Antropolog-portrettet:

Erik Bach

Det snakkes om anvendt antropologi, men ikke om anvendt sosiologi eller anvendt statsvitenskap. Hva er det med oss antropologer som har slikt et behov for å skille anvendt fra ikke anvendt antropologi? Og - hvilken antropologi er ikke anvendt? spør antropolog Erik Bach. Han arbeider i Telenor FoU og er 'månedens antropolog' for mars.

Er du anvendt?

Skrevet av Erik Bach, Telenor FoU, mars 2005.

Begrepet anvendt antropologi er et hyppig brukt begrep uten at noen helt klarer å beskrive hva det er. Hva ligger i dette begrepet, og hva er det med oss sosialantropologer som gjør at vi har et uttalt behov for å diskutere problemet med å være sosialantropolog utenfor akademia? La meg forsøke å oppklare noe av den største misforståelsen: Sosialantropologi er ikke et profesjonslignende studium! Nettopp derfor kan man hevde, men hvorfor er likevel sosialantropologi det samfunnsfaget som nærmest er alene om å diskutere hvorvidt man jobber anvendt eller ikke?

I løpet av mine syv år ved universitetet i Oslo hørte jeg aldri om anvendt statsvitenskap, anvendt sosiologi, anvendt sosial økonomi etc. Ingen av disse fagene er mer eller mindre profesjonsrettet enn sosialantropologien. Bare bruken av begrepet anvendt på disse fagene får en til å trekke på smilebåndet. Noen vil muligens hevde at dette er fordi disse fagene har et klarere og mer kjent anvendelsesområde. Det medfører ikke riktighet. Det er ikke noe i fagenes natur som for eksempel skiller sosiologien, statsvitenskapen og antropologien fra hverandre når det gjelder grad av anvendelse og nyttighet for næringslivet.

Statsvitere flest jobber vel neppe med anvendt statsvitenskap. Problemet ligger nok et helt annet sted. Kanskje har det å gjøre med at det ikke er antropologer i næringslivet som reiser spørsmålet om anvendelse, men som regel nylig uteksaminerte antropologer eller enkelte barmhjertige vitenskapelige ansatte som ser at verden har endret siden Brakkas dager, (den historien kjenner alle som har gått på SAI i Oslo) og ønsker å forberede studentene på dette.

Faget sosialantropologi er i overmåte et politisert fag. Det politisk korrekte innenfor antropologi har alltid vært å jobbe for de vanskeligstilte her i verden, være opptatt av regnskogen, utrede innvandrernes problemer og påpeke maktovergrep. Noen har til og med formulert dette som et hovedansvar for alle som tilegner seg antropologisk kunnskap, jamfør American Anthropological Associations visjon. Anvendt antropologi har derfor uformelt blitt definert som å jobbe med u-hjelp, innvandring eller lignende. Dette gjør spørsmålet om hva som er anvendt antropologi dobbelt vanskelig.

For det første lurer vi på om vi er "skikkelige" antropologer når vi ikke drar på lange feltarbeid, og for det andre lurer vi på om vi er "skikkelige" antropologer når vi selger sjela vår til djevelen og jobber for Kapitalen (med stooor K). Det siste er noe av det jeg synes er mest irriterende: Antropologene i Elfenbenstårnet Eilert Sundt later til å ha enerett på å definere hva antropologi er: Deltagende observasjon med det rette etiske innholdet - stakkars de som verken jobber faglig riktig ELLER har det riktige etiske fokuset! De skal ikke kalle seg antropologer. Men, før jeg diskuterer dette nærmere, la meg gå tilbake til mine erfaringer før jeg forsvant ut av akademia og inn i det skumle næringsliv.

På midten av 90-tallet eksploderte antall oppmeldte antropologistudenter. På et tidspunkt så Sosialantropologisk institutt i Oslo seg nødt til å holde enkelte forelesninger på Colusseum kino. Jeg merket meg kommentarer fra vitenskapelige ansatte og andre uteksaminerte antropologer som så på dette med skrekkblandet fryd. Synes å huske uttalelser av typen: ”Fint med oppmerksomhet rundt faget, men er ikke dette ren skjær utvanning og kommersialisering av faget? Trenger vi så mange antropologer?” Det var i denne perioden jeg begynte på hovedfag.

