Antropolog-portrettet:

Erik Henningsen

Månedens antropolog for mai 2009, Erik Henningsen, arbeider som forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Ved NIBR er han med på alt fra årelange prosjekter til andre med kun et par måneders varighet. Mange av prosjektene de utfører på NIBR er evalueringer av ulike typer av offentlig virksomhet og … ”tiltakene som evalueres er ofte utformet i et språk som forestiller seg at verden består av enkle og adskilte kausale prosesser. […] I den virkelige verden er forholdene som regel mer kompliserte og tiltakene produserer derfor nesten alltid utilsiktede virkninger. I denne sammenheng tror jeg den antropologiske oppdagelsesevnen kan være en avgjørende styrke”, skriver Erik.

erik_henningsen2.jpg

Skrevet av Erik Henningsen, forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), mai 2009

Etter at jeg fullførte sosialantropologi grunnfag var jeg aldri i tvil om at det var dette faget jeg skulle gå videre med, selv om det var høyst uklart for meg hva slags jobber det kunne lede fram mot. Dels skyldtes nok dette all moroa jeg hadde dette året og vennskapsbåndene jeg knyttet til medstudenter – som i tråd med alle stereotypiene faktisk var mer fargerike enn studentene jeg møtte på de andre samfunnsfagene. Dels skyldtes det at selve faget og faglærerne gjorde et sterkt inntrykk på meg. Det var noe med entusiasmen og formidlingsgleden foreleserne la for dagen og den intellektuelle lekenheten som preget både undervisningen og fagtekster.

Jeg husker ikke så mye av akkurat hva det var antropologiforeleserne snakket om, bortsett fra at det gikk mye i kritikken av strukturfunksjonalismen, Barth og Geertz og fintolkninger av Gregory Batesons tekster. Det jeg imidlertid husker er at det stadig virket som om foreleserne hadde noe veldig viktig å si og at de tok oss studenter med på en kunnskaps- og begrepsmessig oppdagelsesferd. Oppdagelsesferden fortsatte gjerne i form av endeløse, og svært lekne, diskusjoner oss studenter i mellom om temaer som ”Hva er etnisitet?”, ”Hva er økonomi?” og ”Hva er antropologi?”.

Noe godt tror jeg det kom ut av disse diskusjonene, og det er den oppdagende holdningen som også andre bidragsytere til denne spalten har framhevet som en viktig styrke ved antropologiutdanningen. Holdningen arter seg blant annet som en vilje til å tilkjenne nære og hverdagslige ting vekt og betydning, noe som kan være en avgjørende forutsetning for å gjøre gode samfunnsvitenskapelige observasjoner. Den virker som en motvekt til tilbøyeligheten noen av oss har til å tenke at virkeligheten befinner seg et annet og mer velordnet sted enn der de menneskene vi studerer er.

I dag gjør jeg bruk av antropologiutdannelsen min, og forhåpentligvis også den oppdagende holdningen, hele tida i jobben jeg har som forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). NIBR er et tverrfaglig samfunnsforskningsinstitutt med rundt sekstifem ansatte forskere, som holder til i forskningsparken i Oslo. I vår egenreklame heter det at ”NIBR tilbyr handlingsorientert og beslutningsrelevant forskning og utredning for oppdragsgivere i offentlig og privat sektor og konkurrerer om oppdrag nasjonalt og internasjonalt”. Blant de ansatte er det mange statsvitere, sosiologer, geografer og tre antropologer, meg selv inkludert. Instituttet er oppdelt i fire forskningsavdelinger. Selv er jeg tilknyttet avdelingen for studier av velferd demokrati og offentlig forvaltning.

Å jobbe som forsker i instituttsektoren er utfordrende og spennende, ikke minst fordi det gir muligheter til å få innsikt i ulike tema og politikkområder. For tida jobber jeg med et prosjekt om den statlige satsingen på å fremme kulturelt mangfold i kultursektoren, en utredning om oppsøkende sosialt arbeid med ungdom og en evaluering av et demokratistøtteprosjekt i Tanzania. Senere i år skal jeg etter planen sette i gang med et prosjekt som skal belyse rekruttering til ungdomsmilitser i Kenya. Når jeg skriver dette slår det meg at det tematiske spennet mellom disse prosjektene kanskje er bredere enn det som godt er. Samtidig har all prosjektene røde tråder til problemstillinger jeg har vært opptatt av i lengre tid. Kulturpolitikk har jeg jobbet med siden karrieren min som oppdragsforsker tok til på Telemarkforsking-Bø for om lag ti år siden. Ungdom er et tema jeg har jobbet med siden jeg skrev hovedfagsoppgaven min om ungdomspolitikk i Norge. Sosialt arbeid har mange direkte og indirekte fellesstrekk med virksomheten til organisasjonskonsulenter, som er temaet i doktorgradsprosjektet mitt. Min interesse for politikk i Øst-Afrika ble vekket da jeg bodde i Kenya i perioden 2004-2007.

Noen av disse prosjekter går over år, og gir muligheter for akademisk publisering, mens andre er mer å regne som konsulentoppdrag med et par måneders varighet. Her gis det med andre ord ikke mulighet til å utføre det man med hevet hode kan kalle for antropologisk feltarbeid. Men antropologibakgrunnen kan likevel være viktig i utføringen av nettopp denne typen prosjektene, da mer i form av en generell tenkemåte og uærbødig holdning til offisielt språk og kategorier. Mange av prosjektene vi utfører er evalueringer av ulike typer av offentlig virksomhet. Målsettingen med evalueringene er gjerne å gjøre opp regnskap over hvor godt et tiltak har virket, men også å stimulere til læring på grunnlag av de tilegnede erfaringene. Skal man ta den siste ambisjonen på alvor, er det ikke tilstrekkelig at analysen man kommer fram til fastslår at tiltaket var en suksess, en fiasko eller noe midt i mellom, man må i tillegg komme fram til forklaringer på hvorfor det var en suksess eller fiasko og identifisere ulike typer av mekanismer som bidro til dette utfallet.

Tiltakene som evalueres er ofte utformet i et språk som forestiller seg at verden består av enkle og adskilte kausale prosesser. I den virkelige verden er forholdene som regel mer kompliserte og tiltakene produserer derfor nesten alltid utilsiktede virkninger. I denne sammenheng tror jeg den antropologiske oppdagelsesevnen kan være en avgjørende styrke, fordi den inviterer oss til å betrakte den offisielle språkbruken nettopp som et verdensbilde og fordi den gir oss et øye for kompleksitet og uryddigheter.

Antropologien gir oss også et språk å formidle slike oppdagelser i. Som oppdragsforsker må man kunne formidle forskningsbasert kunnskap på en måte som er forståelig og som oppleves som opplysende og relevant av et ikke-akademisk publikum. Det skader heller ikke nødvendigvis saken om kunnskapsformidlingen skjer på en engasjerende måte. Som antropologer trenes vi ikke opp til å formidle innsikter i form av tall og tabeller, men heller gjennom ulike former for fortellinger. Etter min erfaring gir det oss et fortrinn når det gjelder å nå ulike typer av publikum.