Antropolog-portrettet:

Ida Løge Hansteen

Månedens antropolog for desember, Ida Løge Hansteen, gir oss et lite innblikk i forlagets verden, en verden dominert av litteraturvitere. Hun mener at antropologens evne til betraktning og å stille spørsmål helt klart er en fordel som redaktør. Hansteen skriver faktisk at undring er essensen i det å være redaktør. Treningen antropologer har til å betrakte selv tekster med en viss distanse, trekker hun fram som en fordel i redaktørjobben. Hun avslutter med å ta imot stafettpinnen fra Geir Golden Sæther og Eric Bachs tidligere bidrag i denne spalte, men er ikke enig med dem: ”Å være i jobb med antropologi som bagasje handler ikke om enten å betrakte eller å delta, å anvende eller å være anvendt. [...] Det handler om at man som antropolog evner å se det meste i perspektiv, også det du selv er en del av. Og det vil jeg påstå gjør deg bedre rustet til å gjøre en god jobb, uansett hva jobben går ut på!”, skriver hun.

Ida_Hansteen.jpg

Skrevet av Ida Løge Hansteen, forlagsredaktør i Cappelen Akademisk Forlag og ansvarlig for å utgi fagbøker innen samfunnsvitenskap, samfunnsfag, helse- og sosialfag, spesialpedagogikk og journalistikk, desember 2007

En antropolog blant litteraturvitere

Jeg gjorde feltarbeid i Kina, på grensen til Burma. Da jeg kom dit hadde jeg planer om å skrive om Dai og Jingpo, kinesernes Shan og Kachin, men jeg endte opp med å skrive om økonomiske endringer, om privatisering og om meningen med livet. Nå jobber jeg verken med Kina, økonomi eller privatisering, men på et vis har jeg fortsatt livet som student og leser fagbøker dag ut og dag inn.

Kommareglene

Min første utfordring som redaktør for fagbøker var å ta fatt i revisjonen av en sekshundresiders bok om spesialpedagogikk. Hvordan i all verden skulle jeg kunne mene noe som helst om spesialpedagogikk? Ikke er jeg pedagog, og ikke kan jeg kommareglene. Før jeg hadde åpnet papirbunken tenkte jeg at dette umulig kunne gå bra, og at forlaget måtte ha tatt grundig feil av meg og en annen da de ansatte meg. Selvsagt gikk det hele veldig bra. Det var enkelt å se hva som kunne gjøres bedre. Der var tekst uten hode eller hale. Empiri som ikke kommuniserte med teori. Setninger som ikke sa noe som helst, eller som forutsatte kunnskap som ikke sto noe sted i teksten. Det var så mye enklere enn jeg hadde forestilt meg. For som antropolog er du trenet i å se på hendelser, handling eller tekst for den saks skyld, med distanse. Vi har lært oss å betrakte, å stille spørsmål. Og undring er essensen i det å være redaktør; det er jo ekspertene som leverer innholdet. Det er på ingen måte meningen at jeg skal kunne temaet bedre enn forfatteren, da burde jeg ha skrevet boka og ikke han eller hun. Men, jeg kan hjelpe dem med å formidle budskapet sitt bedre. Ved å spørre. Hva mener du egentlig i dette avsnittet? Hvorfor skriver du om dette her og ikke der? Hvorfor følger denne setningen etter den? Hva er hovedbudskapet? Hvem skriver du for, egentlig? Skriver du for kollegaen, deg selv eller for studenten?

Evnen til å observere og betrakte kommer godt med, sammen med kunnskap om og erfaring med hvordan man får empiri og teori til å snakke sammen. Men, min nysgjerrighet og total mangel på frykt for å framstå som dum er kanskje det som gjør at jeg lykkes aller best som redaktør for fagbøker. For mens mine kollegaer litteraturviterne framstår som om de synes de kan det de trenger å kunne (de kan tross alt ofte kommareglene!), har jeg ennå til gode å møte en antropolog som ikke helt og fullt er klar over at det er så uendelig mye man ikke vet. Der andre akademikere belærer så lærer vi. Noen forfattere ønsker seg nok en redaktør som forteller dem hva og hvordan de skal skrive, men de fleste av mine forfattere er amanuenser og professorer, og mitt inntrykk er at jeg best får dem til å prestere ved å stille spørsmål, ved å ta rollen som en undrende, nysgjerrig student.

