Antropolog-portrettet:

Geir Golden Sæther

Geir Golden Sæther går inn i en debatt med tidligere bidrag i denne spalten. Selv om han peker på viktigheten av grunnforskning og antropologifagets teoretiske og analytiske utvikling, er hans hovedpoeng å argumentere sterkt for nyttigheten av anvendt antropologi. ”Antropologer bør oppfordre og glede seg over de i ’menigheten’ som kommer inn i maktens sirkler, [...] det viktige er hva de gjør ’der inne’,” skriver Golden Sæther i en argumentasjonsrekke der budskapet blant annet er at som antropolog er det bedre å bidra til noe positivt i organisasjoner, enn kun å observere og kritisere i etterkant.

Geir_Golden_Sather.jpg

Skrevet av Geir Golden Sæther, antropolog i StatoilHydro og tilhører avdelingen Arbeidsmiljøteknologi, november 2007

Gerir_G.S.tilskuer.jpgGeir_golden_S._Deltaker.jpg

Tilskuer                                         Deltaker

En skikkelig grisefest - eller en grisete fest?

Bildene viser to sider ved min antropologikarriere; som student og i arbeid. Bilde 1 er fra (ferie)tur første semester hovedfag blant Mentavaiene på Sibrut, Indonesia. Jeg var på innvielsesritual til en medisinmann hvor fem griser ble bløgget og en okse strupet. En skikkelig grisefest hvor en gryende antropologspire observerer grundig fra alle vinkler. Bilde 2 er fra en oljeinstallasjon i Nordsjøen.

Min arbeidshverdag; Human factors analyser

Jeg arbeider altså som antropolog i StatoilHydro og tilhører avdelingen Arbeidsmiljøteknologi. Vår avdeling er prosjektavdeling. Dvs. at vi er ”interne faglige konsulenter”. Ved design av nybygg eller modifikasjoner av tekniske arbeidsplasser blir vi rådført mht arbeidsmiljø. Tekniske arbeidsplasser er her oljeinstallasjoner, raffinerier, etc. Vi skal påse at arbeidsplassen er oppdatert på ny teknologi og de ulike verktøy som arbeiderne trenger for å utføre jobben sikkert og effektivt. Samtidig skal det ikke være en arbeidsplass som gjør deg sjuk; Ergonomiske forhold, stress, lys, lyd, kjemikalier, osv. Vi har en stor variasjon i bakgrunn på avdelingen; sykepleier, fysioterapeut, psykolog, lege, arkitekt, ergonom, kjemiker, samt diverse sorter ingeniører – nå også en lyslugget og freidig antropolog.

Jeg er mest involvert i det som kalles Human factors analyser (HF). Det er et lite ensemble med analyser/ metoder for å dokumentere og behandlet det komplekse samspillet mellom menneske, teknologi og organisasjon. En arbeidsplass skal designes ut fra behov og begrensninger til de som skal arbeide på arbeidsplassen; ikke være et forsøk på det motsatte. HF analysene er relativt fleksible i metodebeskrivelse så jeg forsøker så godt jeg kan å tilpasse det til å ligne på/ sammenfalle med antropologisk metode; HF analyser egner seg utmerket til nettopp dette.

På bilde 2 er jeg på en tre dagers (to netter) speed-feltarbeid offshore. Jeg gjorde 14 intervjuer med personer i alle stillingskategorier, samt deltok på de aktiviteter som fant sted i løpet av de få dagene jeg var på ”øya” mi. Etter en slik runde lager jeg rapport og presenterer funn og anbefalinger i diverse møter og prosjektgrupper. Denne typen arbeid egner seg veldig godt for antropologer. Metodisk ved feltarbeid og datainnhenting og analytisk fordi du skal forholde deg til komplekst sammensatte sosiale systemer som interagerer med avansert teknologi. I slike møter vil jeg også raskt være en person som løfter frem operatørenes og ”de på gulvet” (informantene) sine synspunkter. Derfor er fagets maktkritiske og ”buttom-up” ideal en spesielt viktig faktor som gjør antropologer egnet til denne typen aktivitet i en organisasjon.