Allerede første semester gjorde studenter fra Fagutvalget det klart at de skulle stå på barrikadene for å få instituttet til å være bevisste at morgendagens uteksaminerte antropologer neppe kom til å jobbe innen akademia og at de derfor måtte arrangere seminarer, workshops, paneldebatter etc. med dette til tema. På hovedfag deltok jeg hvert semester i flere seminarer om dette. Som regel bestod panelet av to til tre antropologer fra næringslivet som kunne berette solskinnshistorier fra verdenen der ute: ”Joda, visst er det mulig for antropologer å finne seg en jobb innen næringslivet, bare ikke si at du er antropolog hele tiden, så synes de ikke at du er så rar”. Instituttet hadde også sine representanter til stede; lettere brydde og litt undrende over dette maset om anvendt antropologi. Deres oppgave var tross alt å undervise i faget fra et akademisk ståsted, ikke lage jobbformidlingskurs som slipte vekk all akademisk terminologi, slik at det eneste vi satt igjen med var sleivete, polemiske uttrykk fra Geir Thomas Hylland Eriksen. Me,n det hele fortsatte; anvendt antropologi hadde kommet for å bli.

La det være klart, det er ikke min hensikt å påstå at spørsmålet om bruk av antropologi ikke er viktig eller at vi som antropologer ikke kan lære mye om å formidle vår kunnskap. Dette er jeg den første til å erfare gjennom å jobbe i teknologifokuserte Telenor FoU. Det jeg vil til livs er tendensen til – noe som fremkommer i selve begrepet – å lage et kunstig skille mellom det som er anvendt og det som ikke er. For; hvilken antropologi er ikke anvendt? Er det noen jobber som peker seg ut som lite antropologirettede? Åpenbart ja. Vi kan alle ramse opp en rekke jobber hvor man overhodet ikke trenger antropologisk kunnskap (de fleste antar jeg).

Men, si at du spurte en antropolog som for eksempel jobber som saksbehandler i Aetat om hun bruker antropologi i jobben, så vil hun kanskje våge å si ja. Dette til tross for at det er en stilling som statsvitere, økonomer eller ingeniører kanskje har hatt før henne. Det som imidlertid skiller denne antropologens kvalifikasjoner fra de som hadde jobben før henne, er nettopp at hun er antropolog, og at hun gjennom dette har et analytisk tankegods som hun TILLÆRTE seg gjennom antropologien og som derfor kan betegnes som anvendt. De fleste antropologer vil komme til å anvende slikt tankegods i nær sagt alle jobber de får – til tross for at de ikke drar på feltarbeid eller jobber med etnisitet, innvandring og lignende.

Når jeg i dag en sjelden gang deltar på seminarer som handler om antropologer utenfor akademia (majoriteten av norske antropologer), får jeg som regel spørsmål om jeg jobber som anvendt antropolog. For meg blir dette like tåpelig som å spørre en tredjegenerasjons innvandrer om hun føler seg mest pakistansk eller norsk, eller om jeg føler meg mest som mann eller sosialantropolog (en velkjent retorisk morsomhet). Svaret, i god antropologi ånd, er selvfølgelig ja takk, begge deler! Jeg har derfor store problemer med å svare, fordi jeg vet ikke helt hva de spør om. Hvis spørsmålet hadde dreid seg om hvorvidt jeg bedrev deltagende observasjon, dro på lengre feltarbeid etc, så måtte jeg nok motvillig ha svart at nei, jeg jobber ikke som anvendt antropolog.

Og her dukker det opp en interessant problemstilling: Hvis det er slik at det er metodikken som gjør at vi blir anvendte, så betyr det at noe sånt som 90 prosent av dagens antropologer jobber med noe som ikke er anvendt antropologi. Dette ville ikke de 90 prosentene si seg enig i. Men hva er da anvendt antropologi? Jeg tror vi blander kortene her. Åpenbart så kan ikke antropologer som jobber i UDI, Hydro, Telenor og så videre insistere på å dra på lengre feltarbeid og samtidig si at de ikke vil mene noe uten kvalifisert, etnografisk empiri. Det de imidlertid kan gjøre, som majoriteten av antropologer faktisk gjør, er å gjøre som saksbehandleren i Aetat: Anvende antropologisk tilnærming for å løse arbeidsoppgaver.

