Antropolog-portrettet:

Christina Rolfheim Bye

Nærmest før hovedfag i sosialantropologi ved UiO var avsluttet, kastet Christina Rolfheim Bye seg ut i det private næringsliv – eller til ulvene, som noen mente på den tiden. Først arbeidet hun som kommunikasjonsrådgiver i Geelmuyden.Kiese, og nå er hun kommunikasjonssjef på femte året i Studentsamskipnaden i Oslo (SiO). Hennes innlegg bærer sterkt preg av påvirkning fra både næringsliv og kommunikasjonsfag.

4_Christina_Rolfheim_Bye.JPG

Skrevet av Christina Rolfheim Bye, Kommunikasjonssjef i Studentsamskipnaden i Oslo, juni 2006

Som samfunnsviter fra et fag med konstant forklaringsbehov for metoden i bruk, er jeg nidkjær med analyse og ordentlighet i arbeids- og tankeprosesser. Og til tider overforklarende i jakten på delt forståelse. I tillegg kommer ønsket om å se identitetsskapende kulturelle trekk i all handling, hvilket er i særklasse innen samfunnsvitenskapen. Det er min påstand at det antropologiske aspektet med nærhet til informanten gjør meg til en mer observerende kommunikatør enn vanlig er; slik blir jeg spesielt raskt oppmerksom på tilsynelatende mangler i konsistens, eller sprik mellom målgruppens emiske kategorier og våre som avsender av budskap. Dette gjør antropologifaget særskilt verdifullt når en gruppe skal kommunisere troverdig og godt med en annen gruppe.

Jeg leder en avdeling hvor arbeidsredskapet er hodene til de ansatte. Ledelse i en kunnskapsorganisasjon krever gjødsling av ansattes intellekt og dyrking av deres ego. Her er evnen til å trekke ut hva som får den enkelte til å blomstre en kjernekompetanse. Videre er det nødvendigvis ikke slik at lønn alene er det beste gjødselen for alle. En sentral del av personalhåndteringen består av å sortere ut den enkeltes premisser for god tenkning. Og ikke minst å respektere dette. Det å være en del av ledelsen i et av Oslos største konsern (SiO med ca 650 ansatte), stiller dessuten krav til trygghet på strategiske prosesser, og fortrinnsvis også et unikt bidrag inn i disse.

Jeg vil hevde at jeg har det i den faglige ryggmargen å insistere på riktig rekkefølge i tanken og raskt kan smekke innhold inn på riktig logikknivå, og slik kan tenke fort og bedre enn andre som tenker fort, om noe som skal vare lenge (strategi). Dette kan handle om å bidra til å rydde i tankegods, og å bruke redskap riktig for å unngå at en viktig strategiprosess ender med en festtale (Man kan f eks ikke holde et bredt fokus de neste fire år). Det kan også dreie seg om å begynne på riktig sted: Først bruke god tid på å luke ut utfordringene man har, før man finner et grep for å løse disse. Dette er LANGT fra en selvfølgelig rekkefølge for mange i næringslivet, der en god ide verdsettes uavhengig av om den løser et problem eller ei, og en kompis med reklamebyrå og et godt tilbud kan få en til å iverksette kampanjer man aldri visste man trengte. Slikt kan bli dyrt – både finansielt og omdømmemessig.

Plagsomme spørsmål i doksiske felt

Det innebygde kravet til orden i tankerekkefølgen gjør at jeg ofte stiller de plagsomme spørsmålene og setter de langsomme kravene til refleksjon, ved at de grunnleggende forutsetningene for en diskusjon skal tydeliggjøres. Bl a for å bidra til at man snakker om det samme. Spørsmålene graver ofte i doksiske felt for å avdekke maktstrukturer og andre relasjoner man som kollegium ikke er uttalt om. Målet er å kaste lys på maktforhold og uformelle relasjoner for å gjøre disse håndterlige og for å få relasjonene til å virke positivt for organisasjonen. Dette kan handle om å stille kontrollspørsmålet ”Er subkulturene egentlig ødeleggende?”, for deretter å arbeide med å se disse, møte dem og gi dem mer snarere enn mindre plass. Uformelle maktstrukturer er sjelden hensiktsmessige i at de er uformelle, men det er ikke selvsagt at de er kontraproduktive i sin karakter. Spørsmål som ”Vil en tydeliggjøring eller en formalisering av uformelle maktstrukturer muligens virke mer positivt på organisasjonen – fremfor å forsøke å utradere disse?” eller å tillate seg å diskutere om negativt ladede myter (”SiOs tjenester er alt for lite tilgjengelig for de ansatte ved lærestedene og dette er et problem for SiO”) bør tydeliggjøres for å bli møtt på åpen arena (”SiO er til for studentene”), fremfor å motarbeides ubehjelpelig ved skapelse av motmyter (”De ansatte ved lærestedene har ikke skjønt noenting”).

De nødvendige og mest tidkrevende aktivitetene i mitt arbeid, dreier seg ofte om å se, respektere og handle etter de emiske kategorier våre interessenter har. Utfordringen med å insistere på å gå denne runden, er at man blir upopulær, tar mer tid enn man får og for enkelte henger selvsagtheter opp på veggen. For noen er slike abstraksjonsnivå for måneferder å regne, mens andre gremmes over selvsagthetene som presenteres. Videre er det en hovedregel at god kommunikasjon handler om å ta skikkelige valg slik at man fremstår tydelig med sin personlighet, og ikke forsøker å være alt for alle. Dermed tvinges vi til å velge noe bort samtidig, selv om det smerter. Og det er akkurat like viktig å se hva man velger bort når man gjør et valg – nettopp for at vi skal kunne stå ved valget over tid, og slik være tydelige og troverdige. I eksempelet over velger man f eks å være tydelige på et oppdrag og velger muligens bort konsensus med de som kan betraktes som eiere.