Antropologer er også trenet til å se ikke-intenderte og/eller ikke-forventede effekter av handlinger og ny teknologi. Artikkelen om Yir Yoront folkene i Australia, og deres samfunnskollaps ved innføring av jernøkser, er et treffende eksempel. Et lignende potensielt dramatisk eksempel fra min hverdag kan være endring av skjermbilder i et kontrollrom i et oljeraffineri. Måten å fremvise informasjonen ble kraftig forbedret. Likevel. En ulempe med de nye skjermbildene var at de, på grunn av mer informasjon og tyngre applikasjoner, bruker lengre tid på å lastes opp. Det tok to sekunder på hvert bilde i motsetning til brøkdels av sekunder tidligere. I praksis har dette ført til at operatørene nå planlegger sitt arbeid veldig annerledes enn før. De legger opp arbeidet slik at de må skifte skjermbilder minst mulig:

”To sekunder kan være lang tid når det skjer mye på en gang og du ikke helt vet hva som er i ferd med å utvikle seg. Trykker du i forfjamselsen feil og må laste opp et annet bilde enn det du først lette etter, tar det seks sekunder. Dette har du ikke tid til når alarmene raser. Det er forferdelig å ikke kunne se hva som er i ferd med å skje. Vi gjør alt vi kan for å unngå å laste opp nye bilder.”

Dette var ikke-intenderte effekt av skjermbilde oppgraderingen. Operatører i et kontrollrom på et raffineri styrer et potensielt voldsomt ”fyrverkeri”. Uten deres kontroll kan det bli bra dramatisk. Min jobb er å se etter slike potensielle ikke-intenderte effekter ved innføring av ny teknologi og organisasjonsendringer. Disse er ofte nært koblet til prosesser som involverer det menneskelige og det organisatoriske - og mindre teknisk. I eksemplet med kontrollromsoperatørene greide de selv å tilpasse seg slik at de håndterer den nye situasjonen. Det er ikke alltid man kan det.

Jeg har teknisk kompetanse fra før jeg begynte å studere antropologi (sivilingeniør i kjemi). Det er unektelig en fordel, men ingen forutsetning for å gjøre min jobb. Teknisk kompetanse er en fordel på (minst) to måter:

Kognetivt; Som utøvende antropolog er mye av målet å strebe etter å forstå informantenes livsverden. De sosiale systemer som jeg fokuserer på opererer i et teknisk miljø. Dette miljøet er altså ikke begrenset av bare sosiale rammer, folk og kommunikasjon. Det fins viktige fysiske realiteter og tekniske utfordringer som skal overvinnes: Olje skal opp fra reservoaret, gjennom mange fysisk og kjemiske prosesser til de endelig ender i en bensintank eller som plast i tannbørsten din. Dette skjer ikke av seg selv. De fysiske rammebetingelsene setter sterke føringer på det som skjer og er en viktig del av konteksten. Mye av arbeidet er også å foreslå løsninger på de situasjoner/ utfordringer som identifiseres. Kunnskap om muligheter og begrensninger innenfor det tekniske er da en fordel. Slik kunnskap kan opparbeides ved praksis så de er ingen forutsetning for ansettelse. Vidar Hepsø og Kristina Vestbø er to ”rendyrkede” antropologer som også arbeider i StatoilHydro.

Metodisk; Det er først etter at jeg startet med å studere sosialantropologi at jeg forstod hvor viktig ”sivilingeniør-ringen” fra NTNU (tidligere NTH) egentlig er. En liten, relativt uskyldig gullring med kule på viser at du er ”innenfor” noen mektige miljøer; ”ringenes herrer”. Jeg bruker ringens symbolverdi aktivt i mitt arbeid ved at jeg tar den på i visse settinger hvor jeg finner det høvelig og har den ellers stort sett av. Ringen er en kraftig isbryter (tegn) og innbringer tillit blant dens bærerne. En annen måte som teknisk kunnskap hjelper metodisk, er at det ofte er lettere for mine informanter å forklare sosialt relaterte fenomener gjennom å forklare viktige tekniske sider ved deres jobb. ”Språket deres.” Ofte spør jeg: Hva er den største utfordringen i arbeidet ditt? Men følgende oppfølgingsspørsmål: Hvem kontaktet du da? Hvilken type informasjon og redskaper trenger du for å løse dette? Etc ...

Antropologisk verktøykasse; problemløsning

Erik Bach – den første månedens antropolog mars 2005 – tok av med å spørre ”Er du anvendt?” Med det setter han spørsmålstegn med hele debatten om hva som er anvendt antropologi og annen antropologi. Jeg er ikke enig med han og har lyst til å komme inn på akkurat det sporet igjen. Derfor drister jeg meg til å bruke tilmålte sider på NAF sitt nettsted til litt griseprat (les debatt).

