Antropolog-portrettet:

Espen Marius Foss

Espen Foss har nylig fått seg jobb i Fredskorpset. Arbeidet er av faglig og anvendt karakter, hvor blant annet utviklingshistorie, kommunikasjon og helse står på dagsordenen.

Espen-1.jpg

Antropologien i utviklingspolitikkens tjeneste 

Skrevet av: Espen Marius Foss, Fredskorpset, november 2005

Scene fra et kurs

I en forblåst høstmåned på en gammel bibelskole i Mandal møtes rundt 30 unge voksne fra en rekke land som Kenya, Sri Lanka, Uganda, Sør-Afrika, Mosambik, Guatemala, Tanzania og Norge. De utenlandske skal bo og jobbe et år i Norge i ulike organisasjoner som Mediefabrikken, Kirkens Nødhjelp, Haukeland universitets¬sykehus, Statistisk sentralbyrå, Byantikvaren i Bergen, Utviklingsfondet, Norsk Folkehjelp og Norsk Form. De norske kommer fra de samme mottaks-organisasjonene og skal utveksles til deres utenlandske partnere. Denne utvekslingen foregår i regi av det Norske Fredskorpset, underlagt Utenriksdepartementet.

Som en del av forberedelsene til ett års opphold i utlendighet har Fredskorpset leid inn prosessledere på tverrkulturell kommunikasjon som jobber med teater og dramaturgisk metode. Etter flere oppvarmingsleker spør Peter, fasilitatoren, deltagerne om én frivillig vil melde seg. Folk begynner å bli varme i trøya, og en kar spretter opp fra stolringen. Han sendes ut på gangen og får beskjed om å vente mens vi andre blir instruert. Målet er å få den frivillige til å gjøre noen forskjellige oppgaver som vi finner på - og som i en fremmed kultur - uten å kjenne spillereglene.

Mannen på gangen, Geir, blir kalt inn igjen med et stort spørsmålstegn i ansiktet når alle sitter i ro og klapper forsiktig i takt. Han forsøker å snakke til oss uten hell, og setter seg noe oppgitt ned på en av de ledige stolene. Han klapper litt med oss, men gir seg når også det ikke viser seg å nå fram. Etter noen minutter reiser han seg opp og begynner å gå rundt og kikke folk i ansiktet. Folk gliser hemmelighetsfullt, og klapper fortsatt like taust. På sin tilfeldige vandring rundt i sirkelen nærmer han seg nå pianoet som står bak sirkelen i det ene hjørnet av rommet. Klappingen intensiveres. Noe mer optimistisk rusler han videre i samme retning, men blir igjen rådvill når han passerer og klappingen stilner. Så går det opp et lys for Geir, som nå lar seg styre av klappingen som stadig økes. Han befinner seg nå rett foran pianoet, går ut av sirkelen, og setter seg ned og slår an en tone. Full applaus. Første deloppgave løst. Klappingen stilner igjen, og Geir skjønner at leken ennå ikke er over. Han lar seg så lede opp på scenen bak i rommet, griper tak i den store oppblåsbare badeglobusen, og kaster den håpefullt ut i sirkelen. Klappingen stilner. Lydhør ovenfor klappingen går han inn i sirkelen igjen, plukker opp globusen, gir den helt riktig til Hector, vår deltager fra Guatemala. Applaus; andre deloppgave løst. Geir har skjønt spillereglene nå, og skynder seg rundt i sirkelen inntil han står foran Anne-Britt. Instinktivt gir han henne en klem, men blir noe flau når han ikke får applaus for det. Etter nærmere betraktning skjønner han; den ene skolissen hennes må knytes. Oppgavene er fullført og vi diskuterer sammen mulige fellestrekk mellom denne leken og det å bli innsosialisert i en fremmed kultur.

Dette er en av mange øvelser i de tre dagene med tverrkulturell kommunikasjon. I tillegg skal Fredskorpsdeltagerne gjennom faglige opplegg i til sammen tre uker bestående av norsk og internasjonal utviklings¬historie/politikk, konflikthåndtering, informasjons¬teknikk, og helse og sikkerhet. Den sosiale dimensjonen er også viktig, og man forsøker å legge til rette for at det knyttes bånd på tvers av faglige, kulturelle og geografiske grenser.

