Antropolog-portrettet:

Jorid Tveita

Månedens antropolog Jorid Tveita forteller her om sitt spennende arbeid i Fellesforbundets avdeling 246, eller dn noe mer kjente betegnelsen Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening. Hun tar oss en liten tur innom et noe vanskelig feltarbeid og det hun anser som nytten av faget sosialantropologi. De av oss som føler at det var vanskelig å være feltarbeider, samle relevant informasjon og få til de nyttige feltsamtalene, vil mulighens bli trøstet med at det likevel går an å skrive en god oppgave. Tveita kom i mål gjennom å fokusere på posisjonering. Men nå for tiden er det politikken i kombinasjon med faget som er sentral i Jorid Tveitas arbeidsdag.

Jorid_Tveita3.jpg

Skrevet av: Jorid Tveita, leder i Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening, september 2008

Månedens antropolog da gitt

Etter mange år med undring har jeg kommet fram til at det beste med sosialantropologi er at den legitimerer normaliteten i mitt eget utydelige møte med verden. Studiet har gitt meg en trygghet for at det ikke bare er jeg som nesten aldri klarer å si det jeg tror jeg mener, på en sånn måte at andre forstår det de tror de hører. Jeg vet nå at dette er en normaltilstand for hele menneskeheten. Det er levd liv og det er helt all right. Og det fine er at sosialantropologer klarer å teoretisere omkring disse mer eller mindre forvirra handlingene mye bedre enn mange andre faggrupper. Jeg er jammen glad jeg er sosialantropolog!

Hva skulle vel jeg bli

Jeg hadde i alle fall ingen planer om å bli sosialantropolog da jeg på klisjévis løp mine barndomsben hjemme på Klepp. Jeg hadde vel aldri hørt om et så fint yrke. Egentlig ville jeg bli politi eller brannmann, men etter å ha surret meg gjennom videregående begynte jeg, litt sånn med hodet under armen og armen i bind, å studere ved Universitetet i Bergen. Den populære fjernsynsserien ”Lov og rett i LA” som gikk på 80-tallet lurte meg til å begynne på jusstudiet. Det var en gedigen tabbe.

Storfag ved juridisk fakultet gav meg en ubeskrivelig motivasjon til å finne noe mer morsomt å holde på med. Et fag med et spennende pensum og vittige forelesere var sterkt ønsket, men etter et halvt år på sosialantropologi grunnfag, med Webers Dictionary som fast følgesvenn, var det slett ikke så moro lengre. Jeg holdt likevel ut helt til premien var innen rekkevidde; det store, glitrende og myteomspunne feltarbeidet. Dette rites de passage som skulle gi meg en mytologisk innsikt i og forståelse for det kaoset som omgir oss. Jeg var ualminnelig klar for å dra på tur.

Feltarbeid og feltarbeid

Full av pågangsmot og med et villnis av sosialantropologiske teorier i hodet la jeg ut mot øygruppa Comorene. Hvis jeg skal være helt ærlig og det skal man jo i det offentlige rom, så hadde jeg faktisk snurra globusen og var på vei dit fingeren landa. Nåja, jeg må jo for skams skyld innrømme at jeg hadde kjørt en testrunde på globusen. Da landa fingeren rundt Svinesund og det var jo ikke så eksotisk tenkte jeg. Jeg måtte umiddelbart korrigere vinkelen litt før neste forsøk og jeg sikta meg inn mot ekvator. I sekken hadde jeg med meg noen vage ideer om front og back stage, imaginære fellesskap, sex versus gender og helseforståelse knytta til religion.

Jeg må få lov å si at jeg var en usedvanlig dårlig feltarbeider. Jeg virra mest rundt for å finne vann og ved, mat og såpe. Jeg fikk bare tid til å snakke med folk sånn i forbifarten. De få nyttige observasjonene jeg gjorde meg var mer et resultat av heldige innfall enn av veloverveide strategier. Det er jo ikke til å stikke under en stol at jeg deltok i sosiale settinger mer som en lokal vittighet enn som en seriøs forsker. Etter som tida gikk begynte jeg å glede meg stort til å komme hjem og begynne å skrive. Det var i alle fall noe jeg følte at jeg mestra. Så viste det seg at det var helt umulig å skrive sosialantropologisk. Jeg gikk i flere år og leita etter en rød trå, uten å finne trådflisa. Jeg holdt på og holdt på, og det var bare gode krefter på instituttet som gjorde at jeg ikke sank som en stein. I 2001 fikk jeg endelig levert en hovedfagsoppgave om posisjonering og den slags greier. Og det var jammen på tide, for da hadde jeg vært student i over et tiår.

