Antropolog-portrettet:

Eugene Guribye

 Antro Kulturkompetanse ville selge sin antropologiske kunnskap og metode til det offentlige, det private næringsliv og frivillige organisasjoner. I realiteten stod de overfor en typisk ”Catch-22”: Uten oppdrag å vise til, ingen oppdrag å få. Avstanden mellom det å være en god antropolog og en god selger viste seg også å være større enn forventet. – En må være smidig som en ål og våken som en panter. En selvstendig næringsdrivende antropolog må ha egenskaper fra hele totempælen, skriver Eugene Guribye, månedens antropolog for april.

eugene.jpg

Må ha egenskaper fra hele totempælen

Skrevet av Eugene Guribye, Antro Kulturkompetanse (Antrokult), april 2005.

Det er en kjensgjerning at en stor del av fagets uteksaminerte hovedfagsstudenter ender opp i administrative stillinger der man gjør nytte som ”potet”. Poteter er ålreite dyr, men det er også mange måter å være potet på. Utfordringen ligger i å gjøre folk oppmerksomme på hva man kan bruke disse potetene til. Slik psykologer i løpet av noen tiår i forrige århundre maktet å etablere en forestilling blant massene om behovet for å kjøpe tjenester av dem, kan en si at antropologer nå står ovenfor lignende utfordringer. I det komplekse virvaret av nettverk som vi kaller samfunn og som vi lever i, er det selvsagt et nærmest skrikende behov for antropologisk kunnskap. Utfordringen ligger i å overbevise andre enn oss selv om dette.

Ikke minst inspirert av Kulturell Dialog i Oslo, startet vi for noen år siden opp en antropologisk kunnskapsbedrift med base i Bergen: Antro Kulturkompetanse (Antrokult). I dag består bedriften av en liten kurv med anvendelige og formelt utdannede poteter. Det var selvsagt en tøff oppstart. En liten selvutført markedsundersøkelse avfeide ethvert håp om at potensielle kunder visste hva en antropolog var. Det var slående hvordan faget var i desperat behov etter en oppdatering av sitt image. Bildet av eksentriske og livsfjerne eventyrere med khakibukser og tropehjelmer vanskeliggjorde arbeidet med å overbevise folk om at denne kunnskapen kunne anvendes til noe som helst. Hissige økonomer skrek i telefonrøret og etterlyste konsise konkretiseringer av kompetanseområder. Andre ønsket å knytte til seg spesifikke indianerstammer i sitt miljøvernsarbeid og håpet vi på en eller annen måte kunne fungere som tolker.

På tross av Innovasjon Norge (den gang SND) sitt engasjement ovenfor Kulturell Dialogs pilotprosjekter i hovedstaden, uteble også støtten fra dette holdet i Norges nest største by. Vi ble her enkelt og greit kategorisert som nok et konsulentfirma og slik sett utelukket fra det gode selskap av samfunnsnyttige innovatører. Vårt utgangspunkt var at vi ville selge inn antropologisk kunnskap og metode til det offentlige, det private næringsliv og frivillige organisasjoner. I realiteten stod vi der overfor en typisk ”Catch-22”: uten oppdrag å vise til, ingen oppdrag å få. Avstanden mellom en god antropolog og en god selger viste seg også å være større enn forventet. Der vi nok kunne forestille oss en glimrende utførelse av et oppdrag, var det unektelig en utfordring å ringe en vilt fremmed person for å selge denne en tilsynelatende vilkårlig tjeneste. Opplevelsen av å ha gått fra anvendelig potet til mislykket telefonselger var ubehagelig nærliggende.

Det var i utgangspunktet lite ved universitetsutdanningen som hadde forberedt oss på denne virkeligheten. Men på samme måte som under feltarbeid stod vi i realiteten ovenfor en ny sosialiseringsprosess hvor det meste var nytt, og hvor man minst måtte ha forskerkompetanse for å finne frem på egen hånd. Metodisk gjaldt det også her å avdekke hvem som gjør hva med hvem, når og hvor. Det handlet også ikke minst om å få innpass. Den gode feltarbeiderens evne til å tilpasse seg og gli inn i nye sosiale omgivelser, kunne slik sett ikke bli verdsatt høyt nok når det for eksempel kom til møtevirksomhet. Man kan selvsagt ikke komme unna med alvorlige faux pas i samme grad som under et feltarbeid på en Stillehavsatoll. En dyktig foreleser ved Universitetet i Bergen beskrev en gang antropologens funksjon som i beste fall en nyttig idiot: det verste er de som bare er idioter. Ingenting kunne vært sannere innenfor den anvendte antropologien i konsulentverdenen.

