Antropolog-portrettet:

Ellen Aslaksen

Ellen Aslaksen er forskningsleder i Norsk kulturråd. Hun sitter også i programstyret i Norges forskningsråd for det nystartede forskningsprogrammet Kulturell verdsetting. Etter avsluttet hovedfag om et irsk teaterkompani, jobbet hun sammen med en gruppe antropologer ved Sosialantropologisk institutt (UIO) på forskningsprosjektet OL -94 og kulturdimensjonen. Fra 1994 har hun jobbet med ulike typer oppdragsforskning innenfor kulturlivet og med kunstfaglige, estetiske, kunstsosiologiske og kulturpolitiske problemstillinger. Samspillet mellom praksiser og tenkemåter i kulturlivet har stått sentralt i hennes forskning. Hun har gitt ut flere bøker, blant annet Ung og lovende. Unge kunstnere - erfaringer og arbeidsvilkår (2004).

Ellen_Aslaksen3.jpg

Skrevet av Ellen Aslaksen, forskningsleder i Norsk kulturråd, august 2008

Antropologiens relevans

“Det eneste spørsmålet som bør ligge under teksten er hvilken betydning antropologien har for deg i arbeidet ditt” står det i henvendelsen jeg fikk om å være månedens antropolog. Er det at du er antropolog relevant i arbeidet ditt, eller gjør du det relevant selv?

På en underlig måte er spørsmålet om antropologiens relevans for arbeidet mitt både komplisert og enkelt. Umiddelbart tenkte jeg at dette er et rart spørsmål. Er det mulig å tenke seg at antropologien som et fag, en erkjennelsesprosess og en tenkemåte som jeg har brukt mange år på å tilegne meg, ikke skulle være relevant i arbeidet mitt? Nei tanken er umulig. Å skille mellom ”jobben” og "antropologien" oppleves verken som meningsfullt eller fruktbart. For meg er dette dypt sammenvevde størrelser. Så dette var det enkle svaret. Ja selvsagt er det relevant, noe annet ville være umulig.

Men så til det vanskelige. Hvordan er antropologien relevant i min jobb som forskningsleder og hvordan var den relevant i de årene jeg jobbet som "utøvende" forsker og evaluator i kulturfeltet?

Jeg tror nok mye av svaret også her ligger i den grunnleggende rystelsen møtet med antropologi skapte i meg som grunnfagstudent, og i det faglige fellesskapet jeg etter hvert ble en del av. Kirsten Hastrup (1992) skriver i boka ”Det antropologiske prosjekt, om forbløffelse" at forbløffelsen begynner med den enkelte antropologs konkrete møte med kultur i det etnografiske feltarbeidet. For meg startet den antropologiske forbløffelsen lenge før feltarbeidet. Den startet i møtet med den antropologiske litteraturen og med forelesere som evnet å gjøre faget intenst levende og forbløffende.

Tian Sørhaug (2008) skriver i et vakkert minneord over Marianne Gullestad at hun var det antropologiske blikkets mester. ”Hun så det som lå mellom linjene, pakket ut ordene og viste frem deres overskudd av mening. (….) hun var teoretisk kreativ og istedenfor generell teori produserte hun skarpe innsikter”(Ibid:232).

Denne beskrivelsen av Marianne Gullestads egenskaper er også en presis beskrivelse av det som for meg er antropologiens mest verdifulle trekk. For meg er “antropologien” kreative stemmer, tekster og blikk som sammenføres til vesentlige innsikter.

Og kraften i møtet med faget har uten tvil vært formende for måten jeg har gått inn i de oppgavene arbeidslivet har bydd på. Jeg har i hele mitt yrkesliv som antropolog, jobbet innenfor et kunstfaglig, estetisk, kunstsosiologisk og kulturpolitisk arbeidsfelt. Og mye av arbeidet mitt har dreid seg om å utforske hva antropologiske perspektiver kan bidra til av innsikter om dette samfunnsområdet. Spørsmålet jeg ofte har stilt meg er hvilke kunnskapsrom det er mulig å utvikle mellom de kunstfaglige og sosiologiske?

Da jeg fikk mitt første oppdrag for Kulturrådet kom jeg inn i et fagmiljø og et kunnskapsområde som omtalte seg selv som et kulturpolitisk forskningsmiljø. Kulturpolitikkforskningen slik den fram til på midten av 1990-tallet hadde blitt utformet i de nordiske landene hadde for en stor del tatt utgangspunkt i offentlige kulturpolitiske virkemidler og tiltak, og på effektene og konsekvensene av disse (Duelund 1994, Vestheim 1995, Mangset og Bjørkås 1996). Gjennom særlig å fokusere på offentlig kulturforvaltning, hadde det kulturpolitiske forskningsfeltet fått en profil der studiet av sosiale strukturer stod sentralt både tematisk og teoretisk, mens det i mindre grad ble satt søkelys på meningsdannelse og på det vi kan kalle kulturfeltets kulturelle aspekter. Mitt oppdrag handlet om å undersøke kjennetegn ved det unge kunstfeltet, hvordan unge kunstnere gikk frem for å etablere seg og hvilke prosesser som fant sted i disse bestrebelsene. Møtet med både Kulturrådets ansatte og det kulturpolitiske forskningsmiljøet var dypt lærerikt. Forskningsprosjektet forutsatte at jeg skaffet meg innsikt i de ulike kunstfeltenes historiske betingelser og ikke minst i de særskilte kunstpraksisene som fant sted i det kunstmiljøet jeg skulle undersøke. Jeg oppdaget mye om hvor lite jeg kunne. Men jeg oppdaget også på en helt ny måte betydningen av det jeg hadde med meg av antropologiske innsikter. Arbeidet med boka om de unge kunstnerne fikk dermed en dobbelt innretning. På den ene siden var boka et konkret bidrag til økt kunnskap om betingelser for kunstnerisk virksomhet. På den andre siden ble den et innspill til en diskusjon om perspektivering og teoretisering i det kulturpolitiske forskningsfeltet.