Tilbake til akademia. Jeg husker spesielt en episode fra et av de utallige anvendte seminarene fra studietiden. Fagutvalget hadde invitert Petter Eide som den gang jobbet for konsulentfirmaet Gelmuyden.Kiese. Etter å ha redegjort godt for hva de jobbet med og hva hans oppgaver gikk ut på, kom det evinnelige og unngålige spørsmålet: ”Men jobber du som antropolog og får du brukt antropologisk kunnskap der?” Her hadde Petter Eide gitt mange eksempler hvor han åpenbart hadde bruk for sin antropologiske bakgrunn, som for eksempel gjennom betydningen av uformelle nettverk, bruken av klær som symbolsk makt, varianter av hersketeknikker og endringsprosesser, men publikum var ikke fornøyd. De ville ha kjøtt på benet: ”Var dette anvendt eller ikke?” Etter flere oppfordringer gav Eide endelig publikum det de ville ha: Han kunne fortelle at han til stadighet kikket i de gamle teoribøkene fra studietiden, og at uten denne ballasten ville han gjort en dårligere jobb. Om ikke direkte anvendt, så hadde han i hvert fall stadfestet at antropologien både var nyttig og viktig. Publikum kunne puste lettet ut med vissheten om at det var håp for dem der ute i det store, anvendte næringsliv.

Det er klart at alle humanistiske og ikke-profesjonsrettede fag innimellom spør seg selv hvor og hvordan de kan være anvendelige. Men for sosialantropologiens del så later det til å stikke dypere. Er det sånn å forstå at vi har et kompleks? Ikke er vi sosiologer og ikke er vi statsvitere. Vi har ikke en gang en vitenskapelig metode som andre enn sosialantropologene selv forstår det vitenskapelige ved. Jeg tror ikke dette handler om komplekser. Det dreier seg nok mer om en arroganse som vi blir oppfostret med fra dag én på grunnfag. Her lærer vi implisitt at hvis noen stiller spørsmål ved våre tolkninger og vår metode, kan vi alltid parere med: ”Pass deg ellers gjør vi deg til empiri”. En type schismogenesisk og arrogant retorikk som ikke stopper før idiotiet blir altfor åpenbart. Dette resulterer i at vi setter oss på en pidestall både i forhold til nærliggende fagområder og andre fag som ikke forstår den genuine nytten sosialantropologi gir. Vi ender opp som en Batesonsk variant av alkoholikeren som sloss mot flaska.

Alt dette er spissformulert, men poenget står ved lag og det hele synes enda mer besynderlig hvis vi går tilbake til noe av sosialantropologiens kjerne, nemlig spørsmålet om metodevalg. For antropologien har det alltid vært viktig å påpeke at spørsmålet om kvalitativ eller kvantitativ metode ikke dreier seg om et spørsmål om enten eller. Som ved en kulturrelativistisk tilnæring skal man velge metode ut fra det spørsmålet man ønsker å få svar på – opplagt! Hvis jeg er opptatt av meningsdannelser og symbolbruk, velger jeg kvalitativ metode for å gå mer i dybden av det som ikke er åpenbart, verken for informantene eller meg selv som antropolog. At enkelte kan hevde at det er unyttig å bo i en jordhytte over lang tid for så å komme frem til åpenbare ting, får stå for deres regning. Det som imidlertid er besynderlig er at vi ikke ser analogien mellom spørsmålet om metode og relativistisk tilnærming og spørsmålet om anvendt antropologi. Hvorfor skal vi på død og liv, som det eneste samfunnsfaget ved universitetet, ta med oss akademia inn i næringslivet for så å spørre om vi bedriver sosialantropologi? Burde vi ikke i stedet spørre oss selv hvilken type antropologisk kunnskap som er relevant der og da? Nettopp fordi antropologi ikke er et profesjonsrettet fag, burde ikke antropologene selv lukke faget inn i en dikotomisk diskusjon om anvendelse eller ikke.