Oppdragsforskning stiller en for eksempel ovenfor vanskelige avveininger. Det har ofte slått meg hvor ”tannløse” det meste man leser av denne typen rapporter er. Imidlertid må hensyn til oppdragsgiver, informanter, etiske retningslinjer og ikke minst sensasjonssultne journalister som står klare til å kaste seg over materialet, balanseres mot faglig integritet. Kunnskapens anvendbarhet innebærer også en forståelse av mulige anvendelsesområder som man kanskje ikke har tenkt over. Avsnitt kan uten problemer løsrives fra den helhetlige teksten og brukes på nye oppfinnsomme måter. Bevilgninger, tilskudd, arbeidsplasser og hele prosjekter står på spill. For ikke å snakke om sitt eget firmas gode navn og rykte. Smidig som en ål, våken som en panter: en selvstendig næringsdrivende antropolog må ha egenskaper fra hele totempælen.

På hvilke måter har Antro Kulturkompetanse så vært nyttige idioter og gode poteter? Det mest spennende prosjektet i den senere tid har kanskje vært engasjementet innenfor Prosjekt bostedsløse i Bergen. I motsetning til den etablerte forestillingen om bostedsløse som uteliggere, lever de færreste av de 5200 bostedsløse i landet på gaten. Gjennom prosjektet gjorde vi noen måneders feltarbeid blant bostedsløse som for det meste kom fra ulike hospitser og midlertidige oppholdssteder. Gjennom prosjektet hadde de fått tildelt leiligheter. Vår oppgave var å vurdere om de hadde fått et hjem. Igjen ble evnen til å tilpasse seg de nye sosiale omgivelsene viktig. Oppdraget krevde innpass både blant rusmisbrukere, sosialarbeidere og byråkrater. Det er i ettertid vanskelig å bedømme hvilken gruppe som var den mest eksotiske: sannsynligvis antropologene selv.

Der enkelte har påpekt fagets ”passion for difference”, ble prosjektet et ubehagelig møte med annerledeshet. De bostedsløse rusmisbrukerne var på alle måter imøtekommende og lite problematiske. Storsamfunnets stigmatiserende holdninger ovenfor dem, var derimot en annen sak. Jeg tror vår styrke som antropologer i dette tilfellet var å forstå de mange sammenhengene informantene inngikk i, og hvordan dette påvirket deres livsverdener. Når målet er å heve brukernes livskvalitet, må tildeling av bolig til rusmisbrukerne følges opp av holdningsskapende arbeid rettet mot resten av samfunnet. Her var også prosjektet godt fundert, og tilstedeværelsen av en annen antropolog i en sentral stilling var på ingen måter ugunstig.

På denne måten veksler altså hverdagen som selvstendig næringsdrivende antropolog mellom ulike feltarbeidserfaringer og anvendelsesområder. Det å kontinuerlig befinne seg i en sosialiseringsprosess er et privilegert slit. Den mangesidige erfaringen som oppdragsforskningen, utredningene, undervisningen og det polemiske engasjementet gir, utruster oss stadig bedre til å møte de mangesidige utfordringene som jobben innebærer. Mangelen på fritid, det å ”ta med jobben hjem”, og den periodiske og angstfulle oppgaven å stadig selge inn nye oppdrag kan også på sikt føre med seg en rekke interessante livsstilsykdommer. Malariaen er, kan hende, byttet ut med magesår, men antropologer viser seg stadig å være nyttige idioter.

Eugene Guribye

Antro Kulturkompetanse er en sosialantropologisk kunnskapsbedrift som tilbyr vitenskapelig sakkyndig konsultasjonstjenester til offentlig sektor, frivillige organisasjoner og det private næringsliv.

Her er deres nettsted.