Som ekte pragmatisk ingeniør liker jeg verktøy. Verktøy som får jobben gjort. Når jeg mener verktøy er det metoder, grep eller ”knep”, til å sette den unike innsikten, blikket, perspektivet, eller hva nå man velger å kalle det, i en ramme som fungerer for problemløsning. Vi må arbeide aktivt for å kunne iscenesette våre unike antropologiske innsikter. Disse perspektivene er nettopp tilkommet gjennom grundige studier av for eksempel Metnawaienes grisefester. Og antropologiske innsikter trengs og er viktige ”der ute”; de må bare få en form som passer. Det er nettopp problemet. ”Der ute” (utenfor akademia) er mye av fokuset å løse problemer som oppstår eller som er til hinder for det som man ellers ønsker skulle ha skjedd. I min bransje heter det ikke ”problemer” når man møter motstand; De kaller det ”utfordring”. Veldig ofte ”der ute” er også godt nok faktisk nok (PS: innenfor budsjettrammene).

HF analyser er et eksempel på verktøy som egner seg for å sette antropologisk innsikt inn i en konkret problemløsende kontekst. Bruk av søkerkonferanser, eller andre seminarformer, er annet eksempel som jeg, sammen med antropolog Balder C. Hasvoll i RettØst, har skrevet artikkel om i Samfunsviterens juni nummer 2007 (”Myk og hard på samme tid”). Jentene i Kudi (Kulturell Dialog) har nå fått lang erfaring i å selge sin antropologiske kunnskap til varierte aktører i næringslivet. De har blant annet med suksess innført begrepet ”Cultural Due Diligence” i sitt repertoar. Slikt trenger vi mer av. For meg er det slike ting fokuset på ”anvendt antropologi” burde dreier seg om.

Snakke om krig og fred og slikt...

Jeg skrev en fortsatt upublisert artikkel sammen med antropolog Kristianne Ervik, på SINTEF, med åpningssetning: ”Technology is far to important to be left to the technologists alone”. Tidligere nevnte historie med ikke-intenderte effekt av teknologiendring (skjermbilder) er et godt eksempel på dette. Det er derfor jeg er en meget sterk ambassadør for antropologi brukt i praktiske settinger. Jeg har stor respekt for fagets grunnfjell av akademisk og empirisk forankret analyse. Denne typen fri og ustyrt forskning er motor i faget. Den må få best mulige vekstvilkår. Likevel mener jeg at noen i tillegg med fordel kan bruke vår kunnskap og metode til mer enn å beskrive og varsle. Antropologisk analyse, i den hensikt å endre det systemet du studerer, blir av noen utøvere av faget sett på som faglig uetisk og ikke særlig egnet for antropologer; En antropolog bør helst holde seg til å analysere og beskrive grisefester og annet sosialt liv; samt mene mye kritisk om ”krig og fred og slikt”. Dette skriver de villig i aviser av rett politisk sort, samt andre sosiale fora. De må absolutt ikke forsøke å påvirke disse prosessene ved selv å delta. Jeg vil nå argumentere for det motsatte. Og det er etisk begrunnet.

Intravenøs antropologi; å delta aktivt i den grisete festen

Jeg bruker eksempel fra mitt eget forhold til StatoilHydro. Som student hadde jeg feltarbeid på et oljeraffineri i Venezuela (”Spillet om Tillit” finnes på duo). Der var jeg bare observatør og ”beskriver”. Ingen i selskapet trengte å ta hensyn til det jeg skrev og jeg foreslo ingen løsninger. Dernest fikk jeg jobb i SINTEF og begynte å arbeide med oppdragsforskning for StatoilHydro. Mitt blikk som forsker ble nå i større grad styrt, jeg fikk (problematisk) lojalitet til ”hånda som ga mat,” samt at det var forventet at jeg foreslo løsninger/ anbefalinger etter å ha beskrevet et fenomen/ problem. Forslag på løsning var viktigere enn beskrivelsen av problemet. Jeg hadde gjennom dette mer påvirkningsmulighet i SINTEF siden jeg anbefalte løsninger. StatoilHydro kunne selvsagt velge å ikke følge anbefalingene. Likevel ble jeg gjennom å fremme anbefalinger på løsning en sterkere indirekte aktør i beslutningsprosessene enn da jeg som student kun analyserte og beskrev.