Ambisjonene for utviklingsprosjektet er store - metoden er institusjonelt partnerskap. Den bærende ideen i det Norske Fredskorpset (FK) er at denne formen for arbeids¬utveksling skal føre til utvikling gjennom gjensidig læring; ikke bare for de deltagerne som utveksles, men også institusjonelt gjennom at deltagerne kommer hjem igjen og bruker sin nye kompetanse i moderorganisasjonen.

Min jobb, i likhet med de tre andre kurslederne i FK, er å lage kurs¬opplegg med hjelp fra eksterne bidragsytere på de ulike fagbolkene, gjerne bidra selv der antropologien og egne erfaringer kan komme til nytte, og ikke minst være til stede under kursene som faglig og sosial støttespiller.

FK har ingen operativ funksjon utover disse forberedelseskursene, samt div. seminarer og arrangementer, og gir i hovedsak veiledende og økonomisk støtte til drift av Nord-Sør og Sør-Sør partnerskap. Over fem år har FK utvekslet over 1500 deltagere gjennom 400 partnere fra 60 land. Og med fem antropologer i en samlet stab på 25 vil jeg tro at faget er rimelig godt representert i organisasjonen.

Og hva er det så antropologene har å bidra med i dette arbeidet? Det har vært en diskusjon i Månedens antropolog om hva som er anvendt og politisk korrekt antropologi. Her er det sagt at utviklingshjelp, integrerings- og bistandsarbeid er områder som vi tar for gitt er stuerene for antropologer å jobbe i, utenom akademia. Samtidig har utviklingsantropologer kritisert bistandsarbeidet som politiske vertkøy for å sikre vestlige interesser. Antropologene i bransjen har nærmest blitt sett på som intellektuelle forrædere.

Jeg vil argumentere for at det hoved¬sakelig er to typer kompetanse som gjør at antropologer har en berettiget plass i statlige utviklingsorganer som Fredskorpset; én temmelig åpenbar, som jeg antar er grunnen til at FK har 1/5 antropologer, og én noe mindre åpenbar, iallfall sett fra arbeidsgiverens ståsted (Staten).

For å ta det ”enkleste” først, kan FK-kursene sees som antropologiske miniøvelser der deltagerne skal utvikle sine kulturelle antenner og forberedes på det (felt)arbeidet på omkring ett år som venter dem i et fremmed land. Og hvem er ikke da mer skikket enn nettopp antropologer til å utvikle og drive disse kursene?!

Samtidig forutsetter kurs¬driften at man setter sammen de forskjellige fagmodulene til helhetlige opplegg. Antropologer er ofte gode generalister som gjerne klarer, og tør, å løfte blikket fra den nesegruse fagdisiplinen, og knytte sammen ulike bidrag som f.eks. tverrkulturell kommunikasjon, narrative perspektiver fra psykologien, konflikthåndtering i praksis og postkolonialisme.

Den kanskje største utfordringen med disse kursene er å lage pedagogiske opplegg som knytter sammen det overordna ”pensumet” til deltagernes varierte bakgrunner, både på det personlige, faglige og kulturelle planet. Dette kan også sees som å knytte teoretiske perspektiver og analysemodeller til ulike typer livserfaringer og reelle livssituasjoner, eller ”empirier”. Å forbinde teori med empiri/erfaring, og undersøke hva empiri/case kan belyse av teorien og omvendt, oppsumerer kanskje utfordringen med å skrive en hovedfags/masteroppgave i antropologi.

Det andre argumentet for at antropologer kan ha en misjon i statlige utviklings¬organer som Fredskorpset er antropologiens ryggmargsskepsis til det politisk korrekte (PK) og snusfornuft, dvs. blind tro på egen sannhet og moral som den eneste riktige. PK er ikke nødvendigvis noe galt i seg selv, men innenfor praksiser hvor alle er ”veldig enige med seg selv” er det lett å glemme selvkritikken, og man risikerer å gå i den fella som en del misjonærer og utviklingsarbeidere har gjort opp gjennom tidene; Gode intensjoner fører ikke nødvendigvis til heldige forhold for de man ønsker å hjelpe. Jeg vil nevne to eksempler på hvordan det antropologiske blikket kan fungere som en kritisk rettesnor, og åpne opp for flere alternative forståelser av situasjonene.