Jeg anla et tradisjonelt antropologisk perspektiv ved å gå på jakt etter ”the natives point of view”. Hvordan ser verden og kunsten ut, sett fra kunstnernes ståsted? Hvilke erfaringer og forståelsesmåter er kunstnerens egne? Eller som Clifford Geertz (1983) beskriver det: «The trick is to figure out what the devil they think they are up to». En slik analysemåte innebærer, som Marianne Gullestad (1996), så fint har formulert det ”å bygge på informantenes tanker på en måte som kan kontekstualisere dem og belyse dem, men ikke forråde dem...”.Det vil si å utvikle en analyse som viser både tilknytning og avstand mellom forskeren og de menneskene det skrives om.

I ettertid ser jeg at arbeidet med boka om kunstnerne også kom til å handle om å utforske hvilke tekster det er mulig å produsere innenfor oppdragsbasert kunnskapsproduksjon. Boka kom til i det vi kan kalle et forskningens grenseland. Grenselandet mellom akademiske betraktningsmåter, og kunstfeltets detaljrike og ofte interessebaserte kunnskapstradisjon. Og kanskje var det slik at det var bokas urene karakter som bidro til at den ble møtt med omfattende interesse både blant kunstnere selv, men også av kulturbyråkrater og i akademiske miljøer, da den kom ut i 1997. Noen få syntes den var provoserende fordi kunstnergenerasjonen jeg skrev om provoserte dem. Andre brukte analysene som begrunnelse for radikale endringer i kunstnerorganisasjonenes arbeidsmåter og mange gjorde bokas begrepsbruk til sin egen. Aller mest overraskende var det nok at boka ble innlemmet i og dannet utgangspunktet for et kunstprosjekt.

Jeg betrakter det å lede Kulturrådets FoU-virksomhet som en videreføring av det arbeidet jeg har drevet med som ”utøvende” forsker. Arbeidsoppgavene består grovt sett i å iverksette ulike former for kunnskapsproduserende prosjekter, som evalueringer og forskningsprosjekter. Prosjektene initieres av Kulturrådssystemet selv på bakgrunn av kunnskapsbehov i forvaltningen eller i kunstfeltet. Min oppgave består i å oversette systemets kunnskapsbehov til forskbare problemstillinger, enten det gjelder å utforme mandater til evalueringsprosjekter eller å utvikle større kunnskapsprosjekter av relevans for kultursektoren. På samme måte som antropologens oppgave på feltarbeid er å oppnå stor grad av fortrolighet og kunnskap om det aktuelle samfunn, forutsetter det å utvikle grunnlaget for Kulturrådets kunnskapsprosjekter en intim kunnskap om kunstfeltene og dets tenkemåter. Samtidig forutsetter det også evnen og redskapene til å perspektivere og å etablere distanse.

Jeg får stadig spørsmål om det ikke er problematisk å drive forskningsbasert kunnskapsproduksjon i så nær tilknytning til både forvaltningen, kunstfeltet og kulturpolitikken. Svaret er ja. Selvsagt er det problematisk. Men svaret er også at det er dypt utfordrende. Vi har stadige diskusjoner om hvilke konsekvenser nærheten har for den forskningen som finner sted innenfor vår virksomhet. Men også i disse mer kunnskapspolitiske diskusjonene er antropologiske perspektiver relevante og fruktbare. Jeg betrakter nettopp FoU-virksomhetens nærhet til feltet som styrken i vår kunnskapsposisjon. Vi kan aldri hvile i det rommet av selvfølgelighet som kan omgi forskningen som finner sted innenfor rammene av universitet og høyskoler. Vi befinner oss i en kampsone der vi stadig må reflektere over kunnskapsproduksjonens fallgruber og muligheter. Vi inngår i stadige forhandlinger om kunnskapsproduksjonens relevans og om hvilke kunnskapssyn som skal legges til grunn.

Men ambisjonen står fast. Den er å iverksette forskningsprosjekter som kan produsere relevant kunnskap for de som ”befolker” dette samfunnsområdet. Det handler om å utvikle kunnskapsprosjekter som bygger på nyansert kunnskap om feltets problemstillinger, og perspektivere på en slik måte at de bidrar til ny innsikt.

Og i bunnen av det hele ligger det kanskje en optimistisk tro på det vi kan kalle vitenskapelige erkjennelsesprosesser. Jeg har tro på at akademisk kunnskapsproduksjon kan bidra til refleksjon over både kulturpolitisk og kunstnerisk praksis, og at disse refleksjonene på sitt beste kan lede til en større klarhet over kunst- og kulturlivets vilkår.

Litteratur

Aslaksen Ellen K.(2004) Ung og lovende. Unge kunstnere – erfaringer og arbeidsvilkår. Abstrakt forlag, Oslo

Geertz, Clifford: (1983) Local knowledge. Further essays in Interpretive Anthropology. Basic Books Inc., Publishers New York.

Gullestad, Marianne: (1996) Hverdagsfilosofer. Universitetsforlaget, Oslo.

Sørhaug, Tian (2004) Marianne Gullestad in memoriam. Ord bilder, innsikt. I Tidskrift for samfunnsforskning 2-2008 årgang 49

Aktuelle nettsider

http://www.kulturrad.no/#mce_temp_url#

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/02/08/526277.html#mce_temp_url#

http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellitecid=1189537242181&pagename=kulver%2FPage%2FHovedSide