Jeg tror jeg kan oppklare noe av problemet ved å foreslå et aldri så lite kompromiss. For det første: Vi u-anvendte antropologer skal ikke påstå at vi drar på lengre feltarbeid og dermed bedriver deltagende observasjon på ordentlig (dette tilhører nok sjeldenhetene, og hvis det skjer innen det private næringsliv så lurer oppdragsforsknings-spøkelset og påfølgende reprimander fra anvendte og politisk korrekte antropologer innen akademia). Det vi imidlertid kan si er at VI ER ANTROPOLOGER og vi anvender antropologi. På denne måten slipper 90 prosent av dagens antropologer å lure på om de jobber som antropologer. Samtidig slipper vi å føle oss som overløpere som bruker diplomet fra hovedfag på feil premisser. Vi slipper også engstelsen som fremkommer nå vi en sjelden gang våger oss inn i akademias domene.

Et siste poeng: Diskusjonen om anvendt antropologi handler i virkeligheten ikke om akademia mot oss andre jukseantropologer. Det handler om faget antropologi, og det handler om hva antropologer i dag jobber med. Hvis vi på den ene siden fokuserer på anvendelse for næringslivet, mens vi på den andre siden ikke kutter navlestrengen til akademia, bedriver vi noe som minner om å kreve i pose og sekk. Det er ikke min hensikt å påstå at dette må være to gjensidig utelukkende kategorier, tvert i mot. Men, denne distinksjonen er etter min mening en nødvendig mental øvelse for i det hele tatt nærme oss hva antropologien betyr for den store majoriteten av antropologer. Uten dette skillet forsterker vi et syn på antropologien som ble skapt i en tid da spørsmålet om anvendelse ikke var relevant på samme måte – antropologi var noe man bedrev på universitetene.

For i det hele tatt å holde tritt med den utviklingen faget og de uteksaminerte antropologene har tatt, må vi være mer åpne for at premissleverandørene for anvendelse av faget også kommer utenfor akademia. Jeg tenker ikke i denne sammenheng på at akademia skal slutte med grunnsforskning og bli synsere på heltid. Det jeg mener er at vi må erkjenne at det å være antropolog har endret seg siden Brakkas dager og at dette får konsekvenser for hva som er anvendt antropologi innen næringslivet. I denne sammenheng er det interessant å tenke tilbake til et kapittel i Hylland Eriksens lærebok Små steder store spørsmål som het Antropologien på vei hjemover. Her påpeker Hylland Eriksen noe som den gang var en stor kamel å svelge for enkelte etno-etnografi-fantaster, ganske riktig at det finnes mye interessant og legitim etnografi i våre hjemlige omgivelser, og at vi ikke trenger å reise til ’bushen’ for å finne ’bra’ empiri.

På lignende vis mener jeg vi bør stille oss spørsmålet om det ikke finnes legitime ANTROPOLOGISKE anvendelsesområder som ikke trenger å være belemret med krav om rett etisk innhold eller lengre feltarbeid. Klarer vi å foreta denne øvelsen tiltrekkelig mange ganger, klarer vi kanskje også bedre å kjenne oss selv som antropologer og se at ja; mange ting ved det å jobbe som antropolog har endret seg. Det ironiske i dette er selvfølgelig at det minner mistenkelig om den prosessen som foregår når man skal forsøke å få øye på det man selv tar for gitt, enten om man er på feltarbeid i ’egen kultur’ eller har gått fullstendig ’bush’ i Bonga Bonga. Antropologisk analyse med andre ord…

Men for all del; la oss i fremtiden holde like mange seminarer om anvendt antropologi og formidling av det vi er best på nemlig; sosialantropologi. Men, spørsmålet bør være: Hvordan kan vi spre det viktige budskapet som sosialantropologi har, og hvordan kan vi bruke dette uten å måtte svare for om det er anvendt eller ikke? I skrivende stund har jeg tatt ned hovedfagsdiplomet fra veggen og kikker på det med en stolthet som jeg håper ikke blir mindre ettersom akademia synes lengre og lengre vekk. Til alle oss sosialantropologer som jobber der ute vil jeg helt til slutt si: La oss ta faget tilbake!