Diagnose før behandling

Jeg opplever arbeidet mitt som et verdiverksted, der oppgaven er å identifisere og løse problemer – i denne rekkefølgen. Dette krever evne og vilje til alltid å se og gi navn til problemer FØR man iverksetter tiltak. Dette gjør selvsagt også at tiltak aldri iverksettes om de ikke er ment å løse et nevnt problem. Heri ligger oppgaven med å identifisere de kulturelle koder som styrer den interessentgruppen vi i det gitte tilfellet skal kommunisere med. Eksempelvis er det like vrient som essensielt for en kommunikasjonssjef å forstå den redaksjonskultur som råder i en studentavis der journalistene ikke først og fremst er journalister, til forskjell fra den som råder i de fleste andre medier. Dette for å kunne forklare egne medarbeidere som primært ønsker å respondere ut fra det ståsted at journalisten er oppriktig interessert i hva nettopp de har å si, og bygger sin sak på dette, at dette ikke nødvendigvis alltid er tilfelle. Hvilket nivå av forståelse og profesjonalitet de møter i media henger nøye sammen med journalistens opplevelse av egen rolle. I den skjeve maktbalansen som oppstår i et intervju er det min jobb å forsøke å finne og deretter å formidle til mine medarbeidere, journalistens opplevelse av eget oppdrag jamfør vår egen rolle, for å opptre troverdig, sannferdig og ordentlig i denne kommunikasjonskanalen. Vi må forstå at det er essensielt å forstå de vi skal snakke med når vi skal snakke sammen. Vi må forstå at vi aldri er alene om situasjonsdefinisjonen – og ofte når man arbeider med omdømme er vår egen opplevelse av situasjonen den minst viktige – mens vi må kommunisere med målgruppen på dennes premisser.

For meg som antropologikommunikatør består hverdagen av å forstå studentenes blikk og behov, å levere vår historie og ikke minst å fortelle den mest mulig effektivt. Historien skapes i rommet mellom målgruppens opplevelse og forventninger til oss – og vårt behov for budskap. Effektiv formidling nås når vi ser og evner å forholde oss til studentenes koder for samhandling og kommunikasjon. Og med en målgruppe på 20-30-åringer fra hele landet som skifter kontinuerlig, skifter samtidig både deres og vår virkelighetsforståelse og forventning til effektiv samhandling.

For meg er kommunikasjonsledelse blitt måten å få gjort det jeg mener er viktig på. Strategisk kompetanse er det viktigste av redskapene jeg bruker for å gjøre jobben min godt. Det er åpenbart for meg at metodefaget sosialantropologi i meget stor grad har satt meg i stand til å benytte strategiredskapet godt og riktig, og at observasjonsfaget sosialantropologi gir en unik mulighet til å identifisere de doksiske felt og de emiske kategorier hos både avsender og mottaker som gjør kommunikasjonen disse imellom troverdig og effektiv.

Litt om meg

Man er mer enn sitt fag – og jeg har absolutt latt flere deler av meg være med å velge arbeidsliv. Jeg er politisk engasjert, best beskrevet som liberal SVer som er for EU og har sans for markedsøkonomi. Jeg trodde da også lenge at jeg skulle bli statsviter, og har et grunnfag derfra, i tillegg til ett i offentlig rett, hvilket har vist seg nyttig selv om studiet var ulidelig kjedelig for meg. Videre har jeg i tillegg til studiene ved UiO, et kurs i kommunikasjon og ledelse ved Handelshøyskolen BI samt et lederutviklingskurs i regi av Institutt for medskapende ledelse.

Jeg fullførte hovedfag i 1997, med oppgaven Managing grace. Feltarbeid ble gjennomført i bibelbeltet i Texas, USA, der jeg så hvordan ungdom og unge voksnes bruk av materiell kultur bidrar i vel så stor grad som hudfarge til å definere dem som svarte eller hvite. Unge voksnes livsstil, objektivisering og symbolbruk har vært mitt hovedanliggende siden.

En øvelse på et jobbsøkingskurs fortalte meg at jeg gjerne arbeider utadrettet, tverrfaglig og et sted der det bråker litt (bokstavelig og i overført betydning). Et brev til Geelmuyden.Kiese der jeg mente de trengte en antropolog ble vel mottatt, og i fire år arbeidet jeg som rådgiver der. Stor stas og innertier både faglig og personlig. Lærekurven var bratt og kommunikasjonsrådgivning var et nytt fag. Kommunikasjonsfaget dreier seg om å identifisere og skape relasjoner og symboler brukt i relasjoner.

Jeg arbeidet i hovedsak med offentlig informasjon innen helse (kampanjer der myndighetene var avsender), plannervirksomhet (målgruppens talerør inn i kreative prosesser i reklame- og designoppdrag, se gjerne Charlotte Bik Bandliens fine innlegg for mer om dette) og etterhvert som leder av kunnskapsbasen for myndighetskontakt (bredt sammensatt, fra filosof og sosialantropolog, til byråkrat og politiker). Da jeg sluttet i Geelmuyden.Kiese ledet jeg researchbasen, en tverrfaglig dog kvantitativt-faglig dominert gruppe.

I dag arbeider jeg som kommunikasjonssjef i Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) på femte året, og har således fortsatt kommunikasjonsveien og arbeidet med det samme alderssegmentet (Om det er det mye å si som jeg gjerne gjør i annet forum, bl a at det gir begrenset mening å omtale denne gruppen som en gruppe).