Så kom den store stygge fagbevegelsen og tok meg

Når jeg vel var ferdig med sosialantropologistudiet gikk jeg umiddelbart i gang med å lese arbeidsmiljøloven, ferieloven, folketrygdloven og alt det andre interessante som finnes på www.lovdata.no. Jeg hadde jo som studenter flest hatt deltidsjobb i tillegg til studiene. Jeg brukte jo så lang tid at noe måtte jeg ha å leve av. Jeg jobba på et hotell i Oslo og kom derfor i kontakt med fagforeningsmiljøet her i byen. Etter min gledelige og noe overraskende uteksaminering fra UiB begynte jeg å jobbe som studieleder i Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening (som også heter Fellesforbundets avdeling 246 og er en fagforening i LO-systemet).

Foreninga vår har over 2300 medlemmer og flertallet av både medlemmer og bedriftstillitsvalgte er fra andre land enn Norge. Mange har kort botid i landet vårt, men mye kunnskap og nyttig kompetanse fra hjemlandet sitt. Det er vår store glede, men samtidig vår tøffeste utfordring, å forsøke å nyttiggjøre oss dette på en måte som bidrar positivt både for medlemmet, for oss og for samfunnet for øvrig.

På kurs hos fagforeninga skal alle lære om de lover og regler som regulerer arbeidsforhold og om hvordan man må snakke med norske sjefer for å bli hørt og forstått. Det var en strålende morsom kombinasjon av forkynning, juss og krysskulturell kommunikasjon. Det passet utrolig godt for en vestlandsk sosialantropolog som hadde jukset litt innenfor jussfaget. Det var en jobb som nesten ble et kall mens jeg holdt på. Det lille jeg hadde klart å tilegne meg på sosialantropologistudiet viste seg usedvanlig nyttig i arbeidet med å gi kursene en etterlengtet globalisert tilrettelegging.

Språkutfordringene var enorme og vi måtte tenke i nettverk. Bruke erfarne tillitsvalgte, med samme språklige bakgrunn, som mentorer for medlemmer og nyvalgte tillitsvalgte i andre bedrifter. Vi oversatte tariffavtaler og laget materiell på så mange språk som mulig innenfor foreningas og forbundets økonomiske rammer. Vi måtte tenke språklig og dobbelkulturell kompetanse både i rekruttering av tillitsvalgte og i ansettelser i foreninga. Det var ubeskrivelig utfordrende og utviklende, både for meg og for fagforeninga.

Personlig synes jeg at det viktigste jeg fikk med meg i jobben som studieleder var alle livshistoriene jeg hørte på kursene våre. Som vi sosialantropologer vet har folk en utrolig lyst og evne til å fortelle om seg selv og sitt liv. Disse historiene gav meg et bredt innsyn i dette verdens beste land å bo i. Det er et ydmykende faktum at vår velstand i sannhet bæres oppe av en stadig strøm av mennesker utenfra som fyller de jobbene nordmenn gradvis ikke lenger vil ha. Mennesker som i alt for mange tilfeller utnyttes brutalt og slites ut i tjeneste på våre arbeidsplasser og som med sin lave lønn skaper stor rikdom for kyniske profitører. Denne kunnskapen og den viktige kampen mot en videre utvikling av et slikt samfunn gjør at jeg fortsatt jobber i samme fagforening, men nå som leder. Sosialantropologien hjelper meg nok en gang, overraskende mye, i dette arbeidet. Jobben min er mer politisk nå, men det er likevel kontakten med medlemmene og innblikket i deres livshistorier som gjør jobben mer enn interessant.

Gjennom årelang innsats for å tilpasse fagforeninga til medlemmene og ikke medlemmene til fagforeninga, har vi i vår fagforening opparbeidet oss en legitimitet internt i fagbevegelsen som gjør at vi i større grad kan bidra i kampen for å påvirke både Fellesforbundet og hele LO-familien til å åpne stengte dører og fjerne harde glasstak. Det er fortsatt alt for mange mørke irrganger og trange kott her og tida er overmoden for en sosialantropologisk gjennomlufting av hele organisasjonen. Veien er lang og manges innsats er nødvendig for å nå målet om en virkelig representativ fagbevegelse og ikke bare noen utpekte innvandreralibier histen og pisten i organisasjonen, selv om de gjør en etterlengtet innsats der de befinner seg. Det har i disse årene ofte vært både vittig og tragisk å være vitne til en så stor og gammelmodig organisasjons forsøk på betimelig og nødvendig endring. Det er så man kunne få lyst til å skrive en sosialantropologisk analyse av hele prosessen.

Jeg må nok bare innrømme det. Jeg er og blir en politisk aktivist, men en farligere en nå som jeg er utstyrt med noen overraskende virksomme sosialantropologiske verktøy. Du kan vel egentlig kalle meg en aktivistantropolog i fagligpolitisk tjeneste.

So long og takk skal du veldig meg ha!

Hilsen Jorid som sitter en fredagskveld og skriver ferdig dette strålende epos over mitt liv. Hører gjerne fra alle andre sosialantropologer i hele Norge; jorid.tveita@fellesforbundet.org