Erik Bach,

Sosialantropolog og ikke så rent lite anvendbar.

Erik Bach er utdannet sosialantropolog ved Universitetet i Oslo i 1998. I perioden 1996-1997 utførte han et feltarbeid i Sør-India med problemstillingen: Reklame og personforståelse. Siden 2000 har han jobbet som forsker i Telenor forskning og utvikling (FoU). Han forteller:

– FoU er i dag en forskningsenhet som både bistår forretningsområdene i Telenor med forskning/rådgivning og deltar i mer langsiktige prosjekter innen EU, NFR, Eurescom etc. Per i dag er vi ca 190 forskere som holder til i Telenors hovedkvarter på Fornebu. FoU har sitt utspring fra Televerkets forskningsenhet og har siden den gang endret seg fra å være svært teknologifokuserte til i dag å dekke lengt flere temaer innen IKT-arenaen som brukeropplevelse av IKT, marked- og prisingsstrategier, nettverksanalyser etc.

Jeg jobber i en avdeling som heter Disruptive endringer og forretningsmodeller. Som antropolog betyr dette at jeg til daglig samarbeider med personer fra helt andre fagområder som har ganske så annerledes tilnærming enn meg selv. Vår avdeling er opptatt av de utfordringene som oppstår når teknologiske og samfunnsmessige (og markedsmessige) faktorer kan true Telenors forretningsvirksomhet. Jeg forsker på spørsmål om hvilke faktorer som fører til endring og hvordan Telenor strategisk skal forholde seg til oppkomsten av nye og truende teknologiske trender. For å kunne identifisere slike endringsmekanismer må man også ha en forståelse for samspillet mellom IKT og brukerpraksis (samhandlingsmønstre og bruk av IKT).

Et annet og ganske så nytt fokus i FoU er spørsmålet om internasjonalisering. Telenor er i dag en betydelig internasjonal aktør på mobil siden, og per i dag har vi ca. 40 millioner mobilabonnenter fordelt på en rekke land i Asia og Europa. Dette betyr at Norge og Norden ikke lenger er betydelige vekstmarkeder for Telenors del – tidligere i år fikk Telenor også tilsagn på en ny GSM-lisens i Pakistan. I forbindelse med internasjonale forhold jobber jeg med to prosjekter hvor vi ser på muligheten for anvende hybride og rimelige fjernlærings teknologier til steder som ikke har en veletablert IKT-infrastruktur - blant annet for Ghana Telecom. Som antropolog er mitt bidrag å forstå hvordan fjernlæringssituasjoner må tilpasses lokale forhold. Mange erfaringer når det gjelder fjernlæringssystemer har vært at de har vært altfor vanskelige å ta i bruk, og at det ikke har blitt fokusert tilstrekkelig på interaksjon mellom studenter lokalt (lokal kollaborering). I slike prosjekter samarbeider jeg med satellitt- og nettverksspesialister samt forskere med økonomisk bakgrunn.

Som antropolog opplever jeg at min tilnærming til teknologi og teknologibruk har en mye mer helhetlig vinkling enn mange av mine kollegaer. Telenor var og er delvis fortsatt en bedrift som har et sterkt teknosentrisk syn på utviklingen. I denne sammenheng er det min oppgave å minne om at IKT stammer fra og eksisterer i sosiale kontekster. For oss antropologer kan dette synes som en selvfølgelighet, men for personer som har jobbet med innføring av ny teknologi som GSM og ISDN, er det ingen selvfølgelighet å fokusere på hva sluttbrukere faktisk foretar seg og hvordan de samhandler i ulike kontekster. Gjennom antropologiens grunnleggende nysgjerrighet på å beskrive ’tatt-for-gitt-heter’, inntar jeg ofte rollen som opponent mot utvikling av produkter og tjenester som synes å ha blitt drevet frem på grunn av teknologiske kvaliteter og ikke bruksverdi.

Erik Bach's e-post