Når jeg nå arbeider direkte i selskapet, dvs. deltar aktivt i den grisete festen, er jeg selv blitt en del av beslutningsprosessen. NB: Dog ikke eneveldig. Gjennom dette har jeg påtatt meg mye ansvar, men har også oppnådd anledning til å nytte antropologiske innsikter til å påvirke beslutninger mer direkte og aktivt; ”intravenøs antropologi”. Begrepet intravenøs antropologi hørte jeg første gang på årets Antronettkonferanse. Det er en årlig etter- og videreutdanningskonferanse med vekt på ”antropologi utenfor akademia” arrangert av NAF; anbefales!! Odd Are Berkaak nevnte begrepet da han snakket om mediert og direkte formidling. Poenget med å fortelle om mitt forhold til selskapet jeg nå arbeider i, er at jo nærmere beslutningsprosessen du kommer, jo mindre blir din handlefrihet fordi du må ta hensyn til svært mange sosiale og formelle retningslinjer. Du blir også mindre synlig utad fordi du ofte må opptre svært taktisk (for eksempel færre sinte leserinnlegg). MEN samtidig øker din innflytelse drastisk; formelt gjennom stemmerett, men ikke minst uformelt (tilgang på arenaer for å drive lobby).

Antropologipartiet i en koalisjonsregjering

Mange som er tilhengere av Sosialistisk Venstreparti (SV) syntes det var bra at SV dannet en koalisjonsregjering selv om de viste at ikke alle punkter på SV sitt partiprogram kunne realiseres gjennom kompromiss-styring. Regjeringens politikk blir likevel mer SV’sk. SV påvirker retningen. Den samme logikken mener jeg at kan brukes i forhold til denne debatten. Selv om en antropolog går ”i seng med fienden,” og således blir en del av beslutningstagerne, kan ingen forvente at en enkelt aktør, blant mange aktører som sammen styrer gjennom kompromiss, skal få gjennomslag for alt vedkommende personlig står og kjemper for? Personen har, gjennom intravenøs antropologi, kommet inn i de sirkler der det er størst mulighet til å påvirke ut fra det ståsted vedkommende representerer. Det er her jeg mener vi kommer inn på de sterke etiske sidene, de positive, ved å delta på grisete fester.

En sosial vaktpuddel; mye bråk og lite action.

Noen vil mene at SV har mer innflytelse som vaktbikkje i opposisjon, enn som underdog og gissel (finansminister) i en flerpartiregjering. Denne sammenligningen er god for å beskrive de som hevder at antropologer ikke bør delta i maktkampene i bedrifter som ikke alltid er kjent for å ta hensyn til antropologiske prioriteringer. Antropologen skal beholde sin ”uskyld” og gjennom sin kritiske røst og skriblerier være en samfunnets vaktbikkje. Antropologen skal rope opp om svakheter i samfunnet, men for all del ikke komme med forslag på hvordan situasjonen kan bedres. Det er det andres oppgave å ta seg av. Så kommer nok vaktbikkjene tilbake året etter og kritiserer løsningen sønder og sammen igjen. Da vil jeg hevde at antropologen ikke har rett til å kritisere andre gangen siden de selv ikke turte å ta det ansvaret det innebærer å foreslå løsninger. Enda mer graverende er at de som har mest kunnskaper - og burde være best egnet til å komme med de beste forslagene - nekter å gjøre dette. Dette er alvorlig. Svært alvorlig. Andre, uten den samme innsikten og forutsetninger for å søke gode løsninger, må ”i blinde” forsøke å løse situasjonen under vaktbikkjenes kritiske blikk.

Det er noen viktige forskjeller mellom SV og antropologer. SV har formelt, gjennom sin stemme i Stortinget, innflytelse uansett. Det har ikke nødvendigvis antropologene. Hvis de ikke selv vil delta på grisefesten får de heller ingen stemmerett på hvordan festen skal få lov til å utarte seg. De færreste beslutningstagere av den sort vi prater om nå leser doktorgrader i et distingverende språk Bourdieu verdig, men totalt utilgjengelig for ikkeinitierte noviser. De leser sjelden Klassekampen eller Morgenbladet heller. Å rope høyt i de fora gir relativt liten effekt utover det å bli beundret fra sine meningsfeller. Meningsonani kalles dette. For å bruke Latour sitt utrykk gir dette svake makteffekter. Den sosiale vaktbikkja er blitt en sosial vaktpuddel; masse bråk og gneldring, men få bryr seg. Istedenfor å ikle seg rollen som samfunnets ”original” mener jeg antropologene bør oppfordres til å oppsøke posisjoner hvor de mer effektivt kan påvirke viktige beslutninger i samfunnet vårt. Det er vår plikt.