Endringsledelse på BI og OSI-hytta

Jeg ble bedt om å skrive noe om hvilke utfordringer man støter på i arbeidslivet som antropolog, og jeg tror at den aller største utfordringen for oss som ikke fortsetter livet på Blindern, er å snakke så folk forstår hva vi sier. Etter tre år i min forrige jobb kastet jeg inn håndkleet og tok et masterkurs på BI med den fine tittelen Endringsledelse. Utelukkende for å internalisere et språk jeg ikke håndterte, men som jeg forstod jeg trengte for å bli hørt. Det var kjempeenkelt. Vi lærte det vi i sin tid lærte på OSI-hytta før grunnfagsundervisningen begynte. Endringsledelse handlet om at enkelte mennesker gjør noe annet enn de sier at de gjør, om at det i bedrifter finnes noen mennesker med formell makt, og andre med uformell makt. Men, til forskjell fra på grunnfag i antropologi lærte vi nå ”bedriftsspråk”. Og da jeg kom tilbake på jobb, snakket jeg om ekstern og intern effektivitet, resultatrettet ledelse, læring som endringsverktøy, om gruppetilhørighet i endringsprosesser og kostnadseffektivitet. Mest av alt ble jeg mye mer opptatt av resultater enn av betraktninger. Av å gi litt blaffen i hva og hvordan, bare man kommer i mål.

Bakhtin, Giddens, Beck og Bauman

Å være redaktør er veldig morsomt, et vinn-vinn prosjekt. Alle er enige om målet, og alle vet at alle gjør det de kan for å nå det. Ingen antagonisme. Og så føler jeg meg fortsatt begunstiget når jeg får tilbringe timer alene i samtale med engasjerte mennesker som har gjort veldig spennende forskning, og som brenner for akkurat det hun eller han vil skrive om. For å gidde å bruke alle de kreftene man må bruke for å skrive en bok må gnisten være der. Og den gnisten, den smitter daglig over på meg. Jeg lærer utrolig mye om ting jeg ikke kunne noe om fra før, og som jeg sannsynligvis aldri ville funnet på å lære meg. Så når vi over en kaffe eller formiddagsmat skal snakke om prosjektet, får jeg min egen private forelesning om temaer som adhd, autisme (Befring & Tangen 2008), mangfold i barnehagen (Gjervan m.fl. 2005), språkvansker (Bele (red.) 2008), om politisk korrupsjon (Hjellum 2007), moderne barndom (Frønes 2007), barn og bruk av internett (Tingstad 2006), didaktikk og Bakhtin (Hasund & Hydle 2005), Giddens, Beck og Baumann (Krange & Øia 2005), Diderot og hans brev om de blinde, Kristeva og hennes brev om de funksjonshemmede (Kristeva 2008), menneskets funksjonelle anatomi (Dahl & Rinvik 2007), hvordan musklene virker (Dahl 2008), hvorfor VG er landets mest etterrettelige avis (Røssland 2006), forholdet mellom journalistikk, forskning og folk flest (Hornmoen m.fl. 2006), journalskriving i barnevernet (Engebretsen 2007), reindrift på finnmarksvidda (Nergård 2006), hvordan vi måler lykke (Halvorsen 2008) og mentalisering og psykoterapi (Evang 2007).

Hendelser, mennesker, nettverk, ting og stopp

I boka samles alles innsats, forfatterens nedtegnelser, våre samtaler, mine kommentarer og hans bearbeidinger. Der samles oppturer og nedturer, frustrasjoner og gleder, lunsjsamtaler og sinte e-poster. Kollegaers innspill og partneres følelser. Mye papir. Printere som henger seg opp. Språkvaskerens røde streker, korrekturleserens påpekninger av utallige kommafeil, min megling mellom designerens kunstneriske ego og forfatterens ønske om konkrete symboler på omslaget. Juletreff og sommerfester. Trykksverte. Tid. Sommer, høst, vinter og vår. Alt i én helt konkret bok. Som står for seg selv. Og som da begynner å leve sitt eget liv.

Av slikt blir jeg som antropolog lykkelig. For å være i jobb med antropologi som bagasje handler ikke om enten å betrakte eller å delta, å anvende eller å være anvendt som Eric Bach og Geir Golden Sæther samtaler om i denne spalten. Det handler om at man som antropolog evner å se det meste i perspektiv, også det du selv er en del av. Og det vil jeg påstå gjør deg bedre rustet til å gjøre en god jobb, uansett hva jobben går ut på!

Litteratur

Befring & Tangen (2008): Spesialpedagogikk. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag

Bele (red.) (2008): Språkvansker. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag (in press)

Dahl (2008): Mest om muskel. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag

Dahl & Rinvik (2007): Menneskets funksjonelle anatomi. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag

Engebretsen (2007): Hva sa klienten? Oslo. Cappelen Akademisk Forlag

Evang (2007): Tankebilder, hjerne følelser og styring. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag

Frønes (2007): Moderne barndom. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag

Gjervan m.fl. (2005): Se Mangfold!. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag

Halvorsen (2008): Å forske på samfunnet. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag (in press)

Hasund & Hydle (2005): Ansikt til ansikt. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag

Hjellum (2007): Politisk korrupsjon som demokratisk problem. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag

Hornmoen m.fl. (2006): Fornuften har flere stemmer. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag

Krange & Øia (2005): Den nye moderniteten. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag

Kristeva (2008): Brev til presidenten. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag (in press)

Nergård (2006): Den levende erfaring. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag

Røssland (2006): Morderjakt og mediemakt. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag

Tingstad (2006): Barndom under lupen. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag