Antropolog-portrettet:

Christina Kloster

Jeg er i ferd med å ferdigskrive analysen på hovedfagsoppgaven min, da jeg får vite at stillingen som prosjektkoordinator på Indonesia-programmet ved Senter for menneskerettigheter skal utlyses. Stillingsutlysningen var som skreddersydd til min fagbakgrunn, og i mai får jeg beskjed om at jeg får stillingen. Jobben tilbyr på alle måter bruk av mine faglige og personlige egenskaper, samt et tverrfaglig, utfordrende og inspirerende arbeidsmiljø. Det føles som et sant privilegium å gå rett inn i en slik stilling direkte fra Blindern, i tillegg før jeg ble ferdig cand. polit., og få jobbe med spørsmål som er direkte relatert til temaet for hovedoppgaven så vel som antropologi som fagfelt.

Christina_Kloster_2.JPG

Antropologien som verktøy for krysskulturell juridisk forståelse

Skrevet av: Christina Kloster, prosjektkoordinator på Indonesia-programmet, Norsk senter for menneskerettigheter, UiO, oktober 2006

Faglig bakgrunn og tematisk fokus

Hovedfagsoppgaven min hadde temaet ”Versions of Islam: Muslim Heterogeneity among Javanese Students”. Jeg gjorde feltarbeid blant muslimske studenter ved et statlig universitet i byen Malang på Java i Indonesia. Et hovedanliggende var å undersøke hvordan studentene forholdt seg til islam som normativt regime på ulike måter; hvordan de snakket om det og hvordan de viste det i praksis. Indonesia er således mitt geografiske felt, og tematisk er jeg engasjert i ulike former for islamsk tilhørighet. Som del av cand.mag.-graden min inngår spesialfag i internasjonale menneskerettigheter og folkerett, noe som også har preget min innfallsvinkel til dette temaet og som selvfølgelig også er nyttig i denne stillingen.

Indonesia-programmet: mine arbeidsoppgaver

Jobben på Indonesia-programmet består i korthet av å følge opp programmets mangfoldige prosjekter, administrativt og faglig sett. Programmet ble startet i 2002 og har fra begynnelsen av vært finansiert av Utenriksdepartementet, som en ’utøvende virksomhet’ av den bilaterale menneskerettsdialogen mellom Norge og Indonesia. Programmet har likevel en portefølje og en agenda uavhengig av Utenriksdepartementet, som del av Juridisk fakultet. Programmets hovedanliggende er således å fremme menneskerettigheter i Indonesia, primært gjennom ulike former for opplæring, litteraturstøtte og informasjonsvirksomhet. Blant prosjektene våre er menneskerettighetsopplæring av indonesiske universitetslærere, produksjon av lærebok i menneskerettigheter for indonesiske universiteter, opplæring og støtte til institusjoner i justissektoren, kursing av militært personell, samt informasjonsvirksomhet i Norge / avholding av seminarer. Stillingen min innebærer en del administrative oppgaver og logistikk, men inkluderer også utforming av prosjektsøknader og rapporter, finne tema for seminarer og generelt å adressere de områder og metoder vi best kan fremme menneskerettigheter på i landet.

Menneskerettigheter og antropologi

Et spørsmål som gjerne dukker opp i menneskerettsdebatter blant antropologer, er i hvilken grad man med rette kan ”pådytte” myndighetene i andre samfunn å respektere menneskerettighetene overfor sin befolkning. Ofte fremholdes argumentet om at menneskerettighetene er forankret i en vestlig normativ tradisjon, og således ikke avspeiler de verdiene som råder i andre kulturelle kontekster; at man gjennom menneskerettighetsarbeid på et plan utøver kulturimperialisme under fanen av vestlige ideer om demokrati. Dette er etter min mening en viktig debatt både innenfor og utenfor antropologien, og det er en problemstilling vi tar stilling til i vår virksomhet på programmet. Imidlertid gjenstår faktumet at Indonesia har ratifisert flere av FNs menneskerettskonvensjoner, deriblant de to hovedkonvensjonene, og således har forpliktet seg til å overholde disse overfor de andre traktatpartene. Det er overholdelsen av disse forpliktelsene vi søker å bistå med. Dette betyr imidlertid ikke at vi unilateralt proklamerer hvordan konvensjonene skal tolkes og etterfølges. Våre samarbeidspartnere i Indonesia - fra myndighetsorganer til akademiske institusjoner og NGOer – er hele veien med på å legge føringer for hvordan rettighetsarbeidet best kan fremmes i landet, og de er også høyst involvert i planleggingen og utførelsen av vårt arbeid. Lokale fagpersoner benyttes i stor utstrekning i undervisning og på seminarer, ved siden av SMRs ressurspersoner og internasjonale forskere.

Krysningen antropologi og menneskerettigheter i min jobb er mine øyne både viktig og nyttig, og i programmets tilstedeværelse på juridisk fakultet mener jeg det er vesentlig å bevare de antropologiske brillene på. Gjennom våre indonesiske samarbeidspartneres deltagelse i det rettighetsfremmende arbeidet er det i blant tydelig at referanserammene for hvordan man skal forstå og respektere konvensjonene er ulike. Et stadig tilbakevendende tema er religionens rolle i forståelsen av menneskerettigheter. Et utbredt perspektiv blant indonesiske muslimer er at rettighetene er gitt menneskene av Allah, et syn som i utgangspunktet ikke hindrer respekt for og etterfølgelse av de internasjonale avtalene. Imidlertid er dette noe vi må ta i betraktning ved for eksempel menneskerettsundervisning. Måten rettighetene legitimeres på kan variere fra en norsk til en indonesisk kontekst, og undervisningen bør tilpasses slik at mottagerne får et eierskapsforhold til det som blir formidlet. Slik vil antagelig også utbyttet av undervisningen høynes for alle parter. Ved å konsentrere undervisningen om det man som oftest er enige om - substansen i rettighetene og statens forpliktelser – unngår man å blande seg inn i deres syn på rettighetenes utspring, og kan således undervise og samtidig ivareta respekt for deres verdier.

Stillingen min innebærer en del reising, fortrinnsvis til Indonesia. Tilstedeværelse på våre kurs og arrangementer er viktig for å få tilgang til informasjon, og for å gi informasjon til våre partnere og andre. Gjennom kontakt med våre samarbeidspartnere og utvidelse av nettverket får jeg innsikt i hvilke problemstillinger som er relevante for vårt arbeid, og hvilke temaer indonesierne er opptatt av. Jeg har besøkt mange ulike universiteter og snakket med undervisningspersonell og studenter, møtt lokale NGOer og myndighetsrepresentanter. Personlig kjennskap til institusjonene og menneskene bak dem er en klar fordel i jobben, og letter samarbeidet med Indonesia betraktelig. Feltarbeidserfaringen og lokalkunnskapen jeg har tilegnet meg gjennom antropologien er i dette henseende uvurderlig, og ikke minst språkkunnskapene. Indonesia-programmet inviterer også jevnlig indonesiere til Norge, for kursing eller som gjesteforskere. Evnen til å kunne reflektere over sin egen kultur i disse sammenhengene er av stor nytte, da de besøkende ofte ikke har vært i utlandet før og slik kan få seg en del overraskelser i møtet med Norge. Et antropologisk blikk på de mest betydelige forskjellene mellom norske og indonesiske kulturtrekk kan hjelpe til å dempe utfordringene, ved å tilrettelegge forholdene best mulig.

Kulturell kompetanse ved internasjonalt menneskerettighetsarbeid er etter min mening essensielt. Geografisk og tematisk nisjekunnskap og antropologiske grunnperspektiver kan tilføre andre fagmiljøer mye, ikke minst de juridiske disiplinene, som i utgangspunktet kanskje ikke er mest kjent for å anerkjenne alternative måter å resonnere juridisk på. Ut i fra dette føler jeg at min antropologiske fagbakgrunn er berikende, nyttig og også nødvendig i mitt arbeid som prosjektkoordinator ved Indonesia-programmet.