Med all respekt: Jeg er klar over at det som gjøres allerede også bidrar

Kritiske studier, evalueringer, deltagelse i komiteer, høringer, kritikk i media, osv, er én måte å påvirke. Og det bidrar og man må fortsette med det. Mitt hovedpoeng er at det er så mye mer å hente om det blir ok at noen i tillegg endret taktikk. Antropologer bør oppfordre og glede seg over de i ”menigheten” som kommer inn i maktens sirkler. Om det er bistandsminister, likestillingsombud, fredsmegler eller personaldirektør. Dette gjelder også organisasjoner som antropologer vanligvis er bra skeptiske til; blant annet Forsvaret, UDI, store multinasjonale selskaper og konsulentbyrå. Det viktige er hva de gjør ”der inne”. Disse kan, som SV i flerpartiregjering, påvirke retningen gjennom kompromiss og informasjon (lobby). Odd Are Berkaak kalte det intravenøs antropologi. Jeg kaller det ”skadereduksjon”. Det må ikke gro en jantelovkultur som motarbeider de av oss som velger dette.

Mange vil hevde at det er spesielt internasjonale satsninger i multinasjonale kapitalistiske foretak som gjør antropologens bidrag til etisk grisete fester. Det, som fleste andre foretak, kommer an på hva aktøren faktisk gjør. Hvilket bidrag gir vedkommende? I hvilken retning påvirkes prosessen? Personlig ønsker jeg på sikt å arbeide internasjonalt. Jeg er da heldig som arbeider i et selskap som har satt seg som mål å være verdensledende innen Helse, Miljø og Sikkerhet. Dette gjelder ikke bare sikkerhet under norske forhold og i ”rene” norske team. Derfor sendes jeg nå i desember til en stor oljekonferanse i Dubai (International Petroleum Technology Conference) for å fortelle tusenvis av teknologer og andre aktører i oljebransjen, at det å håndtere kulturforskjeller og kryss-kulturell kommunikasjon på en profesjonell og systematisk måte er viktig for å ivareta sikkerhet og regularitet i multinasjonale prosjekter. Dette kan bane vei for flere jobber for antropologer – om de vil og evner.

Antropolgens magi

Min erfaring: Teknologer og økonomer er i starten veldig skeptiske til antropologer. Når du derimot først er ”inne” legger de seg flate. Det med god grunn siden de har lite å stille opp med på ditt felt. Det vi bedriver er for dem noe ullent, skummelt og skittent. Har du imidlertid først greid å skape tillit og respekt, så ser de deg som et allvitende orakel/ medisinmann (innenfor det mellommenneskelige).

For de som ikke alt har sett analogien ligner de to SINTEF forskere i overlevelsesdrakter for helikopter unektelig to glisende griser på fest? Ved å ikle seg grisedrakt og bli deltager (bilde 2), og ikke bare være en tilskuer (bilde 1), kan antropologer ha enorme muligheter i arbeidslivet. Istedenfor å spinne seg inn i akademisk arroganse og bare nedlate seg til å observere griseriet, kan man påvirke mye mer i positiv retning ved selv gå inn i rollen som gris og bli midtpunktet i festen. Antropologisk kunnskap trengs sårt i vår felles dugnad for å skape et menneskelig og velfungerende samfunn. Men for å nå dit må vi fortsette å utvikle antropologens ”verktøykasse” gjennom å dele erfaringer så den blir gjort anvendelig for en mer pragmatisk kontekst man ofte finner på arbeidsplasser utenfor akademia.

Navn
Geir Golden Sæther

Stilling
Jobber som antropolog i StatoilHydro og tilhører avdelingen Arbeidsmiljøteknologi
 
Utdannet
Ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo 2005
 
E-post
gegos@statoilhydro.com
 
Publikasjoner
Alle publikasjonene til Geir Golden Sæther er tilgjengelig på hjemmesiden www.TrustGolden.com