, hvorfor ikke samarbeidsoppgaver på universitetsnivå mellom antropologistudentene her og der?

Å følge Øst-Timor fra okkupert land, der folk bare hvisket om politikk - mens de så seg nervøst over nakken, gjennom en tårefull løsrivelse der alle bar svarte klær fordi alle hadde mistet noen nære, til at landet ble uavhengig, og hele landet ble en workshop med tema - hvordan kan vi sammen utvikle landet? Det har vært antropologi i praksis på en måte jeg aldri kunne forestille meg. Det har også, hvis jeg noen gang tvilte, overbevist meg om at antropologer absolutt har en viktig rolle å spille.

Kai Grieg er antropolog fra Universitetet i Bergen. Han har ingen tidligere erfaring fra stats-, fylkes- eller kommune- administrasjon. Hans stilling er Civil Affairs Officer. Hovedfagsoppgave omhandler monfolket i Burma og har hatt Edvard Hviding som veileder. Han omtaler seg selv som ”action-anthropologist” og har det siste året arbeidet for Verdensbanken (Øst-Timor), Holbergprisen og for University of Pittsburgh. Tidligere har han blant annet arbeidet for Krigsbarnsenteret i Bergen (warandchildren.org).

I dag arbeider Kai Grieg som frilansantropolog og kan nåes på grieg@online.no