Det er ikke til å komme forbi at det på FK’s forberedelseskurs utspilles en viss maktforskjell mellom Nord- og Sørdeltagerne, som mer eller mindre gjenspeiler den globale Nord/Sør asymmetrien som utviklingsarbeidet forsøker å gjøre noe med. Sørdeltagerne er på bortebane både når det gjelder språk, klima, kultur, nærhet til familie og venner, læringsformer mm. Samtidig er det den Norske Stat som besitter ”giverens makt”. For eksempel er det svært sjelden man hører kritiske bemerkninger fra Sørdeltagerne til kurs og opplegg, også når vi tydelig ber om det i evalueringene.

I en sammenkomst med både kursdeltagere og deres arbeidsgivere i Norge skulle vi fokusere på kritiske forhold og konflikthåndtering på arbeidsplassen. Vi hadde leid inn en dyktig prosessleder fra Sør-Afrika. Likevel ble diskusjonen temmelig ”snill” og noe tafatt. Tar man et skritt tilbake og henter fram de antropologiske brillene blir det imidlertid ganske klart at Sørdeltagerne ikke ville reise så mange kritiske forhold ovenfor sin nye, og tilstedeværende (!), arbeidsgiver før man engang hadde startet på jobben og blitt kjent med hverandre. De norske derimot kunne jo forestille seg utfordringer uten at det ville få noen som helst følger for deres ansettelsesforhold og relasjoner i utlandet.

Et annet eksempel på antropologiens mulige betydning i utviklingsarbeid- og politikk er kritikken avinstrumentaliseringen av utviklingskunnskap, som bl.a. Knut Nustad og Ole J. Sending (2005) har kommet med. Kort nevnt går kritikken ut på at hvis all kunnskap man skaffer til veie, og bruker i utviklingsarbeidet, er den som regnes som ”matnyttig” (instrumentell), sett fra et bestemt ståsted, vil man nettopp hindre utvikling i det større bildet. Den matnyttige kunnskapen er altså det som defineres som brukbart ut fra bestemte utviklingspolitiske mål-setninger.

Problemet er todelt. På den ene siden står man dermed i fare for å overse viktigheten av å skape og dele kunnskap som først kan virke irrelevant. På den andre siden vil den instrumentelle tenkningen rundt mål (utvikling) og midler (kunnskap) dekke til at kunnskap alltid er politisert på den måten ar den vil favorisere enkelte posisjoner og løsninger, og utelukke andre.

Det tidligere Fredskorpset ble på 1990-tallet lagt ned fordi den daværende utviklingsmodellen, basert på enveisoverføring av personell og kunnskap fra Norge til Sør-land, ikke hadde gitt tilfredsstillende resultater. Her ble norske ”eksperter”, med en snittalder på 45, sendt til utviklingsland for en lengre periode. For fem år siden gjenoppstod Fredskorpset i en ny modell basert på gjensidighet. Med andre ord, en desentralisert læringsmodell som skal fostre kunnskap og endring for utvikling både i Nord og Sør. I lys av Nustad og Sendings kritikk av den instrumentelle utviklingskunnskapen tror jeg antropologien i organisasjoner som FK vil kunne brukes som et kreativt redskap ved å imøtekomme ideer og perspektiver som ikke umiddelbart virker matnyttige, men som på sikt vil kunne fostre ny og nødvendig kunnskap for utvikling.

Espen Marius Foss

Fredskorpset, Kurs og nettverksansvarlig Sørlandet, Kristiansand

espenmf(a)fredskorpset.no

CV

Under og etter hovedfaget ved Visuell antropologi i Tromsø har Espen jobbet med videoproduksjon, studieadministrasjon og forøvrig vært fredskorpser som hjelpelærer ved Universitetet i Ngaoundéré, Kamerun.